Forbudet mot villedende handlinger – markedsføringsloven § 7

Denne veiledningen beskriver hva Forbrukertilsynet vil legge til grunn når vi fører tilsyn med regelverket. Husk at det også kan gjelde andre krav for deres virksomhet. Det er deres ansvar å sørge for at dere overholder kravene i forbrukervernlovgivningen.

Markedsføringsloven § 7 inneholder en liste over ulike former for handelspraksis som er villedende, og dermed forbudt.^[1]

Før vi går nærmere inn på denne listen, er det nødvendig å forklare kort hva som menes med begrepet «handelspraksis».

Hva er handelspraksis?

Handelspraksis^[2] er enkelt sagt alt det dere som næringsdrivende gjør som en del av deres virksomhet, altså alt dere gjør før et kjøp inngås, underveis i kjøpsprosessen og etter at et kjøp er gjort. Eksempler på handelspraksis kan derfor være:   

• Hvordan dere utformer markedsføringen deres og i hvilke kanaler dere velger å vise markedsføringen. Husk at også nettsidene deres og kanalene dere har i sosiale medier er markedsføring
• Hvordan dere bruker avtalevilkårene dere har med forbrukere. Det omfatter blant annet hvordan dere bruker og følger avtalen når dere vil endre avtalevilkårene eller si opp en avtale med en forbruker.
• Hvordan dere håndterer kundehenvendelser, for eksempel rutinene dere har for kunder som ønsker å reklamere på en vare eller benytte seg av angreretten.

Hva skal til for at en handelspraksis er villedende?

Markedsføringsloven § 7 inneholder en liste over ulike former for handelspraksis som er villedende. Denne listen kan deles i to. Den første delen av listen gjelder alle former for handelspraksis (dette inkluderer markedsføring), mens den andre delen kun gjelder for markedsføring.

Under vil vi først ta for oss de punktene i listen som gjelder alle former for handelspraksis. Deretter vil vi gå inn på punktene som kun gjelder markedsføring.

Forbud som gjelder all form for handelspraksis, inkludert markedsføring

Handelspraksisen deres er villedende hvis den

1. inneholder uriktige opplysninger om ett eller flere forhold som listes opp i § 7, eller
   
2. inneholder korrekte opplysninger, men hvor for eksempel presentasjonen av opplysningene eller andre forhold likevel gir et villedende inntrykk om ett eller flere forhold som listes opp i § 7

I tillegg må praksisen være egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning de ellers ikke ville truffet (dette omtales nærmere lenger ned).

Dette er listen over forhold dere ikke kan gi uriktig eller villedende informasjon om:^[3]

1. ytelsens eksistens eller art,
   
2. ytelsens hovedegenskaper, for eksempel dens tilgjengelighet, fordeler eller risiko, ytelsens utførelse, mengde, sammensetning, spesifikasjoner, tilbehør, opprinnelse, hvordan eller når ytelsen produseres eller ytes, levering, bruk eller egnethet for et formål, resultater som kan forventes ved bruk, tester eller kontroll som er utført på ytelsen, eller ettersalgsservice og klagebehandling,
   
3. omfanget av den næringsdrivendes forpliktelser, motiver for handelspraksisen og salgsprosessens art, eventuell erklæring eller symbol i forbindelse med direkte eller indirekte sponsing eller godkjenning av den næringsdrivende eller ytelsen,
   
4. prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, eller eksistensen av en prisfordel,
   
5. behovet for service, deler, utskifting eller reparasjoner,
   
6. den næringsdrivendes eller den næringsdrivendes agents art, egenskaper og rettigheter,
   
7. forbrukernes rettigheter, herunder rett til omlevering eller tilbakebetaling, eller risiko forbrukerne kan bli utsatt for,
   
8. den næringsdrivendes forpliktelse til å følge bransjenormer

Dere må altså sørge for at deres handelspraksis ikke inneholder uriktige opplysninger eller på andre måter er egnet til å villede forbrukerne om forholdene som fremgår av listen over.

Punktene som er listet opp over henger tett sammen med dokumentasjonskravet som følger av markedsføringsloven § 3. Enkelt sagt går dokumentasjonskravet ut på at det er deres ansvar å sannsynliggjøre at påstander dere bruker i markedsføring er korrekte. Dette kan for eksempel være en påstand om ytelsens hovedegenskaper (som nevnt i listen bokstav b) eller en påstand om en prisbesparelse (som nevnt i listen bokstav d). Dere må kunne fremlegge dokumentasjon til Forbrukertilsynet som sannsynliggjør at påstandene dere bruker er korrekte, hvis vi ber om dette.^[4] Hvis dere ikke kan sannsynliggjøre at påstandene er korrekte, regnes markedsføringen som uriktig etter markedsføringsloven § 7.^[5] Dere kan lese mer om dokumentasjonskravet her

Forbud som kun gjelder for markedsføring

Listen i markedsføringsloven § 7 består også av to punkter som kun gjelder for markedsføring. Etter disse punktene vil markedsføringen deres være villedende hvis:

1. markedsføringen av en ytelse, herunder sammenlignende reklame, fører til forveksling med en konkurrents ytelse eller varemerke, handelsnavn eller andre kjennetegn^[6], eller
   
2. en vare markedsføres som identisk med en vare som markedsføres i andre EU/EØS-stater, når disse varenes sammensetning eller egenskaper skiller seg vesentlig fra hverandre, med mindre det er begrunnet ut fra legitime og objektive faktorer^[7].

I tillegg må praksisen være egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning de ellers ikke ville truffet (dette forklarer vi nærmere under).

Når er «påvirkningsvilkåret» oppfylt?  

Selv om markedsføring/handelspraksis inneholder uriktig eller villedende informasjon om ett eller flere av punktene som er nevnt over, er dette kun forbudt hvis praksisen også er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning^[8] som de ellers ikke ville ha truffet. Det er dette som kalles «påvirkningsvilkåret».

En økonomisk beslutning kan for eksempel være at forbrukeren, som følge av den aktuelle praksisen:

• velger å oppsøke en fysisk butikk eller nettbutikk, eventuelt velger å gjøre dette på et konkret tidspunkt
  
• velger å gjennomføre et kjøp eller velger å ta betenkningstid før de gjennomfører et kjøp
  
• velger å sammenligne et produkt med andre produkter, eventuelt velger å ikke foreta en slik sammenligning
  
• velger å avslutte et avtaleforhold, eventuelt velger å fortsette et avtaleforhold
  
• velger å benytte seg av angreretten, eventuelt velger å ikke benytte seg av angreretten
  
• velger å bytte leverandør av en tjeneste, eventuelt velger å ikke bytte leverandør 

Listen over er ikke uttømmende og viser kun eksempler på hva som kan være en økonomisk beslutning.

Vær oppmerksom på at praksisen kan være villedende og dermed forbudt selv om det ikke er bevist at noen forbrukere faktisk har tatt andre valg enn de ellers ville gjort. Etter markedsføringsloven er det nok at praksisen er egnet til, altså at den kan eller har potensial til, å påvirke forbrukeres valg.^[9]

Når vi skal vurdere om praksisen er egnet til å påvirke en forbruker, er det gjennomsnittsforbrukeren vi skal ta utgangspunkt i. Med «gjennomsnittsforbrukeren» mener vi en person som er alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet.^[10]

Hvis markedsføringen er rettet mot en forbrukergruppe som er særlig sårbar på bakgrunn av psykisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet, skal påvirkningsvilkåret vurderes ut ifra et gjennomsnittlig medlem av den særlig sårbare gruppen. Dette gjelder også hvis markedsføringen ikke er rettet mot en spesifikk forbrukergruppe, men hvor dere likevel burde ha forstått at en klar identifiserbar gruppe av forbrukere vil være særlig sårbar i møte med den aktuelle markedsføringen.^[11]

Andre sentrale bestemmelser dere også må kjenne til

• Markedsføringsloven § 6 som forbyr praksis som strider mot god forretningsskikk, se vår veiledning her.
• Markedsføringsloven § 8 som forbyr villedende utelatelser, se vår veiledning her. Denne bestemmelsen regulerer også forbudet mot skjult markedsføring^[12], og har regler om rangering av produkter^[13] og presentasjon av brukeromtaler^[14].
• Markedsføringsloven § 9 som forbyr aggressiv handelspraksis.
• Forskrift om urimelig handelspraksis (også kjent som «svartelista»), som lister opp en rekke former for handelspraksis som alltid er villedende eller aggressiv, og dermed forbudt.
• Markedsføringsloven kapittel 3 har nærmere bestemmelser om blant annet telefonmarkedsføring, dørsalg,  markedsføring via e-post og SMS og uadressert reklame og gratis aviser.
• I markedsføringsloven kapittel 4 finner du regler som særlig skal beskytte barn.
• I markedsføringsloven kapittel 5 er det egne regler for utforming av avtalevilkår.

Alle Forbrukertilsynets veiledere ligger tilgjengelig på våre nettsider.

[1] Bestemmelsen må leses i sammenheng med markedsføringsloven § 6, som slår fast at villedende handelspraksis etter § 7 er urimelig og dermed forbudt. Markedsføringsloven § 7 gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) artikkel 6.

[2] Handelspraksis er definert i markedsføringsloven § 5 og i direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) artikkel 2 bokstav d. Du kan også lese mer om begrepet i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) eller i forarbeidene til markedsføringsloven side 27-29 og side 191. EU-domstolen uttalte seg om begrepet i sak C-388-13. 

[3] Listen er nærmere omtalt i forarbeidene til markedsføringsloven på side 194-195. Markedsføringsloven § 7 gjennomfører artikkel 6 i direktiv om urimelig handelspraksis (UCPD). I EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) punkt 2.8.1-2.8.2 kommenteres enkelte av punktene i listen.

[4] Dette følger av markedsføringsloven § 34 første ledd.

[5] MR-2022-944 er eksempel på en sak hvor markedsføringen ble ansett som uriktig og dermed villedende som følge av manglende dokumentasjon.

[6] Les mer om bestemmelsen i forarbeidene til markedsføringsloven under punkt 11.1 (merknad til § 7). Bestemmelsen gjennomfører direktiv om urimelig handelspraksis (UCPD) artikkel 6 nr. 2 bokstav a. Du kan lese mer om denne bestemmelsen i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) under punkt 2.8.3.

[7] Les mer om bestemmelsen i forarbeidene til markedsføringsloven punkt 7.3 og punkt 11.1 (merknad til § 7). Bestemmelsen gjennomfører direktiv om urimelig handelspraksis (UCPD) artikkel 6 nr. 2 bokstav c. Du kan lese mer om bestemmelsen i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) under punkt 2.8.5.

[8] Begrepet «økonomisk beslutning» er definert i direktiv om urimelig handelspraksis (UCPD) artikkel 2 bokstav k. EU-domstolen har i sak C-281/12 uttalt at begrepet også omfatter en beslutning om å gå inn i en butikk.  

[9] Dette er omtalt i forarbeidene til markedsføringsloven side 192. 

[10] EU-domstolen har definert «gjennomsnittsforbrukeren» i sak C-220-98 på side 12

[11] Dette følger av markedsføringsloven § 6 tredje ledd. At denne vurderingen også er relevant etter markedsføringsloven § 7, fremgår blant annet av forarbeidene til markedsføringsloven på side 194. Du kan lese mer om markedsføring og sårbare forbrukergrupper i de samme forarbeidene punkt 4.4.3.3.2 og på side 193.

[12] Se markedsføringsloven § 8 første ledd, andre setning. Du kan lese mer om bestemmelsen i vår veiledning om merking av reklame i sosiale medier og EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) under punkt 2.9.2.  Se også Forskrift om urimelig handelspraksis («svartelista») § 1 nr. 11.

[13] Se markedsføringsloven § 8 femte ledd. Du kan lese mer om bestemmelsen i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) punkt 4.2.3 og i forarbeidene til markedsføringsloven på side 145. Se også Forskrift om urimelig handelspraksis («svartelista») § 1 nr. 11a.  

[14] Se markedsføringsloven § 8 sjette ledd. Du kan lese mer om bestemmelsen i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis (UCPD) punkt 4.2.4 og i forarbeidene til markedsføringsloven på side 145-146 og under punkt 7.8. Se også Forskrift om urimelig handelspraksis («svartelista» § 1 nr. 23b og 23c.