Forbrukertilsynets veiledning om prismarkedsføring

1. Innledning

1.1 Bakgrunn og formål

Forbrukertilsynet behandler et stort antall saker om prismarkedsføring. Formålet med veiledningen er å hindre at forbrukerne blir villedet og informere næringsdrivende om bestemmelsene Forbrukertilsynet fører tilsyn med.[1]

1.2 Veiledningens karakter og anvendelsesområde

Veiledningen gir uttrykk for hvordan Forbrukertilsynet vil håndheve markedsføringsloven når det gjelder prismarkedsføring. Forbrukertilsynet vil likevel alltid foreta en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. Reglene vil tolkes ut fra formålet om å oppnå et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå, slik dette kommer til uttrykk i forbrukerretten i EU, herunder blant annet i direktivet om urimelig handelspraksis[2] og praksis fra EU-domstolen.[3]

Veiledningen er ikke en forskrift og gir ingen uttømmende fremstilling. Veiledningen gjelder prismarkedsføring i alle bransjer.

Noen av temaene i denne veiledningen kan behandles flere steder og overlapper til en viss grad hverandre. Man bør derfor lese hele dokumentet for å kunne danne seg et helhetlig bilde.

Næringsdrivende som er i tvil om deres markedsføring er i overensstemmelse med markedsføringsloven kan kontakte Forbrukertilsynet for veiledning. Forbrukertilsynet har ikke anledning til å forhåndsgodkjenne markedsføring, men kan gi veiledning om hvilke krav som gjelder.[4]

1.3 Definisjoner og begrepsbruk

Med handelspraksis menes enhver handling, utelatelse, atferd eller fremstilling, kommersiell kommunikasjon, herunder reklame og markedsføring, fra en næringsdrivendes side, som er direkte knyttet til å fremme salget av, selge eller levere en ytelse til forbrukerne.[5] I denne veiledningen vil begrepet «markedsføring» gjennomgående bli benyttet.

Med ytelse menes vare, tjeneste, fast eiendom, rettigheter og forpliktelser.[6] I denne veiledningen vil begrepene «vare» eller «tjeneste» bli benyttet i punkter som i hovedsak er aktuell for en av kategoriene.

Med næringsdrivende menes en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne.[7]

1.4 Lovgrunnlag

Denne veiledningen er utarbeidet med utgangspunkt i markedsføringsloven – først og fremst §§ 6, 7 og 8. Videre inneholder § 10 viktige bestemmelser om prismerking.

Urimelig markedsføring er forbudt, jf. mfl. § 6 første ledd. Forskrift om urimelig handelspraksis, gitt med hjemmel i § 6 femte ledd, inneholder typetilfeller som alltid er å anse som urimelige og dermed forbudt. Denne såkalte «svartelista» følger av vedlegg 1 til direktivet om urimelig handelspraksis.

Markedsføring er alltid å anse som urimelig og forbudt dersom den er villedende etter § 7. Hvorvidt markedsføringen er villedende beror på om markedsføringen inneholder uriktige opplysninger, eller om den på annen måte er egnet til å villede forbrukerne, jf. § 7 første ledd bokstav a–h. Spesielt viktig i denne sammenheng er mfl. § 7 første ledd bokstav d, hvor det fremgår at markedsføringen er villedende dersom den er egnet til å villede forbrukerne med hensyn til prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, eller eksistensen av en prisfordel.

Villedende utelatelser i markedsføring som nevnt i mfl. § 8 er urimelig og forbudt. Villedende utelatelser foreligger dersom den næringsdrivendes markedsføring utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning, eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte, jf. § 8 første ledd første punktum.

I vurderingen av om opplysninger er utelatt skal det blant annet tas i betraktning plass- eller tidsbegrensninger ved mediet som er benyttet og eventuelle tiltak fra den næringsdrivende for å gjøre opplysningene tilgjengelige for forbrukerne på annen måte, jf. § 8 første ledd annet punktum. Den næringsdrivende skal sørge for at forbrukerne får et riktig inntrykk av tilbudet eller ytelsen og at det ikke gis mangelfull informasjon. Begrensninger i kommunikasjonsmediet fritar ikke den næringsdrivende fra plikten til å for eksempel opplyse om vesentlige begrensninger i tilbudet.[8]

Markedsføringsloven § 8 tredje ledd omtaler opplysninger som alltid er å anse som vesentlige i de tilfeller hvor det foreligger en kjøpsoppfordring. Prisopplysninger er blant de opplysningene som anses som vesentlige i slike sammenhenger.[9] Et hovedformål med bestemmelsen om oppfordring til kjøp er at det skal oppgis korrekte priser i markedsføringen.[10] Etter § 8 tredje ledd annet punktum regnes følgende opplysninger som vesentlige hvis de ikke allerede fremgår av sammenhengen:

«opplysninger om prisen inklusive avgifter, eller, hvis ytelsens art gjør at prisen ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, hvordan prisen beregnes. Der det er relevant, skal alle ytterligere omkostninger vedrørende frakt, levering eller porto oppgis. Hvis omkostningene ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, skal det opplyses om at det kan forekomme slike ytterligere omkostninger.»

Dersom det opplyses om pris på en nærmere identifisert ytelse, skal dette være den totale prisen forbrukeren skal betale dersom denne med rimelighet kan forhåndsberegnes.[11]

Et fellesvilkår i §§ 7 og 8 er at markedsføringen må være egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som ellers ikke ville ha blitt truffet.[12]

Det følger av mfl. § 6 annet ledd, jf. første ledd, at et markedsføringstiltak er urimelig og forbudt dersom det strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere og er egnet til å vesentlig endre forbrukernes atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. I forarbeidene til bestemmelsen er ufullstendige opplysninger om pris nevnt som eksempel denne sammenhengen.[13]

1.5 Vedtak og sanksjoner

Forbrukertilsynet skal søke å påvirke næringsdrivende til å innrette seg etter markedsføringsloven og annet regelverk som Forbrukertilsynet fører tilsyn med (§ 36).

Ved brudd på markedsføringsloven kan Forbrukertilsynet fatte vedtak om forbud og påbud (§ 40), tvangsmulkt (§ 41) og i visse tilfeller overtredelsesgebyr (§ 42), jf. mfl. § 39. Forbrukertilsynets vedtak kan klages inn for Markedsrådet (§ 37).

Vedtak kan også rettes mot de som medvirker til lovbrudd (§ 39 tredje ledd). Medvirkningsansvaret omfatter fysiske personer, for eksempel daglig leder, styreleder eller styremedlemmer i et selskap. Det omfatter også andre selskaper som har medvirket til lovbruddene, for eksempel reklamebyråer som har bistått ved utformingen av den ulovlige markedsføringen og medier eller plattformer som har formidlet markedsføringen.[14]

 1.5.1 Tvangsmulkt (§ 41)

Det kan med hjemmel i mfl. § 41 fastsettes en tvangsmulkt for å sikre at vedtak etter § 40 overholdes. Tvangsmulkten må betales ved overtredelse av vedtaket. Fastsettelse av tvangsmulkt kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Tvangsmulkten kan fastsettes som et engangsbeløp, et beløp pr. overtredelse eller som en løpende mulkt (f. eks. pr. dag eller uke inntil den næringsdrivende slutter å bryte vedtaket).

Tvangsmulktens størrelse skal fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det skal legges vekt på at det ikke skal lønne seg å overtre vedtaket (§ 41 andre ledd siste punktum). Andre relevante vurderingsmomenter er sakens art og innklagedes økonomiske forhold.[15]

1.5.2 Overtredelsesgebyr (§ 42)

Forbrukertilsynet kan etter mfl. § 42 fatte vedtak om overtredelsesgebyr ved overtredelse av blant annet forbudet mot urimelig handelspraksis i mfl. §§ 6, 7, 8, 9 og 10 og ved brudd på forskrift om urimelig handelspraksis. Vilkår for at overtredelsesgebyr kan ilegges er at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom og at den enten anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger.

Vedtak om overtredelsesgebyr kan treffes på selvstendig grunnlag, men det kan også treffes samtidig med vedtak om tvangsmulkt etter § 41.

Overtredelsesgebyr skal, i likhet med tvangsmulkt, utmåles etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Et overordnet prinsipp er at overtredelsesgebyr bør settes så høyt at det ikke skal lønne seg økonomisk å begå lovbrudd. Ved fastsettelse av gebyrets størrelse skal det blant annet legges vekt på overtredelsens grovhet, omfang og virkninger (§ 42 andre ledd).

1.5.3 Opplysningsplikt og granskning (§ 34)

Enhver plikter å gi Forbrukertilsynet de opplysninger som tilsynet krever og Forbrukertilsynet kan foreta granskning og kreve utlevert dokumenter mv. (§ 34).

For å sikre at pålegg om å gi opplysninger etterkommes kan Forbrukertilsynet fastsette en tvangsmulkt (løpende eller engangsbeløp) som den som pålegget retter seg mot skal betale dersom pålegget ikke etterkommes (§ 41 tredje ledd).

1.6 Forhold til tidligere praksis

Barne- og likestillingsdepartementet har tidligere antatt at hovedlinjene i praksis om prismarkedsføring etter den tidligere loven kunne opprettholdes.[16] Direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6 om villedende handlinger ligger innholdsmessig svært nær opp til tidligere markedsføringslov § 2, selv om utformingen er forskjellig.[17] I lovforarbeidene heter det at den nye markedsføringsloven § 7 om villedende handlinger og § 8 om villedende utelatelser er videreføringer av forbudene mot villedning og utilstrekkelig veiledning i §§ 2 og 3 i tidligere markedsføringslov. [18]

Direktivet om urimelig handelspraksis gir imidlertid anvisning på at det i hvert tilfelle skal gjøres en konkret vurdering av om handelspraksisen er villedende og dermed ulovlig. Eldre praksis fra Markedsrådet og Forbrukertilsynet vil fortsatt kunne være relevante rettskilder etter gjeldende lov.

2. Generelt om prismarkedsføring

2.1 Utgangspunkt

Prisopplysninger skal være riktige[19]. Markedsrådet har i sak
MR-2013-598 (ITS) uttalt at hovedprinsippet er at opplysninger om priser skal være klare, entydige og fullstendige.

2.2 Gjennomsnittsforbrukerens oppfatning

Markedsføringen vurderes ut fra hvordan en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker vil oppfatte den.[20] Spørsmålet en må stille seg er om den aktuelle markedsføringen vil være egnet til å bli oppfattet på en villedende måte av gjennomsnittsforbrukeren.

Den næringsdrivendes intensjoner med markedsføringen er ikke relevant.[21] Vurderingstemaet er hvordan markedsføringen oppfattes av forbrukerne.[22]

2.3 Nærmere om fullstendig pris / totalpris

Det må opplyses om totalprisen i alle sammenhenger hvor det opplyses om priselementer knyttet til det aktuelle tilbudet.[23] Totalprisen er den fullstendige prisen forbrukeren må betale for varen/tjenesten. Merverdiavgift (moms), miljøgebyr, toll og andre avgifter skal være inkludert i totalprisen i all markedsføring som retter seg mot forbrukere.[24]

2.4 Hvordan prisopplysninger skal gis

Det må opplyses tydelig om fullstendig pris i all prismarkedsføring.[25] Markedsrådet har i tidligere saker gitt uttrykk for at dersom et priselement fremheves, så må den fullstendige prisen oppgis med lik eller tilnærmet lik oppmerksomhetsverdi.[26] Eksempler på priselementer som fremheves kan være månedspris, startpris el.

For at oppmerksomhetsverdien skal være lik eller tilnærmet lik er det viktig at opplysningene om fullstendig pris gis i tilknytning til det priselementet som fremheves.

For å vurdere om fullstendig pris er gitt tydelig nok i forhold til andre priselementer må man sammenligne blant annet plasseringen av prisopplysningene i forhold til hverandre, skriftstørrelsen, bruk av farger, utforming av skrift og underlag, bruk av stjernehenvisning og lignende. Ved bruk av lyd og skiftende bilder må man bl.a. se på om de ulike prisopplysningene vises i samme skjermbilde og hvor lenge de enkelte opplysningene vises på skjermen.

Det vil lett bli villedende om det ikke er samsvar mellom illustrasjoner som brukes i markedsføringen og de prisopplysninger som gis. Det vil ofte bli villedende om det ikke tydelig gjøres oppmerksom på at avbildet tilbehør, ekstrautstyr og lignende ikke inngår i den oppgitte prisen.

Dersom det gis priseksempler i markedsføringen er det viktig at disse er representative.[27] Det vil som regel anses villedende hvis priseksempelet kun gjelder et begrenset antall av de ytelsene man markedsfører eller hvis eksempelet kun er aktuelt for et fåtall av kundene, for eksempel fordi det bygger på forutsetninger de fleste kundene ikke vil være interessert i eller ikke kan oppfylle.

Uttrykk som «fra kr» kan benyttes dersom den endelige prisen, på grunn av ytelsens karakter, ikke med rimelighet lar seg beregne på forhånd.[28] Benyttes «fra kr» vil det være villedende dersom «fra-prisen» ikke er reell, i den forstand at den annonserte ytelsen ikke kan kjøpes til denne prisen. Videre bør også prisspennet illustreres med angivelse av «til kr». Markedsføringen blir lett villedende dersom det kun fokuseres på den laveste prisen i spennet, særlig hvis fra-prisen kun er aktuell for et begrenset antall av kundene.

2.5 Dokumentasjon

Påstander i markedsføring skal kunne dokumenteres. Se særlig punkt 3.2.1, 3.3.4, 4.1 og 4.2. Dokumentasjonen skal foreligge på annonsørens hånd når markedsføringen skjer.[29]

3. Markedsføring av prisfordeler

3.1 Generelle krav

Ved markedsføring av prisfordeler må det alltid fremgå hva som er grunnlaget for prisfordelen, f.eks. om det er egen førpris, en nærmere angitt konkurrentpris eller pris etter kampanje.[30]

Om ikke annet klart fremgår av markedsføringen vil gjennomsnittsforbrukeren, etter Forbrukertilsynets vurdering, normalt oppfatte markedsføring av rabatter, avslag og sparpåstander som salgsmarkedsføring, hvor egen førpris utgjør grunnlaget for prisfordelen. Ved markedsføring av prisfordeler som har et annet grunnlag enn egen førpris, er det særlig viktig å være tydelig på hvilken type kampanje det er og hva som er grunnlaget for prisfordelen som kommuniseres.

Ved markedsføring som er egnet til å gi gjennomsnittsforbrukeren inntrykk av at man oppnår en prisfordel, stilles det krav om at prisfordelen må være reell og at den må kunne dokumenteres/sannsynliggjøres.[31]

3.2 Salgsmarkedsføring mv.

Med salgsmarkedsføring menes markedsføring som gir inntrykk av at prisen på ytelsen er nedsatt sammenlignet med egen førpris i en tidsbegrenset salgsperiode.

Markedsføring som kommuniserer salg kan være utformet på mange ulike måter, og det avgjørende er hvordan markedsføringen er egnet til å bli oppfattet av gjennomsnittsforbrukeren.[32]

Det må alltid vurderes konkret om markedsføringen er å anse som salgsmarkedsføring. Markedsrådet har i tidligere saker gitt uttrykk for at forbrukerne vil oppfatte prisene som nedsatt sammenlignet med butikkens egen førpris når uttrykk som «salg»,[33] «sesongsalg», «utsalg»,[34] «på tilbud», «-40 %»,[35] «avslag», «rabatt», «spar kr»[36], «nå kr»[37] og lignende[38] brukes i markedsføringen.

Videre har Forbrukertilsynet i sin praksis lagt til grunn at utsagn som «Black Friday», «Black Week», «Cyber Monday» og lignende uttrykk, blir oppfattet som salgsmarkedsføring fordi dette er innarbeidede betegnelser på store årlige salgsperioder der forbrukerne har en forventning om at prisene er nedsatt, med mindre noe annet fremgår klart og tydelig av markedsføringen.

Markedsrådet har også i tidligere saker gitt uttrykk for at markedsføring av «nettkupp», «merkevarekupp»,[39] «augustsjokk»,[40] «januarsalg», «kampanjepris» og lignende lett vil kunne bli bedømt som salgsmarkedsføring, og at utsagn som «kun lørdag og søndag»[41] og «dørene åpner kl. 07.00 mandag 30.07» kan bygge opp under salgsinntrykket.[42]

Dersom det i markedsføringen gis inntrykk av at prisene er nedsatt i en tidsbegrenset periode vil dette normalt peke i retning av salgsmarkedsføring.[43]

Oppmerksomhetsverdien av de øvrige elementene som inngår i markedsføringen vil også tas i betraktning. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om andre forhold enn de benyttede utsagnene og eventuell tidsbegrensning, er egnet til å gi inntrykk av at det er tale om en salgskampanje.[44]

Grafiske elementer og virkemidler som spesiell fargebruk, ballonger, konfetti og lignende kan også bidra til å skape et inntrykk av salg.

Den næringsdrivende bør presisere hvilken type kampanje som markedsføres, for eksempel salg (se punkt 3.2), partivarer (se punkt 3.2.5), introduksjonstilbud (se punkt 3.2.7) eller «lave priser» mv. (se punkt 4.5).[45]

Hvis fokuset er en tidsbegrenset priskampanje vil det lett bli oppfattet som salgsmarkedsføring. Hvis kampanjen ikke gjelder salg, men f.eks. introduksjonstilbud eller partivare, bør det derfor tydelig opplyses om dette i markedsføringen.

3.2.1 Reell førpris

For å unngå at salgsmarkedsføring med henvisning til førpris blir villedende, må førprisen være reell. [46] [47] I vilkåret om at førprisen skal være reell ligger det både et krav om at det som hovedregel er den laveste førprisen som tilbyderen har brukt i perioden før salget som skal tas i betraktning og at varen må ha vært solgt til den oppgitte førprisen.[48]

Ved vurderingen av om førprisen er reell vil det legges vekt på om varen er solgt til førprisen. Som regel vil det være nødvendig å kunne dokumentere at den samme ytelsen har blitt solgt i et visst antall, for førprisen, i forretningene markedsføringstiltaket gjelder, i perioden like før salget.[49]

Hvilket antall som bør være solgt må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Vurderingen vil variere etter hva slags ytelse det dreier seg om.[50] Varens omsetning i perioden før salget må bl.a. ses i sammenheng med varens vanlige omsetningstakt. Som et utgangspunkt vil det normalt kreves færre salg av kostbare varer som selges relativt sjelden, enn masseproduserte varer med høy omsetningshyppighet, for å etablere en reell førpris.

I vurderingen av om førprisen er reell må man se på omsetningen av varene til førpris i perioden umiddelbart før salgskampanjen starter. Det er tilstrekkelig dersom det har vært normal omsetning av varen til førprisen de siste ukene før salget starter. Etter tidligere praksis la man til grunn seks uker som et utgangspunkt, men Markedsrådet har uttalt seg kritisk om dette og bl.a. understreket at en lengre periode med relativt lav, men jevn omsetning, kan oppfylle kravene[51]. Forbrukertilsynet legger til grunn at også en kortere periode med høy omsetning, etter en konkret vurdering, kan oppfylle kravet.

Ved vurderingen av om en konkret førpris er reell, følger det av Markedsrådets vedtak i sak MR-2017-1190 (XXL) at det som utgangspunkt kan sees bort ifra omsetning til medlemmer av kundeklubber eller omsetning som er utslag av såkalt «individuell kundebehandling»[52].

Dersom førprisen har variert mellom butikker i samme kjede, har Markedsrådet tidligere godtatt at den laveste prisen som varen er solgt for i perioden før salget brukes som førpris i annonsen[53]. På den måten unngår man at forbrukerne får et villedende inntrykk av størrelsen på prisfordelen i enkeltbutikker.

Dersom det kan dokumenteres at det i kjedens forretninger – innenfor det markedsområdet markedsføringen gjelder – er benyttet et enhetlig prisnivå, har Markedsrådet ikke krevd at alle forretninger kan vise faktiske salg i perioden.[54]

For landsomfattende kjeder som opererer med enhetlige priser har førprisene blitt ansett som reelle dersom det samlet sett har skjedd en viss omsetning i kjedens forretninger før salget.[55]

3.2.1.1 Nye EU-krav til førpris

EU vedtok den 27. november 2019 moderniseringsdirektivet (EU 2019/2161) hvor det blant annet er vedtatt en ny bestemmelse i artikkel 6a i Prisindikasjonsdirektivet (Directive 98/6/EC). Bestemmelsen vil trolig bli implementert i norsk rett i prisopplysningsforskriften.

Bestemmelsen lyder som følger:

  1. Enhver meddelelse om prisnedsættelse skal angive den pris, som den erhvervsdrivende tidligere har anvendt i en bestemt periode forud for prisnedsættelsen.
  2. Den tidligere pris er den laveste pris, som den erhvervsdrivende har anvendt i løbet af en periode, der ikke er kortere end 30 dage, før prisnedsættelsen.
  3. Medlemsstaterne kan fastsætte andre regler for varer, som må antages at blive forringet eller forældet hurtigt.
  4. Hvis produktet har været på markedet i mindre end 30 dage, kan medlemsstaterne også fastsætte en kortere periode end den, der er angivet i stk. 2.
  5. Medlemsstaterne kan bestemme, at når prisnedsættelsen øges progressivt, er den tidligere pris prisen uden prisnedsættelse før den første prisnedsættelse.

Bestemmelsen slår fast at det skal oppgis en førpris ved enhver markedsføring av prisreduksjon og at førprisen som oppgis skal være den laveste prisen som er anvendt i perioden før salget startet. Denne førprisperioden kan (med enkelte unntak) ikke være kortere enn én måned.

Når og hvordan bestemmelsen blir implementert i norsk rett er foreløpig usikkert Forholdet til andre bestemmelser i markedsføringsloven må også avklares. De nærmere kravene til hva som utgjør en reell førpris vil inntil videre være som beskrevet i det foregående.

3.2.2 Angivelse av førpris

Ved salgsmarkedsføring må det fremgå hvor stort avslag det er tale om ved tydelig angivelse av før- og nåpris eller ved annen like tydelig angivelse.[57]

I salgsmarkedsføring av en eller flere enkeltytelser må det opplyses om avslagets størrelse for hver enkelt ytelse. Gjelder imidlertid avslaget generelt for en gruppe ytelser, og det ikke fremheves enkeltytelser, vil det ikke anses villedende kun å angi det prosentvise avslaget.[58]

De ytelsene som er reelt nedsatt i pris må i all markedsføring, for eksempel annonser, salgsaviser, på plakater og inne i forretningene, holdes tydelig adskilt fra både ytelser som har ordinær pris og ytelser som omfattes av andre tilbud, f.eks. partivarer (se punkt 3.2.5) eller introduksjonstilbud (se punkt 3.2.7)[59].

Ved markedsføring av salg i eksempelvis salgsaviser, på plakater mv. vil det lett anses villedende dersom bare en begrenset del av ytelsene er nedsatt i pris – med mindre det er tydelig opplyst om dette.

3.2.3 Individuelle ytelser

Salgsmarkedsføring av individuelle ytelser, for eksempel håndknyttede orientalske tepper, brukte biler eller boliger eller andre brukte varer, vil som regel bli villedende fordi de ikke har vært omsatt tidligere og det ikke vil finnes noen reell sammenligningspris.[60]

3.2.4 Opphørssalg, flyttesalg mv.

Det er villedende og urimelig markedsføring å hevde at den næringsdrivende er i ferd med å avvikle virksomheten eller flytte til andre lokaler dersom det ikke er tilfelle.[61]

Når næringsdrivende bruker betegnelser som «opphørssalg», «ombyggingssalg», «ryddesalg», «brannskadesalg» og lignende, må prisene være nedsatt og det må gis opplysninger om avslagenes størrelse. Betegnelsene må være korrekte og begrunnet i reelle hendelser.

Dersom det tas inn nye varer i butikken under brannskadesalg, ryddesalg o.l., vil dette etter Forbrukertilsynets vurdering være et moment som taler for at markedsføringen er villedende.

Salget må skje innen en begrenset og fastlagt tidsperiode.

3.2.5 Partivarer

Partivarer vil si varer som er kjøpt inn til spesielt gunstig pris. Prisen forbrukerne skal betale må være gunstig i forhold til markedsprisene og den næringsdrivende må kunne dokumentere/sannsynliggjøre dette. Partivarer bør utgjøre en avgrenset mengde i den næringsdrivendes sortiment. Dersom det i realiteten ikke er tale om spesielle innkjøpsbetingelser, men ordinære innkjøpsbetingelser for vedkommende næringsdrivende, og varene selges videre til priser som ikke er lavere enn det varen ellers omsettes for, vil det etter Forbrukertilsynets syn lett bli villedende å fremheve dette som «partikjøp».

3.2.6 Lokketilbud

Det vil som hovedregel være villedende å markedsføre ytelser man ikke kan eller vil tilby.[62]

Det må gis korrekte opplysninger om hvor omfattende tilbudet er. Det må opplyses dersom det kun finnes et fåtall ytelser eller dersom tilbudet er så godt at man erfaringsmessig må regne med å bli raskt utsolgt. Det må klart fremgå av all markedsføringen dersom det gjelder begrensning på antall varer den enkelte kunde har anledning til å kjøpe. De markedsførte ytelsene må i utgangspunktet finnes for salg i samtlige forretninger som omfattes av markedsføringen. Det må ellers gis tydelige opplysninger om hvilke forretninger som ikke fører ytelsen, slik at forbrukerne ikke villedes til å tro at de kan få kjøpt ytelsen i de aktuelle butikkene.

Forskrift om urimelig handelspraksis § 1 nr. 5 til 7 forbyr ulike typer lokketilbud, jf. også § 1 nr. 18.[63]

3.2.7 Introduksjonstilbud

Når det i markedsføringen opereres med «introduksjonspris», «introduksjonstilbud», «introduksjonsrabatt» eller lignende må det gjelde ytelser som ikke har vært i den næringsdrivendes sortiment tidligere. Rabatten må være reell, hvilket normalt innebærer at ytelsene etter en bestemt angitt introduksjonsperiode blir tilbudt til en høyere pris frem til den høyere prisen er etablert som en reell pris i markedet.[64] Introduksjonsrabattens størrelse må fremgå, enten ved å oppgi introduksjonsprisen og planlagt fremtidig pris, eller på annen klar og tydelig måte. Er man på markedsføringstidspunktet usikker på om det på et senere tidspunkt vil bli tatt en høyere pris bør man ikke benytte «introduksjonstilbud» eller lignende utsagn som gir uttrykk for en prisfordel sammenlignet med fremtidige priser.

3.3 Prissammenligninger

3.3.1 Sammenligningspris

Når prissammenligninger benyttes i markedsføring for å kommunisere en prisfordel må det oppgis hvilken pris (f.eks. egen førpris, pris hos en eller flere navngitte konkurrenter, veiledende pris eller pris etter kampanje) som er oppgitt til sammenligning med den lavere prisen. Den næringsdrivende må også kunne dokumentere/sannsynliggjøre at sammenligningsprisen er en reell alternativ pris i markedet.[65]

3.3.2 Sammenlignende markedsføring

Sammenlignende markedsføring er markedsføring som direkte eller indirekte viser til en konkurrent eller til ytelser som tilbys av en konkurrent. [66] Markedsføringen må ikke være villedende.[67]

Ved prissammenligninger med konkurrenter må man oppgi hvilke konkurrenter eller sammenligningstjeneste (for eksempel Prisjakt) det er tale om og dato for sammenligningen. Sammenligningsprisen må innhentes så nært opp til markedsføringstidspunktet som mulig og markedsføringen må endres hvis grunnlaget for sammenligningen bortfaller, f.eks. at den aktuelle konkurrenten har satt ned prisen.

Sammenlignende markedsføring er tillatt for ytelser som dekker samme behov eller er beregnet på samme formål,[68] og når den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse ytelsene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen.[69]

Sammenlignende markedsføring på tvers av segmenter innenfor en bransje er som utgangspunkt tillatt, forutsatt at de øvrige vilkårene for sammenlignende markedsføring er oppfylt.[70] Den næringsdrivende kan velge hvor mange varer som skal prissammenlignes.[71]

3.3.3 Sammenligning med laveste pris på Prisjakt.no e.l.

Kommuniseres det i markedsføringen at forbrukeren oppnår en besparelse sammenlignet med laveste pris fra en bestemt dato på Prisjakt.no eller lignende prissammenligningssider, må sammenligningsprisen innhentes så nært opp til markedsføringstidspunktet som mulig. Dette for å minimere muligheten for at markedsføringen blir villedende som følge av etterfølgende prisendringer i markedet. Særlig viktig er dette i markeder med sterk konkurranse og raskt fallende priser.[72]

3.3.4 Sammenligning med veiledende pris

Veiledende pris er en pris som grossist, importør eller produsent anbefaler at ytelsen skal selges for fra detaljist til forbruker. Ved prissammenligning med veiledende priser vil det være villedende dersom det ikke kan sannsynliggjøres at de veiledende prisene er reelle alternative priser i markedet. Med dette menes at både grossist, importør eller produsent faktisk stipulerer veiledende priser[73] og at en vesentlig del av omsetningen innenfor det aktuelle markedsområdet skjer til veiledende priser.[74] I de fleste bransjer er veiledende priser i dag sjelden reelle sammenligningspriser fordi ytelsene på grunn av konkurransesituasjonen stort sett selges til en lavere pris.

3.3.5 Pris etter kampanje

Kommuniseres det en prisfordel ved å vise til at ytelsen vil bli solgt til en høyere pris etter kampanjen, må prisfordelen være reell. Det innebærer at ytelsene etter en bestemt angitt kampanjeperiode blir tilbudt til en høyere pris frem til den høyere prisen er etablert som en reell pris i markedet. Prisfordelens størrelse må fremgå, enten ved å oppgi nåpris og pris etter kampanje eller på annen klar og tydelig måte. Er man på markedsføringstidspunktet usikker på om det på et senere tidspunkt vil bli tatt en høyere pris bør man ikke benytte «pris etter kampanje» eller lignende utsagn som gir uttrykk for en prisfordel sammenlignet med fremtidige priser.

3.3.6 Listepris, verdi mv.

Uttrykk som «vanlig pris», «verdi» og «listepris» er begreper som i seg selv er uklare eller tvetydige. Dersom slike begreper benyttes i markedsføringen, uten nærmere forklaring, vil det være vanskelig for forbrukerne å forstå hva grunnlaget for prissammenligningen egentlig er. Det anbefales derfor å bruke innarbeidede uttrykk som førpris, introduksjonspris o.l.

3.3.7 Pakketilbud

Pakketilbud innebærer at den næringsdrivende sammenligner med egne priser. Sammenligningsprisen må være reell, hvilket innebærer at det må være etablert en reell parallell pris for de ulike ytelsene som inngår i pakken. Tilbys det f.eks. en skipakke der det gis inntrykk av at forbrukeren oppnår en prisfordel sammenlignet med hva det koster å kjøpe varene separat, må den næringsdrivende kunne sannsynliggjøre at besparelsen er reell. Det forutsetter normalt at skiene, støvlene og bindingene har vært omsatt enkeltvis til sammenligningsprisen i perioden før og/eller parallelt med pakketilbudet.

4. Billigstpåstander, prisgarantier og enkelte andre salgsfremmende uttrykk

4.1 Billigstpåstander

Utsagn som «billigst», «rimeligst», «lavest pris» og tilsvarende uttrykk vil normalt oppfattes som en påstand om å være billigere enn konkurrentene i markedet. Benyttes slike påstander må det på forhånd være foretatt en undersøkelse som bekrefter at påstanden er riktig.[75] Dokumentasjonen må kunne fremlegges når Forbrukertilsynet krever det, jf. mfl. § 3 andre ledd, se punkt 2.5. Når det fremsettes en billigstpåstand må det videre kunne dokumenteres at hver enkelt ytelse som påstanden omfatter til enhver tid er rimeligere enn hos konkurrentene i markedet.[76] Det er ikke tilstrekkelig at ytelsene er like billig som de billigste i markedet – prisene må være lavere enn alle øvrige tilbydere som omfattes av påstanden.[77]

Markedsrådet har tidligere lagt til grunn at bruk av spørsmålstegn, «jeg tror», «vi mener» eller lignende utsagn med samme meningsinnhold, ikke fritar for plikten til å dokumentere påstandene.[78] Videre har Markedsrådet tidligere slått fast at påstander kommunisert i form av slagord og foretaksnavn også må kunne dokumenteres.[79]

I tidligere saker har Markedsrådet krevd at ytelser som annonseres som «billigst», «markedets beste pris» eller lignende, faktisk må finnes hos konkurrentenes utsalgssteder.[80] Videre har Markedsrådet tidligere uttalt at ytelser som ikke finnes hos konkurrentenes utsalgssteder må merkes slik at det fremstår klart at billigstpåstanden ikke gjelder for disse ytelsene.[81]

For å sikre at påstanden til enhver tid er sannferdig og riktig må den næringsdrivende regelmessig undersøke prisene i markedet og umiddelbart justere prisene sine ned dersom det forekommer lavere priser i markedet.[82]

4.2 Prisgarantier o.l.

4.2.1 Generelt om prisgarantier

Med prisgaranti menes enhver bruk av begrepet «prisgaranti» og/eller tilsvarende begreper som alene eller sammen med tekst, bilde og utforming gir gjennomsnittsforbrukeren inntrykk av at den næringsdrivende garanterer lavere priser enn hos konkurrentene.

Begrepet «garanti» oppfattes i denne sammenhengen som en sterk forsikring om at forbrukerne får lavere priser enn hos konkurrentene.[83] Som andre påstander i markedsføringen må næringsdrivende også ved bruk av prisgarantier kunne dokumentere riktigheten av påstanden, se punkt 2.5.[84]

En prisgaranti kan etter en konkret vurdering være å anse som en billigstpåstand. I så fall vil punkt 4.1 gjelde tilsvarende.

Ved bruk av mer forbeholdne og mindre absolutte budskap, som prisløfte og lavprisløfte, gjelder tilsvarende prinsipper. Markedsrådet konkluderte imidlertid i MR-2008-791 (Bauhaus) med at et prisløfte ikke var lovstridig selv om selskapet ikke til enhver tid var billigst på alle varer. Det ble bl.a. lagt vekt på at markedsføringen klart kommuniserte forbehold om dette og at selskapet hadde et omfattende system for aktivt og regelmessig kontrollere konkurrentenes priser og justere sine egne under disse.

4.2.2 Begrensninger i prisgarantien

Alle begrensninger eller vilkår som settes for å gjøre prisgarantien gjeldende må fremgå av markedsføringen, herunder hvilken periode prisgarantien gjelder for, eventuelle geografiske avgrensninger og om prisgarantien er avgrenset mot ulike typer salg eller tilbud hos konkurrentene.

«Prisgaranti» eller tilsvarende begreper må ikke brukes dersom begrensningene eller vilkårene for å utløse garantien gjør retten til prisavslag lite reell.

Det må ikke opereres med prisgarantier hvor identiske ytelser ikke finnes på markedet[85] eller i bransjer hvor ytelsene er så sammensatte at en sammenligning mellom to tilbud kan bli meningsløs.

4.2.3 Krav for å utløse prisgarantien

Forbrukerens aktivitetsplikt må ikke være særlig omfattende. Henvisning til annonseutklipp eller annet materiale som viser at ytelsen lot seg skaffe til den lavere prisen bør være nok til å utløse garantien. Forbrukeren må ha rimelig tid til å fremsette eventuelle krav i henhold til løftene i garantien.[86]

4.3 Prismatch

Markedsføring av prismatch innebærer som regel at den næringsdrivende lover å gi kunden samme pris som hos konkurrenten dersom kunden finner samme vare rimeligere hos sistnevnte, enten ved kjøpstidspunktet eller innen en nærmere angitt periode etter kjøpet.

Vilkårene for prismatchen må fremkomme klart og tydelig i markedsføringen og de kan ikke være urimelige.

Det vil lett bli villedende dersom forbrukeren pålegges en aktivitetsplikt som gjør det vanskelig for forbrukeren å benytte seg av garantien. Henvisning til annonseutklipp eller annet materiale som viser at ytelsen lot seg skaffe til den lavere prisen bør være nok til å utløse garantien.

4.4 Gratispåstander

Den næringsdrivende må ikke beskrive en ytelse som «gratis», «vederlagsfri», «uten betaling» eller lignende dersom forbrukeren skal betale mer enn de uunngåelige utgiftene for å reagere på handelspraksisen, samt henting eller betaling for levering av artikkelen.[87]

4.5 Billig, lave priser

Begrepet «billig» må bare brukes i markedsføringen hvis ytelsen koster mindre enn tilsvarende ytelse med samme kvalitet hos de fleste konkurrentene eller dersom ytelsen i en kortere periode er nedsatt i forhold til tidligere pris. I sistnevnte tilfelle må prisfordelen angis.

Ved bruk av generelle og upresise utsagn som «lavprisprofil», «lave priser» og lignende må det kunne dokumenteres at prisene på ytelsene ligger under gjennomsnittsnivået innenfor det aktuelle markedsområdet.[88]

4.6 Kundeutsagn og redaksjonell omtale i markedsføringen

Utsagn fra fornøyde kunder om eventuelle besparelser, eller at en ytelse er «best», «billigst» mv., anses normalt som fremsatt av den næringsdrivende selv og det må kunne dokumenteres at innholdet i påstandene er korrekte.

Tilsvarende gjelder ved bruk av redaksjonell omtale i egen markedsføring.

4.7 Outlet, fabrikkutsalg, lagersalg, konkursutsalg mv.

Karakteristisk for outlet-konsepter er at den næringsdrivende kjøper inn varepartier fra andre aktører til lave priser. Ofte er det restpartier som selges ut til spesielt gode priser i et «outlet». Konseptet innebærer at det som regel ikke vil foreligge noen reelle førpriser å sammenligne med.

Markedsrådet la i sak MR-2017-1137 (Sport Outlet) til grunn at outlet-konseptet etter hvert har blitt et begrep som gjennomsnittsforbrukeren trolig vil oppfatte som benevnelse på utsalgssteder hvor det kan forventes muligheter til å gjøre gode kjøp av merkevarer under ordinært prisnivå. Markedsrådet fremholdt imidlertid at de generelle reglene og prinsippene for prismarkedsføring, herunder krav til sannsynliggjøring av prisfordeler, kommer til anvendelse også for outlet-konsepter.

Dersom det kommuniseres konkrete prisfordeler som f.eks. «-50 %» eller lignende i et outlet-utsalg, må det altså på vanlig måte kunne dokumenteres/sannsynliggjøres at prisfordelen er reell.

Betegnelser som ”fabrikkutsalg”, ”lagersalg” og lignende må bare anvendes dersom prisene er spesielt lave i forhold til prisene på identiske eller sammenlignbare varer innenfor det aktuelle markedsområdet. Videre må det være samsvar mellom betegnelsen og firmaets faktiske virkeområde.[90]

Hvis det annonseres med «konkursutsalg» må utvalget stamme fra konkursoppkjøp og være spesielt lavt priset.

4.8 Økonomipakke e.l.

«Økonomipakke» eller tilsvarende begreper som er egnet til å gi inntrykk av at en forpakningen gir økonomiske besparelser for forbruker, må bare benyttes hvis det medfører riktighet og besparelsen er reell. Dersom en produsent ikke kan bestemme prisen detaljisten tilbyr varen til, bør slike begreper ikke benyttes.

Tilsvarende vil det normalt være villedende å benytte slagord og uttrykk som gir inntrykk av at det lønner seg for forbrukeren å kjøpe store forpakninger, dersom det ikke er tilfelle.

5. Prismerking mv.

5.1 Hovedregel

Den som i næringsvirksomhet selger varer, tjenester eller andre ytelser til forbrukere skal så langt det er praktisk mulig informere om prisene slik at de lett kan ses av kundene, jf. mfl. § 10 første ledd, jf. prisopplysningsforskriften § 5.

5.2 Nærmere om plikten til å opplyse om salgspris og enhetspris for varer [91]

Næringsdrivende skal opplyse om en vares salgspris og enhetspris slik at prisene lett kan ses. Salgsprisen og enhetsprisen skal oppgis like tydelig på eller i umiddelbar nærhet av varen. Enhetsprisen skal angis med to desimaler til venstre for salgsprisen. Prisopplysningsplikten gjelder uten hensyn til hvor varen forevises, for eksempel utstillingsvindu, utstillingsskap eller på annet sted. Næringsdrivende som ved skriftlig markedsføring overfor én eller flere forbrukere opplyser om salgsprisen for en vare, skal samtidig angi enhetsprisen. Er salgsprisen identisk med enhetsprisen er det ikke nødvendig å oppgi enhetsprisen. Selges varer i løs vekt er det tilstrekkelig å oppgi enhetsprisen. Nærmere regler om prisopplysning for varer, herunder beregningsmåten for enhetspris, er fastsatt i prisopplysningsforskriften (FOR-2012-11-14-1066).

5.3 Nærmere om plikten til å opplyse om priser for tjenester[92]

Prisinformasjonen skal gis ved prisoppslag eller ved at prisliste er utlagt på det stedet der tjenesten vanligvis bestilles, slik at informasjonen er lett synlig for kunden. Har den næringsdrivende hjemmeside på internett skal oppdatert prisliste også fremgå av hjemmesiden.[93]

Dersom stykkprisen på den enkelte tjeneste varierer innenfor et bestemt intervall skal høyeste og laveste pris innenfor intervallet opplyses. Eventuelle minstepriser skal oppgis. Når ikke annet er oppgitt skal prisene dekke alle materialer og bruk av nødvendige hjelpemidler som inngår i tjenesten. Når den næringsdrivende har forretningsvilkår som medfører tillegg til prisen for de enkelte tjenestene skal tilleggene oppgis særskilt.[94]

Nærmere regler om prisopplysning for tjenester er fastsatt i prisopplysningsforskriften (FOR-2012-11-14-1066).

 

Fotnoter

[1] Se markedsføringsloven (mfl.) § 35 annet ledd første punktum og § 36 første ledd.
Lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) trådte i kraft 1. juni 2009. Loven avløste den tidligere markedsføringsloven, lov 16. juni 1972 nr. 47.  Markedsføringsloven gjennomfører EU-direktivet om urimelig handelspraksis (Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere).

[2] Se direktivet artikkel 1 og fortalen punkt 5 og 11.

[3] Se f.eks. Case C-611/14 (Canal Digital Danmark A/S) vedr. direktivet om urimelig handelspraksis, og Case C‑568/15 (comtech) vedr. forbrukerrettighetsdirektivet.

[4] Se forskrift om Forbrukertilsynets og Markedsrådets saksbehandling mv. § 1 andre ledd (FOR-2017-11-21-1817).

[5] Se mfl. § 5 bokstav d.

[6] Se mfl. § 5 bokstav c.

[7] Se mfl. § 5 bokstav b.

[8] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 55 og 196. Se også Case C-611/14 (Canal Digital Danmark A/S)

[9] Oppfordring til kjøp er definert i lovens § 8 fjerde ledd. Oppfordring til kjøp vil si en kommersiell kommunikasjon som angir ytelsens egenskaper og pris på en egnet måte for den anvendte kommersielle kommunikasjonen og dermed setter forbrukerne i stand til å foreta et kjøp.

[10] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 57.

[11] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 197.

[12] Påvirkningsvilkåret vil som utgangspunkt lett være oppfylt i tilfeller ved villedende prismarkedsføring fordi forbrukere lett vil kunne la seg påvirke av slik markedsføring til å treffe beslutninger om kjøp, eller andre avgjørelser direkte knyttet til slike beslutninger, som de ellers ikke ville ha foretatt. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av om vilkåret er oppfylt for den enkelte påstått villedende markedsføringshandlingen, jf. MR-2019-832 (Power).

[13] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 193.

[14] Se Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 212, jf., Ot.prp. nr. 3 (1994-1995 s. 29).

[15] Se Ot.prp. nr.55 (2007-2008) s. 213.

[16] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 119.

[17] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 53–54, hvor det også fremgår at ingen av høringsinstansene hadde merknader til at direktivets artikkel 6 i hovedsak tilsvarer gjeldende norsk rett på det tidspunktet.

[18] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 54, 56, 194 og 196. På s. 56 sies det også at det kan knytte seg en viss usikkerhet til om rekkevidden av § 3 i tidligere lov og § 8 i ny lov er den samme.

[19] Jf. mfl. § 7 første ledd første punktum jf. § 3 annet ledd.

[20] Se EU-domstolens avgjørelse i sak C‑562/15 (Carrefour) avsnitt 31 og sak C-611/14 (Canal Digital Danmark A/S) avsnitt 39 med videre henvisninger. Se også fortalen til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 18, Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 32–35 og Markedsrådets saker MR-2008-787 (Ryanair), MR-2008-791 (Bauhaus) og MR-2008-1185 (Skeidar).

[21] Se MR-2017-1137 (Sport Outlet). Se også MR-2001-28 (Lefdal I).

[22] Se også Lunde/Michaelsen, Markedsføringsloven med kommentarer (3. utg., 2019) s. 139.

[23] Jf. prisopplysningsforskriften § 5 jf. § 4 a) og b), jf. § 10 første ledd, jf. § 3. Se også mfl. § 7 første ledd bokstav d og mfl. § 8.

[24] Se prisopplysningsforskriften § 3 og MR-1987-6 (Aker Bil). Se også markedsføringsloven § 8, særlig tredje ledd annet punktum om at prisen inklusive avgifter – ved vurderingen av villedende utelatelser – anses som en vesentlig opplysning. I annonser rettet både til forbrukere og næringsdrivende (med fradragsrett for moms) kan prisen angis eksklusive moms, men da slik at prisen inklusive moms, eventuelt selve momstillegget, angis samtidig og på en måte som er «likeverdig i meddelelses- og påvirkningseffekt», jf. MR-1974-4 (A/S Direct og Sandnes Hobbyimport) og MR-1998-8 (Hyundai).

[25] Se prisopplysningsforskriften § 5 jf. § 4 a). Se også mfl. § 8.

[26] Se MR-2004-12 (Hafslund) og MR-2005-21 (Telebutikken). Se også sak C-611/14 (Canal Digital Danmark A/S) der det var spørsmål om markedsføringen som fremhevet ett av flere priselementer var en villedende handelspraksis i strid med handelspraksisdirektivet.

[27] Priseksempler brukes ofte hvor en større produktgruppe markedsføres (eksempelvis møbelserier), i tilfeller hvor den endelige prisen vil være avhengig av kundens nærmere valg vedrørende detaljene i tilbudet (eksempelvis pakkereiser) eller hvor prisen differensieres ut fra forhold på kundesiden (eksempelvis lån og kreditt).

[28] Se kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 3.4.5.

[29] Se mfl. § 3 annet ledd.

[30] Se mfl. § 7 første ledd bokstav d, forskrift om sammenlignende reklame § 3 c) jf. § 2 og MR-2013-598 (ITS). Se også MR-1975-15 (Aktuell).

[31] Jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) på s. 118 og bl.a. MR-2017-1190 (XXL), MR-2017-1137 (Sport Outlet) og MR-2013-598 (ITS)

[32] Punkt 2.2 ovenfor med videre henvisninger.

[33] Se MR-2001-28 (Lefdal I).

[34] Se MR-2001-28 (Lefdal I).

[35] Se MR-2004-2 (Garderobe Erik Bøckmann).

[36] Se MR-1985-7 (Cappelen) og MR-1995-14 (Hjemmets Bokklubb).

[37] Se MR-2004-2 (Garderobe Erik Bøckmann).

[38] Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 145–146, Ot.prp. nr. 34 (1994–95) s. 18 og MR-2001-28 (Lefdal I).

[39] Jf. MR-2019-832 (Power).

[40] Se MR-2001-28 (Lefdal I).

[41] Jf. MR-2019-832 (Power).

[42] Se nærmere MR-2001-28 (Lefdal I) om vurderingen av formuleringene i markedsføringen.

[43] Se blant annet MR-1975-15 (Aktuell) og MR-2001-28 (Lefdal I).

[44] Se MR-2001-28 (Lefdal I).

[45] Sml. MR-2017-1137 (Sport Outlet).

[46] Annonserte førpriser må være reelle, se blant annet MR-2017-1190 (XXL), MR-1999-6 (Bonus),
MR-2000-11 (Elkjøp), MR-2004-2 (Garderobe Erik Bøckmann) og MR-2008-1185 (Skeidar).

[47] Jf. MR-2017-1190 (XXL) og MR-2019-832 (Power).

[48] Jf. MR-2019-832 (Power).

[49] Se MR-2008-1185 (Skeidar) og MR-1999-6 (Bonus). Se også MR-2013-598 (ITS) der Markedsrådet legger til grunn at det kreves faktisk salg og at kun annonsering til førprisen ikke er tilstrekkelig.

[50] Se MR-2000-11 (Elkjøp).

[51] Se MR-2017-1190 (XXL) og MR-2008-1185 (Skeidar), MR-1999-6 (Bonus)

[52] Et eksempel på individuell kundebehandling kan f.eks. være at en kunde får en kvantumsrabatt fordi vedkommende kjøper en stor mengde varer i samme handel.

[53] Se MR-2000-11 (Elkjøp)

[54] Se MR-2000-11 (Elkjøp).

[55] Se MR-2008-1185 (Skeidar).

[56] Per september 2020.

[57] Se MR-2019-832 (Power) og MR-2017-1137 (Sport Outlet) der Markedsrådet blant annet uttaler at «[b]rudd på forbudet [mot villedende prismarkedsføring etter mfl. § 7 første ledd bokstav d] foreligger når markedsføringen er egnet til å villede gjennomsnittsforbrukeren om en prisfordel, hvilket er tilfelle når det som i nærværende tilfelle mangler henvisninger til konkrete reelle førpriser».

[58] Eksempelvis «alle varer –50%» eller «alle bunadsko –30 til –50%».

[59] Se bl.a. Markedsrådets konkrete vurderinger av om nedsatte varer er adskilt tilstrekkelig tydelig fra ikke-nedsatte varer i MR-2019-832 (Power) og MR-2017-1137 (Sport Outlet).

[60] Se MR-1982-1(Kamran’s), MR-1991-9 (Bilforretningen) og MR-2000-4 (Philipson).

[61] Se forskrift om urimelig handelspraksis § 1 nr. 15, MR-2017-275 (Maktabi) og MR-2018-443 (Brand House).

[62] Jf. mfl. § 7 jf. § 6. Se også forskrift om urimelig handelspraksis (svartelisten) § 1 nr. 5 og 6 b.

[63] I høringsnotatet om ny markedsføringslov ble det antatt at § 1 nr. 18 omfatter prisnivå, se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 119.

[64] Sml. MR-1982-3 (Grans Bryggeri).

[65] Se blant annet MR-2013-598 (ITS), MR-2017-1137 (Sport Outlet) og MR-2004-2 (Garderobe Erik Bøckmann). Se også forskrift om sammenlignende reklame § 3 c) jf. § 2.

[66] I markedsføringsloven er forskrift 19. desember 2000 nr. 1653 om sammenlignende reklame ikke videreført for forbrukerforhold. Med hjemmel i § 26 annet ledd gjelder forskriften heretter bare mellom næringsdrivende. Sammenlignende markedsføring i forbrukerperspektiv skal bedømmes etter de generelle reglene i markedsføringsloven, se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 120. Forskriften og det korresponderende direktivet (84/450/EØF jf. 97/55/EF) vil likevel etter Forbrukertilsynets syn gi veiledning for vurderingen av sammenlignende markedsføring. EF-domstolens praksis etter direktivet er utviklet også ut fra forbrukerhensyn. Se ellers synspunktene fra høringsnotatet om ny markedsføringslov referert i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 119.

[67] Jf. kapittel 2 i mfl. og forskrift 19. desember 2000 nr. 1653 om sammenlignende reklame § 2 og § 3 bokstav a.

[68] Ytelsene må således være substituerbare, se EU-domstolens dom i sak C-356/04 (Lidl Belgium) avsnitt 26 og 27.

[69] Sml. forskrift 19. desember 2000 nr. 1653 om sammenlignende reklame § 3 bokstav b og c.

[70] Det vil eksempelvis si at substituerbare dagligvarer kan sammenlignes mellom lavprisbutikker og supermarkeder/fullsortimentsbutikker, se imidlertid EU-domstolens sak C-562/15 (Carrefour Hypermarches). Se EU-domstolens dom i sak C- 44/01 (Pippig Augenoptik) avsnitt 13, 14 og 80 jf. generaladvokat Tizzanos forslag til avgjørelse avsnitt 10 og 11.

[71] Se EU-domstolens dom i sak C-44/01 (Pippig Augenoptik) avsnitt 81.

[72] Jf. MR-2019-832 (Power).

[73] Se MR-1992-3 (Moe & Co).

[74] Se MR-2011-1053 (Garderobe-Mannen), MR-2013-598 (ITS), MR-2017-1137 (Sport Outlet) og
MR-2004-2 (Garderobe Erik Bøckmann).

[75] Se for eksempel MR-1996-11 (IKEA) og MR-1996-23 (Osterhausgatens Farvehandel).
Se også MR-2019-832 (Power).

[76] Se MR-1996-23 (Osterhausgatens Farvehandel) og MR-2004-4 (Lefdal II).

[77] Jf. MR-2019-832 (Power).

[78] Se MR-1979-9 (Re-Bil).

[79] Se MR-1998-27 («Vi gjør Norge billigere») og MR-2000-15 (Norges Billigste Møbler AS).

[80] Se MR-1996-11 (IKEA) og MR-2004-4 (Lefdal II). Se også MR-2019-832 (Power).

[81] Se MR-2004-4 (Lefdal II).

[82] Sml. MR-2008-791 (Bauhaus).

[83] Se MR-2008-787 (Ryanair). For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at «garanti» som definert i mfl. § 5 bokstav e er et annet rettslig begrep enn «garanti» i prissammenheng.

[84] Se også MR-2008-787 (Ryanair) med videre henvisninger.

[85] Se for eksempel MR-1996-11 (IKEA).

[86] Se MR-2008-787 (Ryanair).

[87] Jf. forskrift om urimelig handelspraksis § 1 nr. 20. Se også kommisjonens veiledning til direktivet, punkt 4.4, som gir mer utfyllende informasjon om bruken av gratis, blant annet ved kombinerte tilbud, samt eksempler på utgifter som forbrukeren kan bli belastet for å reagere på handelspraksisen mv. Veiledningen finner du her: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/HTML/?uri=CELEX:52016SC0163&from=EN
Se også MR-1992-20 (Sentrum Bildesenter).

[88] Se MR-1998-27 (Rimi).

[89] Se Forbrukertilsynets veiledning om brukeromtaler i markedsføring, jf. https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/veiledninger-og-retningslinjer/brukeromtaler-i-markedsforing og ICPENs internasjonale veileder om brukeromtaler som finnes her: https://www.icpen.org/initiatives

[90] Se MR-1978-8 (Fabrikkutsalget A/S i Trøgstad) og MR-1997-16 (Det norske Kjøkkensenter).

[91] Se prisopplysningsforskriften (FOR-2012-11-14-1066) § 5.

[92] Se prisopplysningsforskriften (FOR-2012-11-14-1066) kapittel 3.

[93] Jf. prisopplysningsforskriften (FOR-2012-11-14-1066) § 11.

[94] Jf. prisopplysningsforskriften (FOR-2012-11-14-1066) § 10.

Tilbake til toppen