FOV-2018-70: Brand House AS

Vedtak om overtredelsesgebyr mot Brand House AS for brudd på forskrift om urimelig handelspraksis § 1 pkt. 15, jf. markedsføringsloven § 43

19. mars, 2018

1. Innledning - omgjøring av vedtak

Vi viser til vårt brev av 08.02.2018 hvor vi redegjorde for at det etter vårt syn er Brand House AS som er riktig rettssubjekt i saken, og hvor vi varslet at Forbrukertilsynet ville omgjøre vedtaket om overtredelsesgebyr datert 25.09.2017 slik at vedtaket rettes mot Brand House AS i stedet for Crossway NUF.

Vi viser videre til Deres svar av 22.02.2018 hvor det bekreftes at det er Brand House AS som er driftsselskapet bak den aktuelle skobutikken «Crossway» i Stenersgata 10 i Oslo, som altså i perioden mai 2016 til mai 2017 markedsførte «opphørssalg» uten at butikken ble lagt ned eller flyttet.

På denne bakgrunn og med hjemmel i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c) omgjør vi herved vedtaket slik at det i stedet for vedtak mot Crossway NUF fattes vedtak mot Brand House AS om betaling av kr. 100 000 i overtredelsesgebyr. Vedtaket lyder som følger:

Brand House AS, org. nr. 991 743 278 plikter å betale overtredelsesgebyr på kroner 100 000 – kronerhundretusen – for brudd på forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, jf. markedsføringsloven § 6 første og femte ledd, jf. § 43.

2 Sakens bakgrunn

2.1 Vedtaket mot Crossway NUF datert 25.09.2017

Forbrukertilsynet tilskrev Crossway NUF første gang i brev av 29.09.2016 og viste til klager fra forbrukere som anførte at opphørssalget da hadde pågått omtrent et år. Forbrukertilsynet redegjorde i brevet for at det langvarige opphørssalget var en urimelig og forbudt handelspraksis, jf. forskrift om urimelig handelspraksis (svartelisten) § 1 punkt 15, jf. markedsføringsloven § 6. Selskapet ble derfor bedt om å endre eller stanse den ulovlige markedsføringen senest innen 10. oktober 2016.

Selskapet bekreftet den 25. november 2016 at skobutikken ville bli lagt ned i desember 2016, slik budskapet var i markedsføringen. Forbrukertilsynet valgte å avslutte saken, men tok forbehold om å komme tilbake til saken dersom driften ikke opphørte i desember 2016.

Imidlertid fortsatte både driften og markedsføringen av opphørsalg helt frem til mai 2017, og Forbrukertilsynet fattet vedtak om kr. 100 000 i overtredelsesgebyr mot Crossway NUF den 25.09.2017. Vedtaket bygget på at skobutikken Crossway i Stenersgata 10 i Oslo i perioden mai 2016 til mai 2017 markedsførte «opphørssalg» uten at skobutikken ble lagt ned eller flyttet.

Crossway NUF påklaget vedtaket den 13.10.2017, og anførte at opphørssalget var reelt fordi utleier forlenget leiekontrakten frem til sommeren 2017.

For å vurdere klagen nærmere ba Forbrukertilsynet om å få oversendt leiekontrakt og eventuell fremleiekontrakt for skobutikken i den aktuelle perioden. Den 01.02.2018 mottok Forbrukertilsynet leiekontrakten fra utleier Olav Thon Gruppen. Leiekontrakten viser at Brand House AS står som leietaker for den aktuelle skobutikken i Stenergata 10 i perioden 01.09.2015 – 31.08.2020.

2.2 Vilkår for å ilegge overtredelesgebyr mot Brand House AS – mfl. § 43

Den 08.02.2018 varslet Forbrukertilsynet at man som følge av de nye opplysningene ville omgjøre vedtaket slik at riktig rettssubjekt skal være Brand House AS i stedet for Crossway NUF.

Vi viser til at det på bakgrunn av at Brand House AS ifølge leiekontrakten står som leietaker for skobutikken Crossway i den aktuelle perioden som vedtaket gjelder, er sannsynliggjort at riktig rettssubjekt for vedtaket om overtredelsesgebyr er Brand House AS.

Vi viser videre til at det i henhold til leiekontrakten punkt 24 ikke er adgang til fremleie uten utleiers skriftlige forhåndssamtykke, og vi viser til at utleier ikke har fremlagt noe slikt samtykke. Vi legger derfor til grunn at det ikke foreligger fremleie til Crossway NUF (eller andre selskaper).

Vi viser videre til at all korrespondanse i saken har skjedd til e-postadressen til Brand House AS: brandhouse.as@gmail.com, og at korrespondansen har skjedd med Jacob Isaksen, som er styreleder i både Brand House AS og i Crossway NUF. Vi legger derfor til grunn at Brand House AS er fullt ut kjent med sakens dokumenter herunder vedtaket om overtredelsesgebyr datert 25.09.2017.

Vi viser videre til at styreleder Jacob Isaksen bekreftet i e-post av 22.02.2018 at «Det er riktig at Brand House AS er driftsselskapet her, vi bruker rettighetene til Crossway-navnet.»

Vi viser også til at Brand House AS ifølge Bisnode.no står oppført med kr. 6,3 millioner i omsetning for 2016, og kr. 6,8 millioner i omsetning for 2015. Ifølge Proff.no står Crossway NUF oppført med kr. 0 i omsetning for 2015 og 2016. Vi viser også til at ifølge Brønnøysundregistrene ble Crossway NUF slettet fra Enhetsregisteret den 17.11.2017.

Vi viser videre til at husleiekontrakten er forlenget på ubestemt tid frem til sommeren 2019, og at Brand House AS fortsatt driver skobutikk i det samme lokalet, men at butikken har skiftet navn.

På denne bakgrunn og etter en samlet vurdering finner vi det klart sannsynliggjort at riktig rettssubjekt i vedtaket er Brand House AS, org. nr. 991 743 278.

2.3 Anførsler fra Brand House AS

Brand House AS har i e-posten av 22.02.2018 anført at forskriften § 1 punkt 15 ikke er overtrådt, og at vedtaket mot Crossway skobutikk er uriktig.

Selskapet har anført at de har hatt de aktuelle lokalene siden 2010, og at de ikke tidligere har hatt opphørssalg. Selskapet har kun fulgt de muntlige beskjedene fra utleier om at skobutikken måtte ut av lokalet i desember 2016, og at de derfor markedsførte opphørssalg i oppsigelsesperioden på 6 måneder, dvs. fra mai 2016 til desember 2016. Da utleiers oppussingsprosjekt ble forsinket, ble Brand House spurt om de ville fortsette driften frem til juni 2017, hvilket selskapet aksepterte. Selskapet fortsatte da å markedsføre opphørssalget frem til mai 2017. Da oppussingsprosjektet ble utsatt for andre gang, valgte selskapet å ta ned skiltene om opphørsalg og fortsette vanlig drift. Selskapet har vist til at hendelsesforløpet er bekreftet av utleier Olav Thon Gruppen, og at utsettelsene av oppussingsprosjektet skyldes kommunale prosesser.

Brand House har derfor anført at opphørssalget hele tiden har vært reelt, og at vedtaket om overtredelsesgebyr er ugyldig og må oppheves. Selskapet har ikke utvist skyld, men har kun fulgt de beskjeder selskapet mottok fra utleier.

Styreleder har tidligere i saken mot Crossway NUF anført at det hadde bygget seg opp et stort varelager gjennom mange års drift, og at man ønsket å selge unna så mye som mulig fra varelageret før man avviklet virksomheten.

Brand House har videre anført at selskapet ikke har hatt gevinst på salget, og viser til at selskapet har gått med underskudd på kr. 946 000 i 2016 og at foreløpige tall for 2017 også viser underskudd. Overtredelsesgebyret på kr. 100 000 er veldig høyt for en liten, enkeltstående skobutikk.

Forbrukertilsynet har vurdert argumentene fra Brand House, samt øvrige hensyn som taler mot å omgjøre vedtaket, herunder tiden som har gått siden det opprinnelige vedtaket ble fattet. Vår konklusjon er likevel at vedtaket, særlig på grunn av det omfattende og klare bruddet på markedsføringsloven som potensielt har villedet en rekke forbrukere, bør omgjøres.

3 Forbrukertilsynets rettslige vurdering av saken

3.0 Innledning

De rettslige og faktiske vurderingene i saken er i det alt vesentlige identisk med vedtaket mot Crossway NUF av 25.09.2017. Det er imidlertid inntatt nye opplysninger om omsetningstall for skobutikken.

3.1 Markedsføringsloven § 6 og forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15

Markedsføringsloven (mfl.) § 6 første ledd slår fast at: «Urimelig handelspraksis er forbudt.». I femte ledd heter det at: «Departementet fastsetter i forskrift de formene for urimelig handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelige.».

Barne- og likestillingsdepartementet har med hjemmel i § 6 femte ledd fastsatt forskrift om urimelig handelspraksis, som trådte i kraft 1. juni 2009. I forskriften (som også omtales som «svartelisten») heter det i § 1: «Følgende former for handelspraksis anses under alle omstendigheter som urimelige:».

I dette ligger at de formene for handelspraksis som angis i forskriften er urimelig uten at det er nødvendig å vurdere om de øvrige vilkårene i mfl. §§ 6-9 er oppfylt (om at handelspraksisen må være i strid god forretningsskikk og at den må være egnet til å endre forbrukernes økonomiske atferd). Forskriften oppstiller 31 former for handelspraksis, hvorav pkt. 1-23 gjelder villedende handelspraksis, og pkt. 24-31 gjelder aggressiv handelspraksis. For ordens skyld er det presisert i forskriften § 2 at bl.a. Forbrukertilsynet fører tilsyn med og fatter vedtak etter markedsføringsloven mot handlinger som omfattes av denne forskriften.

Under overskriften «villedende handelspraksis» heter det i forskriften § 1 punkt 15:

[Følgende former for handelspraksis anses under alle omstendigheter som urimelige:]

«Å hevde at den næringsdrivende er i ferd med å avvikle virksomheten eller flytte til andre lokaler, når dette ikke er tilfellet

I lovforarbeidene til mfl. § 6 femte ledd heter det i Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) på s. 194:

«[…] Forskriften skal inneholde listen som er tatt inn som Bilag 1 til direktivet (også kalt «svartelisten»), og som omfatter former for praksis som under alle omstendigheter skal anses som urimelige, jf. artikkel 5 nr. 5. En praksis som er tatt inn på listen er med andre ord urimelig uavhengig av om vilkårene i annet, tredje eller fjerde ledd er oppfylt.»

Forskriften inneholder altså listen som er tatt inn som Vedlegg 1 til EU-direktivet om urimelig handelspraksis (direktiv 2005/29/EF). Direktivet er i norsk rett gjennomført i markedsføringsloven. I direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 5 («Forbud mot urimelig handelspraksis») heter det i nr. 5:

«Vedlegg I inneholder en liste over former for handelspraksis som under alle omstendigheter anses som urimelige. Den samme listen får anvendelse i alle medlemsstater og kan endres bare ved revisjon av dette direktiv.»

Vedlegg I punkt 15 lyder (identisk som samme punkt i den norske forskriften):

«Å hevde at den næringsdrivende er i ferd med å avvikle virksomheten eller flytte til andre lokaler, når dette ikke er tilfellet.»

Vi viser også til Lunde mfl., Markedsføringsloven med kommentarer, 2. utgave, Oslo/Bergen 2015, på s. 115:

«Punkt 15 rammer som villedende handelspraksis uten nærmere vurdering det å hevde at den næringsdrivende er i ferd med å avvikle virksomheten eller flytte til andre lokaler, når det ikke er tilfelle. Markedsføring med uriktige opplysninger om opphørssalg», «flyttesalg» o.l., skal derfor uten videre anses som urimelig handelspraksis.»

Vi viser videre til forvaltningspraksis fra Markedsrådet, hvor det i sak MR-2017-275 (Maktabi) ble ilagt et overtredelsesgebyr på kr. 200 000 for brudd på forskriften § 1 punkt 15 ved at foretaket hadde markedsført avviklingssalg i en periode på to år.

Vi viser også til Forbrukertilsynets veiledning om prismarkedsføring fra juni 2009, hvor det i pkt. 3.5 er omtalt praksis vedrørende «Opphørssalg, flyttesalg mv.».

3.2 Forbrukertilsynets vurdering av den aktuelle markedsføringen

På bakgrunn av sakens dokumenter finner Forbrukertilsynet det klart sannsynliggjort at Brand House AS sin skobutikk Crossway i en periode på ca. ett år – fra mai 2016 til mai 2017 – har markedsført «opphørssalg» på plakater i butikkvinduene og på gateskilt, uten at butikken har blitt lagt ned eller flyttet. Budskapet har blant annet vært «Stort opphørssalg – fra 20-80 %», og «Vi stenger i desember [2016]». Vi viser her til korrespondansen i saken med Brand House / Crossway v/styrets leder Jacob Isaksen, herunder klager fra forbrukere og bilder av den aktuelle markedsføringen. Uttrykket «opphørssalg» må forstås som at det er butikken som skal opphøre/avvikles. Det har videre blitt markedsført «opphørssalg» etter det tidspunktet Brand House sin skobutikk Crossway har opplyst at butikken ville bli nedlagt, dvs. desember 2016.

Det bemerkes at Forbrukertilsynet har observert at skobutikken etter mai 2017 først skiftet navn til ‘Oslo Skolager’, og senere skiftet til et ytterligere nytt navn, og at det ikke lenger markedsføres «opphørssalg». Den fortsatte driften viser imidlertid at skobutikken fortsatt ikke har blitt avviklet eller flyttet.

Den aktuelle markedsføringen er etter Forbrukertilsynets syn et klart brudd på svartelisten § 1 punkt 15 om «Å hevde at den næringsdrivende er i ferd med å avvikle virksomheten eller flytte til andre lokaler, når dette ikke er tilfellet.».

Brand House har ikke bestridt markedsføringen eller faktum, men har bl.a. anført at det markedsførte «opphørssalget» i 2017 har vært reelt fordi husleiekontrakten for deres skobutikk Crossway har blitt forlenget som følge av utsatt rehabilitering av bygården.

Etter Forbrukertilsynets syn er den forlengede husleiekontrakten ikke rettslig relevant ved vurderingen av om forskriften om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15 er overtrådt. Som det er vist til i gjennomgangen av rettskildebildet ovenfor i pkt. 3.1 angir forskriften de formene for urimelig handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelige. Forskriften skal således tolkes objektivt, og subjektive forhold hos den næringsdrivende er ikke relevant i vurderingen av om forskriften er overtrådt. Vi viser her også til ovennevnte vedtak fra Markedsrådet (MR-2017-275), hvor forlengelse av husleiekontrakt ikke ble tillagt vekt ved vurderingen av forskriften § 1 punkt 15.

Hensynet bak forskriften § 1 punkt 15 er å verne forbrukerne mot det som lovgiver anser som så kvalifisert villedende handelspraksis at det skal anses som urimelig og forbudt under enhver omstendighet. Forbrukertilsynet vil anføre at formålet med forskriften § 1 punkt 15 er å beskytte forbrukerne mot villedende og forbudt markedsføring av uriktig avviklingssalg / «opphørssalg».

Det å markedsføre «opphørssalg» over lang tid, slik Brand House AS har gjort, vil være villedende overfor forbrukerne – uavhengig av hvilken grunn den næringsdrivende har for å fortsette «opphørssalget». Forbrukerne som har blitt utsatt for den aktuelle markedsføringen har fått opplyst at man kan gjøre et svært godt kjøp hvis man skynder seg å slå til på et kortvarig «opphørssalg». Når «opphørssalget» har foregått over ca. 1 år – og etter at det i reklameplakatene var opplyst at «opphørssalget» ville bli avsluttet i desember 2016 – har forbrukerne etter Forbrukertilsynets syn blitt villedet.

I denne saken er det etter Forbrukertilsynets syn klart at Brand House sin handelspraksis, ved å markedsføre «opphørssalg» for skobutikken Crossway i lengre tid uten at virksomheten avvikles, anses som en urimelig og dermed forbudt handelspraksis etter forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, jf. mfl. § 6 femte ledd jf. første ledd.

3.3 Konklusjon

Forbrukertilsynet finner at Brand House AS, org. nr. 991 743 278, har handlet i strid med forskriften om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, jf. mfl. § 6 første og femte ledd, ved å hevde at deres skobutikk Crossway i Stenersgata 10 i Oslo var i ferd med å avvikle virksomheten eller flytte til andre lokaler i perioden fra mai 2016 til mai 2017, når dette ikke har vært tilfellet.

4. Forbrukertilsynets vedtakskompetanse

4.0 Innledning

Vi viser til at Forbrukertilsynet fikk nytt navn og utvidede sanksjonsmuligheter fra 1. januar 2018. Dette har imidlertid ikke betydning for denne saken, ettersom det ikke er gjort noen endringer i forskriften om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, og ettersom det også på tidspunktet for det aktulle lovbruddet (perioden mai 2016 til mai 2017) var hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på forskriften, jf. mfl. § 43.

Da lovbruddene og saksbehandlingen som resulterte i at det opprinnelige vedtaket ble fattet, fant sted i 2016/2017, er den videre beskrivelsen av Forbrukertilsynets vedtakskompetanse bygget på lovbestemmelsene i markedsføringsloven kapittel 7 slik de lød før lovendringen av 1. januar 2018. Vi understreker at Forbrukertilsynet også har hjemmel til å fatte vedtak i saken dersom saksforholdet hadde oppstått etter at endringene i reglene om vedtakskompetanse i markedsføringsloven trådte i kraft 1. januar 2018.

4.1 Hensynet til forbrukerne – mfl. § 39

Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan fatte enkeltvedtak om forbud, påbud, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, samt kombinasjoner av disse, dersom det finner at inngrep tilsies av hensynet til forbrukerne, jf. markedsføringsloven § 39. Det er også adgang til å fatte vedtak mot personer eller virksomheter som har medvirket til overtredelsen, jf. mfl. § 39 tredje ledd.

Vilkåret «hensynet til forbrukerne» er først og fremst tatt med for å avgrense mot andre hensyn, for eksempel hensynet til næringsdrivende. Det er ikke krav om et større antall klager eller mer systematiske lovbrudd før det kan sies å foreligge sterke nok forbrukerhensyn for å fatte vedtak, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 211.

Den aktuelle markedsføringen har utsatt mange forbrukere for villedende og feilaktig «opphørssalg» via plakater i butikkvinduene og gateskilt i perioden mai 2016 til mai 2017.

Forbrukertilsynet finner på denne bakgrunn at inngrep i saken tilsies av hensynet til forbrukerne, jf. mfl. § 39.

4.2 Ikke nødvendig å forsøke frivillig ordning – mfl. § 36

Forbrukertilsynet skulle før 1. januar 2018 som hovedregel søke å få den næringsdrivende til frivillig å opphøre med praksis som var i strid med markedsføringsloven før vedtak eventuelt kunne fattes (såkalt frivillig ordning), jf. mfl. § 35.

Dersom Forbrukertilsynet fant at en handling var i strid med forskriften om urimelig handelspraksis, trengte tilsynet likevel ikke å forsøke å komme til frivillig ordning med den næringsdrivende, jf. mfl. § 36.

Forbrukertilsynet fant at Crossway NUF hadde handlet i strid med forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, og var på denne bakgrunn ikke forpliktet til å forsøke å oppnå frivillig ordning, jf. mfl. § 36.

4.3 Vesentlig identiske handlinger – mfl. § 37 andre ledd

Forbrukertilsynet kunne fatte vedtak etter mfl. § 39 jf. mfl. § 37 andre ledd dersom tilsynet anså handlingen eller avtalevilkåret i det vesentlige identisk med handlinger eller vilkår som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot.

Markedsrådets sak MR-2017-275 (Maktabi) omhandlet langvarig markedsføring av avviklingssalg – med gjentatte husleieforlengelser – uten at virksomheten ble avviklet. Markedsrådet fattet der vedtak om overtredelsesgebyr for brudd på forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, jf. mfl. § 6 første og femte ledd, jf. mfl. § 43. Overtredelsesgebyret ble fastsatt til kr. 200 000.

Ettersom Crossway også har markedsført «opphørssalg» etter at de har fått forlenget sin husleiekontrakt og etter datoen de selv i markedsføringen opplyste at opphørssalget skulle avsluttes, er Forbrukertilsynet av den oppfatning at Crossway sin handling er vesentlig identisk med saksforholdet i nevnte vedtak fra Markedsrådet.

4.4. Konklusjon

Forbrukertilsynet hadde etter dette grunnlag for å fatte vedtak om overtredelsesgebyr etter mfl. § 43, jf. § 37, jf. § 39.

5. Overtredelsesgebyr – mfl. § 43

5.1       Rettslig grunnlag og vurdering 

5.1.1    Generelle utgangspunkt

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskrift gitt i medhold av markedsføringsloven (mfl.) § 6 femte ledd, herunder forskrift om urimelig handelspraksis (svartelisten) § 1 punkt 15, som enten anses som vesentlig eller har skjedd gjentatt, kan Forbrukertilsynet fastsette et overtredelsesgebyr etter mfl. § 43.

5.1.2    Objektive vilkår – vesentlig eller gjentatt overtredelse

En forutsetning for å ilegge overtredelsesgebyr i denne saken er at det foreligger en overtredelse av forskriften om urimelig handelspraksis. Som det fremgår av behandlingen ovenfor, legger Forbrukertilsynet til grunn som klart sannsynliggjort at Brand House har overtrådt forskriften om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, jf. mfl. § 6 første og femte ledd.

I tillegg til at det må foreligge en eller flere objektive overtredelser, følger det av mfl. § 43 første ledd at overtredelsen må “anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger”. I forarbeidene til mfl. § 43 fremgår det at det stilles krav til at lovbruddene er av kvalifisert art i form av at de enten anses som vesentlige eller har skjedd gjentatt, se Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) på s. 214 med videre henvisning.

Forbrukertilsynet finner at overtredelsen i denne saken anses som «vesentlig». Forbrukertilsynet har lagt vekt på at overtredelse av forskriften om urimelig handelspraksis er alvorlig, jf. at overtredelse under alle omstendigheter skal anses som en urimelig og forbudt handelspraksis. Forbrukertilsynet har videre lagt vekt på at overtredelsene har foregått over en tidsperiode på ca. 1 år, og at markedsføringen fortsatte etter at Brand House AS i markedsføringen opplyste at «opphørssalget» ville opphøre.

Vilkåret om at overtredelsen må anses som «vesentlig» er således oppfylt, jf. mfl. § 43 første ledd.

5.1.3    Subjektive vilkår – forsettlig eller uaktsom overtredelse

Det er videre et vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr etter mfl. § 43 at overtredelsen må ha vært forsettlig eller uaktsom (skyldkrav). De materielle kravene til forsett og uaktsomhet følger av alminnelige juridiske grunnprinsipper, som blant annet er nedfelt i definisjonene av skyldkravene i straffeloven av 2005. Definisjonene er ifølge forarbeidene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 424-428 utelukkende en kodifisering av en svært langvarig praksis. Det presiseres fra Forbrukertilsynets side at henvisningen til straffeloven kun benyttes som en metodisk modell for vurderingen, og at strafferettslige hensyn mv. ikke som utgangspunkt skal tas i betraktning ved ileggelse av overtredelsesgebyr etter markedsføringsloven.

Uaktsomhet er i straffeloven § 23 definert på følgende måte: “[d]en som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom”. I forarbeidene til bestemmelsen er det slått fast at to vilkår må være oppfylt. For det første må handlingen objektivt sett fravike fra forsvarlig opptreden. For det andre må det ut fra overtrederens egne forutsetninger være grunnlag for bebreidelse.

Forbrukertilsynet mener Brand House AS har handlet uaktsomt da selskapet i en lengre tidsperiode på ca. 1 år har markedsført «opphørssalg» i strid med forskriften om urimelig handelspraksis – til tross for at Forbrukertilsynet har gjort selskapet uttrykkelig oppmerksom på dette regelverket og konsekvensene av å bryte det.

Vilkåret om at overtredelsen må ha skjedd fortsett eller uaktsomt er således oppfylt, jf. mfl. § 43 første ledd. 

5.2       Utmåling 

5.2.1    Generelle utgangspunkter

Overtredelsesgebyret skal utmåles etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Ved fastsettelse av gebyrets størrelse skal det særlig legges vekt på overtredelsens grovhet, omfang og virkninger, jf. § 43 andre ledd. Med overtredelsens grovhet menes hvor alvorlig lovbruddet generelt sett er. Det kan også være relevant å legge vekt på graden av skyld dersom det er holdepunkter for å vurdere det. Overtredelsens omfang omfatter både kvantitative aspekter og varighet i tid. I overtredelsens virkninger ligger det at man må vurdere virkningene overfor forbrukerne, herunder hvor mange som er rammet og på hvilken måte.

Oppregningen er ikke uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 214. Også andre momenter kan være av betydning ved utmålingen av overtredelsesgebyr.

Et overordnet prinsipp er at overtredelsesgebyret bør settes så høyt at det ikke skal lønne seg økonomisk å begå lovbrudd, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 214. Det skal også ses hen til allmenn- og individualpreventive hensyn.

Det kan også være relevant å se hen til den økonomiske fortjenesten den næringsdrivende har oppnådd ved fastsettelsen av gebyret og den næringsdrivendes økonomiske situasjon. 

5.2.2    Konkret vurdering

Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse er det blant annet lagt vekt på at «opphørssalget» har skjedd over en tidsperiode på ca. 1 år og etter at Brand House sin skobutikk Crossway i markedsføringen opplyste at «opphørssalget» ville opphøre. Markedsføringen har skjedd på plakater i butikkvinduene og på gateskilt utenfor butikken. Butikken ligger sentralt i Oslo sentrum, og det må antas at mange forbrukere har blitt utsatt for markedsføringen.

Ifølge Bisnode.no hadde Brand House AS en omsetning på kr. 6,3 millioner i 2016, og kr. 6,8 millioner i 2015.

5.2.3    Konklusjon

Etter en samlet vurdering konkluderer Forbrukertilsynet med at overtredelsesgebyret for Brand House AS settes til kr. 100 000.

6. Vedtak

På denne bakgrunn og med hjemmel i markedsføringsloven § 37 første ledd jf. 39 første ledd, jf. § 43, fatter Forbrukertilsynet følgende vedtak:

Brand House AS, org. nr. 991 743 278 plikter å betale overtredelsesgebyr på kroner 100 000 – kronerhundretusen – for brudd på forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 15, jf. markedsføringsloven § 6 første og femte ledd, jf. markedsføringsloven § 43.

* * * *

Vedtaket kan påklages til Markedsrådet, jf. markedsføringslovens § 37 første ledd. Forvaltningslovens kapittel VI gir nærmere regler for eventuell klage. Klagefristen er 3 uker regnet fra den dag parten har fått underretning om vedtaket. Klage skal sendes til Forbrukertilsynet.

Vedtaket kan ikke bringes inn for de alminnelige domstoler uten at saken først er forelagt Markedsrådet, jf. forvaltningsloven § 27 b.

Dersom vedtaket ikke påklages, vil overtredelsesgebyret forfalle til betaling 4 uker etter at vedtaket er fattet, jf. mfl. § 43 tredje ledd. Gebyret vil bli krevd inn av Statens Innkrevingssentral.

Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. mfl. § 43 tredje ledd.

 

Oslo, 19.03.2018

Elisabeth Lier Haugseth

Direktør for Forbrukertilsynet

Tilbake til toppen