FOV-2016-2270: Gresvig Detaljhandel AS

Vedtak om betaling av tvangsmulkt - mfl. § 42.

1. Innledning

Forbrukerombudet fatter herved vedtak om at Gresvig Detaljhandel AS må betale tvangsmulkt på kr. 400 000 for brudd på Forbrukerombudets forbudsvedtak av 27.02.2012, jf. markedsføringsloven (mfl.) § 42, fordi selskapet ikke oppgav førpriser i salgsmarkedsføring fra Intersport Oslo Sentrum den 14.10.2016.

2. Sakens bakgrunn

Det vises til Forbrukerombudets varsel om vedtak om tvangsmulkt mot Gresvig Detaljhandel AS (heretter ‘Gresvig’) datert 10.02.2017.

Forbrukerombudet mottok merknader til varselet i brev av 28.02.2017. I merknadene erkjennes det at det foreligger brudd på forbudsvedtaket, men Gresvig anfører at det foreligger særlige omstendigheter i saken som medfører at tvangsmulkt må frafalles eller i vesentlig grad reduseres, jf. mfl. § 42 fjerde ledd. Gresvig anfører videre at selskapet arbeider aktivt med markedsføringsrutinene, og at selskapet ønsker å opprettholde dialogen med Forbrukerombudet, og Gresvig ba om et møte med Forbrukerombudet for å diskutere saken og det eventuelle vedtaket.

Forbrukerombudet aksepterte Gresvigs anmodning om et møte, og dette fant sted på Forbrukerombudets kontor den 17.03.2017. I møtet viste Gresvig til at man erkjente at det foreligger brudd på forbudsvedtaket, men gjentok og utdypet anførslen fra merknadene om at tvangsmulkten må frafalles eller reduseres, jf. mfl. § 42 fjerde ledd. Forbrukerombudet viste til at det foreligger et klart brudd på forbudsvedtaket og markedsføringsloven § 7, og at Forbrukerombudet mener det er grunnlag for å fatte vedtak om betaling av tvangsmulkt, men at det som nevnt i varslet er aktuelt å sette ned tvangsmulktens størrelse på grunn av markedsføringens relativt begrensede omfang, jf. unntaksregelen i mfl. § 42 fjerde ledd.

3. Forbrukerombudets rettslige vurdering av saken

3.1 Mfl. § 42 – vedtak om tvangsmulkt

Mfl. § 42 første ledd slår fast at det ved forbudsvedtak som hovedregel skal fastsettes en tvangsmulkt som den som vedtaket retter seg mot skal betale dersom vedtaket brytes.

Det aktuelle vedtaket er Forbrukerombudets forbudsvedtak av 27.02.2012 som har følgende ordlyd:

«Vedtak:

På denne bakgrunn og med hjemmel i mfl. § 37 første og annet ledd jf. § 39 første ledd, jf. §§ 40 og 42, fatter Forbrukerombudet følgende vedtak:

  1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav d jf. andre ledd, jf. § 6 fjerde ledd jf. første ledd, forbyr Forbrukerombudet Gresvig Detaljhandel AS å unnlate å angi førpriser ved markedsføring av prisavslag ved bruk av ordene “Jubileumssalg”, “Jubileumspriser”, “Jubileumsfest”, “Kanonpriser”, “Jubelpriser”, “Helsprø dager”, “-30% til -50% på en mengde varer” og “kun” slik som i de aktuelle markedsføringstiltakene, eller dersom det på tilsvarende måte gis inntrykk av at varene er nedsatt i forhold til egen førpris.
  1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 42 jf. § 40 fastsetter

Forbrukerombudet at Gresvig Detaljhandel AS skal betale kr. 800 000 – åttehundretusen – i tvangsmulkt dersom selskapet overtrer eller medvirker til overtredelse av dette vedtaket.».

Forbudsvedtaket ble ikke påklaget til Markedsrådet.

Som det fremgår av vedtaket er det knyttet en tvangsmulkt på kroner 800 000 for selskapet, som blir utløst ved brudd på vedtaket.

3.2 Innholdet i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav d, jf. annet ledd

Markedsføringsloven § 6 første ledd slår fast at «Urimelig handelspraksis er forbudt.» Det følger videre av § 6 fjerde ledd at «En handelspraksis er alltid urimelig dersom den er villedende etter § 7 eller § 8, eller aggressiv etter § 9.».

I § 7 første ledd bokstav d heter det at en handelspraksis er «villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger og dermed er usannferdig eller på annen måte er egnet til å villede forbrukerne med hensyn til ett eller flere av følgende elementer: […] d) prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, eller eksistensen av en prisfordel,»

Etter § 7 andre ledd må praksisen også være egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet. Vilkåret vil normalt være oppfylt ved villedende prismarkedsføring, jf. forvaltningspraksis fra Markedsrådet, eksempelvis MR-2013-598 (ITS).

Etter ordlyden i § 7 første ledd bokstav d vil villedning med hensyn til prismarkedsføring i vid forstand være omfattet, herunder kravene om reell førpris og angivelse av førpris ved salg/prisnedsettelse.

Etter fast og langvarig forvaltningspraksis fra Markedsrådet vedrørende § 7 første ledd bokstav d – og praksis fra den tidligere mfl. 1972 vedrørende villedende markedsføring – må det ved salgsmarkedsføring fremgå hvor stort avslag det er tale om, ved tydelig angivelse av før- og nåpris eller ved annen like tydelig angivelse. I salgsmarkedsføring av en eller flere enkeltytelser må det opplyses om avslagets størrelse for hver enkelt ytelse. Gjelder imidlertid avslaget generelt for en gruppe ytelser, og det ikke fremheves enkeltytelser, vil det ikke anses lovstridig kun å angi det prosentvise avslaget. Se blant annet MR-sakene MR-1975-15 (Aktuell) og MR-2001-28 (Lefdal I), samt Forbrukerombudets prisveiledning pkt. 3.3.

Når det gjelder hva som er å anse som salgsmarkedsføring, som utløser krav om å

oppgi reell førpris, viser vi til Forbrukerombudets veiledning om prismarkedsføring punkt 3.1 og 3.3 med videre henvisninger til Markedsrådets praksis (MR-sakene MR-1975-15 (Aktuell), MR-1985-7 (Cappelen), MR-1995-14 (Hjemmets Bokklubb), MR-2001-28 (Lefdal I) og MR-2004-2 (Garderobemannen I)).

Ovennevnte praksis fra Markedsrådet er basert på den tidligere markedsføringsloven fra 1972. Vurderingstema etter ordlyden i dagens markedsføringslov er i det alt vesentlige innholdsmessig likt som i den gamle loven. Spørsmålet er om markedsføringen er villedende. Det er lagt til grunn at hovedlinjene i praksis om prismarkedsføring etter den tidligere loven vil kunne opprettholdes i markedsføringsloven av 2009, se Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 119.

3.3 Forbrukerombudets vurdering av om mfl. § 7 første ledd bokstav d og         forbudsvedtaket av 27.02.2012 er brutt

Den aktuelle saken gjelder markedsføring av EL-sykkelsalg i et nyhetsbrev som Intersport Oslo Sentrum sendte  (unntatt offentlighet) abonnmenter/Club Intersport-medlemmer den 14.10.2016. Nyhetsbrevet hadde overskriften:

«Velkommen til EL-Sykkel Salg hos Intersport Oslo Sentrum, fredag 14. og lørdag 15. oktober kl. 10-17.»

Videre het det:

«SJEKK HER! Vi rydder lageret vårt og vi har flere EL-sykler igjen! Vi kjører knallpriser så her er det mulig å sikre seg gode EL-sykler til sinnsyke priser!

E-Green PS:              7 999,-

Diamant Volt 5:          7 499,-

Diamant Volt 3:          4 999,-

Diavelo E5:                13 399,-

Diavelo E7:                15 999,-»

Gresvig har i saken bekreftet at den aktuelle Intersport-butikken eies av Gresvig Detaljhandel AS, og at selskapet er ansvarlig rettsubjekt for den aktuelle markedsføringen fra Intersport-butikken.

Gresvig har videre opplyst til Forbrukerombudet at den aktuelle annonsen er utarbeidet av og gjeldende for den aktuelle Intersport-butikken, og at mailen med nyhetsbrevet ble åpnet av (unntatt offentlighet) mottakere, hvilket er (unntatt offentlighet) av de som fikk det tilsendt.

Den aktuelle markedsføringen har overskriften «EL-Sykkel Salg», og de to dagene kunne kundene «sikre seg gode EL-sykler til sinnsyke priser», og det var angitt fem EL-sykler med salgspris. Det er således etter Forbrukerombudets syn klart at det her er tale om salgsmarkedsføring som utløser krav om at førpris oppgis for hver av de fem EL-syklene. Til tross for dette er det ikke oppgitt førpriser eller opplyst om prisavslagets størrelse på annen måte for de fem EL-syklene.

Etter Forbrukerombudets syn har Gresvig utelatt vesentlige og nødvendige opplysninger om prisavslagets størrelse i markedsføringen. Selskapet har således brutt mfl. § 7 første ledd bokstav d og Forbrukerombudets forbudsvedtak av 27.02.2012. Vi viser også til at Gresvig i merknadene på s. 3 og i møtet den 17.03.2017 erkjenner at det foreligger brudd på forbudsvedtaket.

I tillegg nevner vi også at det etter Forbrukerombudets vurdering ikke var tale om reelle førpriser for flere av syklene, ettersom selskapet ikke har kunnet dokumentere at syklene har blitt solgt i et visst antall til førprisen hos Intersport Oslo Sentrum i 6 ukers-perioden før salget. Vi viser til Forbrukerombudets prisveiledning punkt 3.2 om kravene som følger av forvaltningspraksis fra Markedsrådet til reelle førpriser, jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d. Vi viser til korrespondansen vedrørende dette, jf. Forbrukerombudets epost av 11.01.2017 og epost fra Gresvig v/advokat Johnsen datert 16.01.2017.

Som eksempel vil Forbrukerombudet peke på at sykkelen (unntatt offentlighet)  ikke er solgt i Oslo. Den er solgt i Sandnes, Farsund, Trondheim og Mandal, men salgene varierer fra ca. 11 uker til ca. 5 måneder før salget i Intersport Oslo Sentrum. (Totalt sett var det solgt 7 sykler, hvorav 2 av syklene var solgt for samme eller lavere pris som salgsprisen i Intersport Oslo Sentrum.) Sykkelen (unntatt offentlighet) har Intersport Oslo Sentrum solgt 1 av ca. 4,5 måneder før salget. Sykkelen (unntatt offentlighet) har Intersport Oslo Sentrum solgt 1 av ca. 4,5 måneder før salget, og 1 sykkel ca. to uker før salget til samme pris som på salget. For disse tre syklene er det etter Forbrukerombudets syn klart at Gresvig ikke har kunnet dokumentere at syklene har blitt solgt i et visst antall til førprisen hos Intersport Oslo Sentrum i 6 ukers-perioden før salget, og at det dermed ikke foreligger reelle førpriser, jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d, jf. forvaltningspraksis fra Markedsrådet. Ettersom forbudsvedtaket fra 2012 ikke omfatter reelle førpriser, vil vi imidlertid ikke gå nærmere inn på dette i vedtaket.

3.4 Konklusjon

Forbrukerombudet finner at Gresvig Detaljhandel AS har handlet i strid med Forbrukerombudets forbudsvedtak av 27.02.2012 og mfl. § 7 første ledd bokstav d, jf. andre ledd og § 6 første og fjerde ledd, ved å unnlate å angi førpriser i den aktuelle salgsmarkedsføringen. Etter mfl. § 42 første ledd er plikten til å betale tvangsmulkt som fastsatt i vedtaket utløst.

3.5 Tvangsmulktens størrelse

3.5.1 Innledning

Det klare utgangspunktet ved brudd på et forbudsvedtak er at tvangsmulkten utløses i sin helhet. Som nevnt i varslet og i møtet den 17.03.2017 har imidlertid Forbrukerombudet i denne saken vurdert at det kan være aktuelt å redusere tvangsmulktens størrelse ettersom det relativt sett er et klart mindre omfang på lovbruddet nå sammenlignet med lovbruddene som lå til grunn for 2012-vedtaket, jf. den snevre unntaksregelen i mfl. § 42 fjerde ledd om at «I særlige tilfeller kan påløpt mulkt reduseres eller frafalles.»

3.5.2 Oppsummering av Gresvigs anførsler

I merknadene fra Gresvig er det anført at det i saken foreligger særlige omstendigheter slik at tvangsmulkten må frafalles eller i vesentlig grad reduseres, jf. mfl. § 42 fjerde ledd. Gresvig anfører blant annet at den aktuelle markedsføringen ikke har påvirket forbrukernes økonomiske beslutninger – og ikke medført store inntekter for Gresvig, og at forutsetningene som lå til grunn for utmålingen i 2012 ikke har inntruffet, slik at det ikke er grunnlag for å pålegge Gresvig full tvangsmulkt. Gresvig anfører at det er urimelig at full tvangsmulkt utløses på bakgrunn av et vedtak som ligger 5 år tilbake i tid – særlig når overtredelsen er av et så begrenset omfang sammenlignet med overtredelsen som lå til grunn for forbudsvedtaket.

Gresvig viser til at Barne- og likestillingsdepartementet i høringsnotatet fra 2016 har foreslått at tidsbegrensning av vedtak gjeninnføres, og at hensynet bak forslaget gjør seg gjeldende i nærværende sak. Gresvig anfører at det oppleves som særdeles urimelig at én uheldig feil fra én enkeltstående butikk skal utløse tvangsmulkt, og at kr. 800 000 er urimelig og sterkt disproporsjonalt sett i forhold til lovbruddet. Gresvig anfører at når mfl. § 42 åpner for at tvangsmulkt kan bortfalle, så må det nettopp være slike tilfeller som lovgiver må ha hatt i tankene. Gresvig anfører også at selskapet arbeider aktivt med markedsføringsrutiner for å unngå lovbrudd.

3.5.3 Forbrukerombudets rettslige vurdering

Forbrukerombudet vil peke på at den klare hovedregel er at tvangsmulkten må betales når den næringsdrivende bryter et forbudsvedtak, jf. ordlyden i mfl. § 42 første ledd om at «[…] en tvangsmulkt som den som vedtaket retter seg mot, skal betale dersom vedkommende overtrer vedtaket.» Formålet med tvangsmulkten er å sikre at forbudsvedtaket overholdes, jf. mfl. § 42 første ledd, det vil si at tvangsmulkten skal virke som et reelt oppfyllelsespress, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 213.

Unntaket som oppstilles i mfl. § 42 fjerde ledd er en snever unntaksregel «som er ment å være en sikkerhetsventil for særlige tilfeller», jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 213. I Lunde/Mestad/Michaelsen, Markedsføringsloven med kommentarer, 2. utgave 2015, heter det på s. 304 blant annet:

«Ordlyden tilsier at det er tale om en snever unntaksregel. Etter vårt syn vil det                vanskelig kunne bli tale om å redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt med mindre       det har inntrådt vesentlige endringer i det faktiske grunnlaget som lå til grunn for         vedtaket om tvangsmulkt. Et eksempel på at krav om reduksjon av ilagt tvangsmulkt     ikke er tatt til følge, er MR-2011-71 (Herbal Vital).» [Korrekt henvisning er MR-2011-74.]   

I 2012-vedtaket pkt. 5.2 fremgår først det generelle utgangspunkt for fastsettelse av tvangsmulktens størrelse, hvilket er at beløpet skal fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, og at det må gjøres en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold, jf. Ot.prp. nr. 34 (1994-1995) s. 20-21, og at det skal legges vekt på at det ikke skal lønne seg å overtre vedtaket, jf. mfl. § 42 andre ledd.

Videre i 2012-vedtaket pkt. 5.2 fremgår de konkrete momenter Forbrukerombudet la vekt på ved fastsettelsen av tvangsmulkten på kr. 800 000. Forbrukerombudet la blant annet vekt på at markedsføringen var landsdekkende og nådde et stort antall forbrukere. Forbrukerombudet viste til at villedende salgsmarkedsføring er et effektivt virkemiddel som må antas å ha hatt innvirkning på en rekke forbrukeres økonomiske beslutning, og at villedende salgsmarkedsføring antas å medføre et stort inntektspotensial. Videre la Forbrukerombudet vekt på at Gresvig er vel kjent med mfl. § 7 første ledd bokstav d og kravene til salgsmarkedsføring gjennom tidligere saker og korrespondanse, og at selskapet hadde brutt den skriftlige bekreftelsen fra 2009. Det var også lagt vekt på at Gresvig sendte ut ny ulovlig markedsføring kort tid etter at Forbrukerombudet hadde varslet forbudsvedtak. Forbrukerombudet la også vekt på at Gresvig i 2010 hadde hatt driftsinntekter på kr. 995 millioner og et negativt årsresultat på kr. 45 millioner. På denne bakgrunn fant Forbrukerombudet etter en konkret helhetlig vurdering at det skulle fastsettes en tvangsmulkt som et engangsbeløp på kr. 800 000.

I nærværende sak er det etter Forbrukerombudets syn tale om et klart lovbrudd og brudd på 2012-vedtaket, som igjen bygget på brudd på en skriftlig bekreftelse fra 2009 og en skriftlig avtale fra 2005, jf. pkt. 4.2 i forbudsvedtaket. Gresvig har således fått flere anledninger til å innrette sin salgsmarkedsføring i henhold til markedsføringsloven, og Gresvig har flere ganger gitt uttrykk for at selskapet har fått på plass skjerpede rutiner som skal hindre nye lovbrudd. Vi viser også til at Gresvig i 2015 hadde driftsinntekter (totalinntekter) på kr. 1,4 milliarder og et negativt årsresultat på 12 millioner.

Det er derfor klart at Gresvig må betale tvangsmulkt for brudd på 2012-vedtaket.

Imidlertid har Forbrukerombudet etter en konkret helhetlig vurdering konkludert med at det foreligger «særlige tilfeller» som gir grunnlag for å redusere mulkten, jf. unntaket i mfl. § 42 fjerde ledd. Forbrukerombudet har særlig lagt vekt på at det relativt sett foreligger et mindre omfang på lovbruddet nå enn hva som var tilfelle for lovbruddene i 2012-vedtaket. 2012-vedtaket bygget på totalt seks landsdekkende DMer fra Gresvig sentralt, mens 2016-lovbruddet knytter seg til ett kundebrev/nyhetsbrev sendt fra en enkelt butikk til (unntatt offentlighet) , og som ble åpnet av (unntatt offentlighet) . Det var således langt færre forbrukere som ble utsatt for den ulovlige markedsføringen i 2016 enn hva som var tilfelle i 2012-vedtaket.

Forbrukerombudet har i vurderingen også hensyntatt det ulovfestede forholdsmessighetsprinsippet i forvaltningsretten, jf. blant annet Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 4 utgave, Oslo 2014 på s. 130. Forbrukerombudet viser også for ordens skyld til Lunde/Mestad/Michaelsen, Markedsføringsloven med kommentarer, 2. utgave 2015, på s. 300 hvor forholdsmessighetsprinsippet er omtalt i relasjon til ileggelse av forbudsvedtak etter mfl. § 40: «Ved ileggelse av forbudsvedtak med tilhørende tvangsmulkt må det også tas hensyn til at vedtaket ikke blir uforholdsmessig tyngende, se MR-2010-601 hvor Forbrukerombudets vedtak ble opphevet på dette grunnlag, men ut fra nokså spesielle konkrete forhold.»

Etter en samlet skjønnsmessig vurdering finner derfor Forbrukerombudet at tvangsmulkten bør reduseres fra kr. 800 000 til kr. 400 000.

Forbrukerombudet har ved denne vurderingen hensyntatt konkurransesituasjonen i sportsmarkedet, herunder at det ikke skal finne sted usaklig forskjellsbehandling av Gresvigs konkurrenter. Det vises blant annet til Forbrukerombudets vedtak FOV-2015-2418 (Anton Sport) fra 2016 som gjaldt betaling av tvangsmulkt på kr. 800 000 for ulovlig salgsmarkedsføring for sykler for Anton Sport i Bogstadveien, hvor markedsføringen var sendt ut i et elektronisk nyhetsbrev til Anton Club-medlemmer. Nyhetsbrevet ble sendt ut til langt flere forbrukere enn i nærværende sak, og Forbrukerombudet fant ikke at det forelå «særlige tilfeller» som tilsa reduksjon av mulkten i den saken, jf. den snevre unntaksregelen i mfl. § 42 fjerde ledd.

Hva gjelder Gresvigs anførsel om at den aktuelle markedsføringen ikke har påvirket forbrukernes økonomiske beslutninger og at den aktuelle butikken oppnådde minimal omsetning av syklene i den annonserte salgsperioden, viser Forbrukerombudet til at det etter mfl. § 7 andre ledd kun er krav om at handelspraksisen er «egnet til» å påvirke forbrukene til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet. Det er således ikke krav at forbrukere faktisk treffer en slik økonomisk beslutning, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) på s. 195-196.

Hva gjelder Gresvigs anførsel om at Barne- og likestillingsdepartementet i høringsnotatet fra 2016 har foreslått at det gjeninnføres tidsbegrensning på vedtak, viser Forbrukerombudet for det første til at det etter gjeldende markedsføringslov ikke gjelder noen tidsbegrensning på forbudsvedtak, slik at Forbrukerombudets forbudsvedtak av 27.02.2012 er gyldig. For det andre viser Forbrukerombudet til at det i høringsnotatet pkt. 6.7 og i forslaget til ny § 39 fjerde ledd er foreslått at «Varigheten bør fremgå av vedtaket og kan aldri være mer enn ti år. Vedtak kan fornyes.» Dersom lovforslaget vedtas i Stortinget vil tidsbegrensningen for vedtak altså være maksimalt 10 år, med en mulighet for fornyelse, dvs. at et 5 år gammelt vedtak også etter en eventuell fremtidig lovendring vil være gyldig.

3.5.4 Konklusjon

Forbrukerombudet finner på bakgrunn av en samlet skjønnsmessig vurdering at det foreligger «særlige tilfeller» som tilsier at tvangsmulkten bør reduseres fra kr. 800 000 til kr. 400 000, jf. mfl. § 42 fjerde ledd.

4. Vedtak

På denne bakgrunn og med hjemmel i mfl. § 42 fatter Forbrukerombudet følgende vedtak:

For brudd på Forbrukerombudets forbudsvedtak av 27.02.2012 og mfl. § 7 første ledd bokstav d, jf. andre ledd og § 6 første og fjerde ledd, plikter Gresvig Detaljhandel AS å betale tvangsmulkt på kr. 400 000.

* * *

Vedtaket kan påklages til Markedsrådet, jf. mfl. § 37 tredje ledd. Forvaltningsloven kapittel VI gir nærmere regler for en eventuell klage. Klagefristen er tre uker regnet fra den dag parten har fått melding om vedtaket. Klagen skal sendes til Forbrukerombudet. Dersom vedtaket ikke påklages, vil kravet bli oversendt Statens innkrevingssentral for inndriving etter utløpet av klagefristen.

Endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. mfl. § 42 tredje ledd.

Vedtaket kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene uten at saken først er lagt fram for Markedsrådet, jf. forvaltningsloven § 27 b.

Markedsrådet er orientert om vedtaket, jf. mfl. § 37 tredje ledd.

 

Oslo, 27.03.2017

Elisabeth Lier Haugseth,
forbrukerombud

 

Tilbake til toppen