MR-2007-01 B2C Norge AS – Forbrukerombudet

Saken gjelder en klage på Forbrukerombudets vedtak av 5. desember 2006 mot B2C Norge AS og N.N.

Klager: B2C Norge AS, Postboks 5890 Majorstua, 0308 OSLO
og N.N.
Prosessfullmektig: Kvale & Co advokatfirma ANS v/advokat Kim Friis-Møller, Postboks 1752 Vika, 0122 Oslo

Innklaget: Forbrukerombudet

Markedsrådets sammensetning:
1. Professor Ole-Andreas Rognstad
2. Direktør Randi Punsvik
3. Generalsekretær Geir Magnus Nyborg
4. Advokat Signe Eriksen
5. Direktør Wenche Jacobsen
6. Juridisk direktør Torild M. Brende
7. Daglig leder Øivind Breen

1 Sakens bakgrunn

Saken gjelder en klage på Forbrukerombudets vedtak av 5. desember 2006 mot B2C Norge AS og N.N. Vedtaket lyder som følger:

“1 Med hjemmel i markedsføringslovens § 1 jf. inkassoloven § 8 forbyr Forbrukerombudet B2C Norge AS og N.N å sende ut inkassovarsler eller betalingsoppfordringer til forbrukere som har protestert skriftlig på krav fra firmaet.
2 Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 14 fastsetter Forbrukerombudet at B2C Norge AS skal betale kr 500.000,- i tvangsgebyr dersom firmaet overtrer eller medvirker til overtredelse av Forbrukerombudets vedtak.
3 Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 14 fastsetter Forbrukerombudet at N.N skal betale kr 250.000,- i tvangsgebyr dersom han overtrer eller medvirker til overtredelse av Forbrukerombudets vedtak.”.

Bakgrunnen for vedtaket var Forbrukerombudets oppfatning av at selskapet B2C Norge AS (heretter B2C) forsøkte å drive inn krav som forbrukere har protestert skriftlig på. Etter Forbrukerombudets oppfatning er selskapets praksis i strid med markedsføringsloven § 1, jf. inkassoloven § 8.

Forbrukerombudet tok opp spørsmålet om inndrivelse av omtvistede krav gjennom inkasso på et møte med daglig leder, styreleder og markedsansvarlig i B2C den 10. mai 2005. B2C skal ha gitt uttrykk for at selskapet var kjent med inkassolovens forbud mot å drive inkassovirksomhet i strid med god inkassoskikk, herunder å drive inn krav gjennom inkasso som det er protestert skriftlig på.

B2C skiftet i løpet av perioden mai 2005 til august 2006 inkassoselskap en rekke ganger.

Etter at inkassoselskapet Kredittgjenvinning AS sa opp avtalen med B2C Norge i august 2006, startet selskapet inndriving av krav gjennom egeninkasso. I denne forbindelse har B2C selv sendt ut både inkassovarsler og betalingsoppfordringer med overskrift “Inkassovarsel med varsel om rettslig forføyning”.

Forbrukerombudet har siden september 2006 mottatt en rekke henvendelser fra forbrukere som reagerer på at de har mottatt slike brev fra B2C, til tross for at klagerne tidligere har protestert skriftlig overfor B2C på kravene som forsøkes inndrevet.

Forbrukerombudet sendte den 10. oktober 2006 et brev til B2C hvor det ble konkludert med at firmaets praksis ved egeninkasso var i strid med god inkassoskikk jf. inkassoloven § 8. Praksisen ble samtidig ansett for å være en urimelig handling overfor forbrukerne i strid med markedsføringsloven § 1.

B2C ga i brev av 20. oktober 2006 blant annet uttrykk for at bestridte krav ikke vil bli søkt inndrevet med inkasso, men bli vurdert for rettslig inndrivelse.

Forbrukerombudet oppfattet brevet dit hen at selskapet ville innrette seg etter ombudets krav. I brev fra ombudet til B2C og daglig leder N.N av 1. november 2006 ble det likevel varslet om at Forbrukerombudet kom til å fatte forbudsvedtak dersom B2C fortsatte den lovstridige praksisen.

Forbrukerombudet mottok flere klager fra forbrukere som hadde fått tilsendt nye inkassovarsler og betalingsoppfordringer fra B2C etter fristen som ble satt i ombudets brev av 1. november 2006. Forbrukerombudet besluttet derfor å fatte forbudsvedtak mot selskapet og dets daglige leder N.N. Orientering om dette ble gitt i brev av 23. november 2006. Selskapet og dets daglig leder ble gitt frist til 30. november 2006 med å uttale seg. Forbrukerombudet fattet det påklagde vedtaket den 5. desember 2006.

B2C og N.N klaget i brev datert 19. desember 2006 Forbrukerombudets vedtak inn for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 26. januar 2007. Behandling av saken fant sted den 1. mars 2007. Klagerne møtte ikke. Forbrukerombudet var representert ved underdirektør Gry Nergård og rådgiver Frode Elton Haug.

2 Forbrukerombudets anførsler

Forbrukerombudets og Markedsrådets kompetanse til å fatte forbudsvedtak følger av markedsføringsloven (mfl.) §§ 12 og 14. Kompetansen til å knytte tvangsgebyr til vedtak er regulert i mfl. § 16.

De sentrale vilkårene som må være oppfylt for at det skal kunne fattes vedtak, er at den næringsdrivende gjennom sin markedsføring eller bruk av avtalevilkår har overtrådt en eller flere av lovens bestemmelser. I tillegg må forholdet være tatt opp med den næringsdrivende og forsøkt løst gjennom en dialog.

Dersom partene ikke har lyktes i å oppnå en “frivillig ordning” på denne måten, har Forbrukerombudet eller Markedsrådet hjemmel til å fatte vedtak. For at Forbrukerombudet skal kunne fatte vedtak, er det i tillegg krav om at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak.

Vilkårene for å fatte vedtak er oppfylt. Til tross for at Forbrukerombudet, gjentatte ganger har tatt opp brudd på nevnte bestemmelser i markedsføringsloven og inkassoloven med B2C, har ombudet fortsatt å motta klager på at selskapet sender inkassovarsel om krav forbrukere har protestert skriftlig på. I tillegg til inkassovarslene og betalingsoppfordringene som B2C har sendt ut de siste månedene, har også mange av forbrukerne tidligere mottatt inkassovarsel eller betalingsoppfordring på de samme kravene fra et av inkassoselskapene B2C har samarbeidet med.

Klagene til Forbrukerombudet viser at B2C ved iverksetting av egeninkasso av krav mot forbrukerkunder gjennomgående har unnlatt å ta hensyn til at en rekke av disse kravene er omtvistede. B2C synes heller ikke å ha tatt hensyn til at inkassoselskapene de har samarbeidet med har konkludert med at mange av kravene ikke kan drives inn gjennom inkasso. B2C har tvert i mot fortsatt å bruke trussel om inkasso som pressmiddel for å få forbrukere til å betale de omstridte kravene.

Ettersom B2C og N.N ikke innga uttalelse innen den frist som ble satt, 30. november 2006, kan det ikke sies å være oppnådd “frivillig ordning” med selskapet. Forbrukerombudet har samtidig lagt til grunn at det ville medføre “ulempe eller skadevirkning” å avvente Markedsrådets vedtak, jf. mfl. § 14 første ledd, da B2C fortsatte praksisen med å sende ut inkassovarsel og betalingsoppfordringer til kunder som ikke har betalt. Etter Forbrukerombudets oppfatning var det derfor grunnlag for å fatte vedtak i medhold av mfl. § 14.

Forbrukerombudet har vurdert B2Cs praksis ved egeninkasso opp mot forbudet i inkassoloven § 8 mot å drive inkasso i strid med god inkassoskikk. Videre er det vurdert hvorvidt et slikt brudd på inkassoloven rammes av det generelle forbudet i mfl. § 1. Det vises til vedtak fra Markedsrådet i sak 18/96 (Telenor) hvor flertallet i Markedsrådet uttaler følgende:
“Hensynet til forbrukerne tilsier at det må være mulig å kontrollere at egeninkasso i forbrukerforhold foregår i samsvar med god inkassoskikk. Etter flertallets syn er det hensiktsmessig at denne kompetanse tilligger Forbrukerombudet og Markedsrådet, selv om forholdet også omfattes av inkassoloven.”.

Det rettslige grunnlaget for inngripen etter markedsføringsloven er det såkalte lovstridsprinsippet, som er etablert gjennom forvaltningspraksis med grunnlag i mfl § 1. I henhold til dette prinsippet, vil handlinger som strider mot annen lovgivning som beskytter forbrukere også kunne være i strid med mfl. § 1 dersom handlingene kan sies å være urimelig overfor forbrukerne, jf. Løchen/Grimstad, Kommentar til markedsføringsloven, 7. utgave, 2003, side 44.

Kredittilsynet har gjennom sitt tilsynsarbeid med inkassoselskapene lagt til grunn at det vil kunne være i strid med god inkassoskikk, jf. inkassoloven § 8, å fortsette ordinær inndriving dersom skyldneren avviser et krav helt og gir klart uttrykk for at vedkommende ikke anser seg forpliktet. Støtte for et slikt syn finnes også i Ot.prp. nr. 2 (1987-88) s. 113, hvor departementet slutter seg til Inkassolovutvalgets uttalelse om at “det vil kunne være i strid med god inkassoskikk å sette i verk ordinær inndriving dersom en har for seg et tvilsomt krav”.

Det har etter hvert utviklet seg en fast praksis i inkassobransjen hvor man, med mindre en innsigelse er åpenbart grunnløs, stanser inndriving gjennom inkasso, og eventuelt bringer det omtvistede kravet inn for forliksrådet til avgjørelse.

De fleste av klagene Forbrukerombudet har mottatt på at B2C gjennom egeninkasso forsøker å drive inn omtvistede krav, angår tvister om betaling av et årsgebyr til B2C. Klagene kommer fra kunder som ikke lenger får levert strøm eller noen annen ytelse som følge av avtale med selskapet, men som likevel avkreves gebyr for et nytt år. Det dreier seg om kunder som etter opphøret av leveranseavtalen mellom B2C og Total Energi ASA i februar/mars 2006, mente seg fristilt fra sin avtale med B2C, men som likevel fikk fakturaer for en ny ettårsperiode.

Forbrukerombudet registrerer at B2C i sine svar til tidligere kunder hevder å ha hjemmel i avtalevilkårene til å fortsette å fakturere et årsgebyr frem til avtalen sies opp. Etter Forbrukerombudets oppfatning kan vilkårene ikke gjøres gjeldende. Det er opplagt at vilkårene ikke kan gjøres gjeldende overfor kunder som inngikk avtale før de påberopte vilkårene ble tatt inn i standardvilkårene. For kunder som har skrevet under etter endringen av avtalevilkårene, er det Forbrukerombudets vurdering at disse kundene ikke har blitt tilstrekkelig opplyst om vilkårene og konsekvensene av dem før avtalen ble inngått.

På denne bakgrunn må kravene om betaling av nye årsgebyr som B2C har rettet mot tidligere kunder gjennomgående anses å være uberettiget. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har derfor anbefalt forbrukere om å bestride disse kravene skriftlig.

Forbrukerne som nå har mottatt inkassovarsel eller betalingsoppfordring fra B2C, har da også forut for mottak av disse protestert på kravene skriftlig til B2C, og/eller til et av inkassoselskapene B2C har samarbeidet med. Under henvisning til hva som er sagt ovenfor om berettigelsen av kravene om betaling av årsgebyr, er det klart at forbrukernes innsigelser mot disse kravene på ingen måte kan sies å være åpenbart grunnløse.

I tillegg til de sakene som dreier seg om tvist om betaling av årsgebyr, er det også flere andre problemstillinger som har medført tvister mellom forbrukere og B2C om betaling av krav, og hvor Forbrukerombudet heller ikke kan se at forbrukernes innsigelser er åpenbart grunnløse.

Det foreligger en rekke eksempler på at forbrukere som skriftlig har gitt klart uttrykk for at de avviser krav fra B2C får tilsendt inkassovarsler eller betalingsoppfordringer fra selskapet. Kravene fra B2C dreier seg om betaling for tjenester som ikke lenger leveres kunden som følge av at B2C etter bruddet med Total Energi ASA ikke lenger kan oppfylle avtalene med kundene, med mindre kundene selv aktivt har inngått en ny avtale om strømlevering fra B2C Energy AS. Forbrukerne som ikke har gjort dette, har således meget god grunn til å protestere på kravene fra B2C.

I denne situasjonen, mener Forbrukerombudet at man har å gjøre med en type omtvistede krav som det i henhold til inkassoloven § 8 må være i strid med god inkassoskikk å forsøke å drive inn gjennom inkasso, og at handlingen kommer i konflikt med mfl. § 1 første ledd etter “lovstridsprinsippet”.

Lovfestingen av prinsippet om “god inkassoskikk” i inkassoloven § 8 kom inn for å verne forbrukere og andre skyldnere mot urimelig påtrykk fra fordringshavere og inkassatorer. Bestemmelsen har derfor utvilsomt en viktig funksjon i forhold til å ivareta forbrukerinteresser.

Ut fra klager og telefonhenvendelser Forbrukerombudet har mottatt på B2Cs gjentatte forsøk på å drive inn omtvistede krav gjennom inkasso, er det klart at dette er noe som oppfattes som svært ubehagelig av forbrukerne. At firmaet utsetter forbrukere for et slikt press, når forbrukerne har gitt klar beskjed om at de er uenige i kravet, er etter Forbrukerombudets vurdering en handling som er urimelig overfor forbrukerne og i strid med mfl. § 1.

Forbrukerombudet hadde såledels hjemmel i mfl § 1 jf inkassoloven § 8 til å fatte forbudsvedtak mot B2Cs praksis ved egeninkasso, hvor det sendes ut inkassovarsel eller betalingsoppfordring til forbrukere som har protestert skriftlig på kravet fra firmaet.

Forbrukerombudet har i henhold til mfl. § 14 jf. § 12 også hjemmel til å rette vedtak mot medvirkere. Forbrukerombudet har i medhold av denne bestemmelsen fattet vedtak mot N.N, som blant annet er daglig leder i B2C.

Av forarbeidene, Ot.prp nr. 34 (1994-1995) s. 27 flg., fremgår det at hensynet til en mest mulig effektiv håndhevelse av loven tilsier at det er nødvendig at også personer bak den ulovlige virksomheten bør kunne rammes. Faren for at vedtak omgås ved at det opprettes nye firmaer, og at markedsføringen fortsetter i regi av de nye firmaene, er spesielt fremhevet. Det presiseres videre at det er et problem at enkeltpersoner står bak ulike foretak uten å inneha formelle posisjoner i disse.

Forbrukerombudet har i FO-sak 06/1641 varslet at det vil bli fattet forbudsvedtak mot Elitele Broadcom AS på bakgrunn av at selskapet blant annet har sendt ut inkassovarsel på omstridte krav. N.N står ikke oppført med noen formell posisjon i dette selskapet, men selskapet er stiftet av B2C Norge AS v/ N.N. B2C står også som eneste aksjonær i selskapet. Selskapet er i tillegg registrert med samme forretningsadresse og postboksadresse som B2C, der N.N er daglig leder.

N.N er daglig leder i strømselskapet B2C Energy AS som leverer strøm til B2C og Elitele Broadcom AS sine kunder. Han står i tillegg oppført som styreleder i firmaet Nordenkraft AS, registrert i Brønnøysund-registeret 21.10.2006. Selskapet er opplyst å skulle drive distribusjon og handel med elektrisitet og har søkt omsetningskonsesjon fra NVE.

Medvirkningsansvaret omfatter personer som faktisk har medvirket til overtredelsen. Forarbeidene presiserer at medvirkningen også kan skje ved utøvelse av beslutningsmyndighet eller reell påvirkning. Som eksempler på personer som vil kunne omfattes av medvirkningsansvaret nevner forarbeidene daglige ledere spesielt.

N.N har i egenskap av å være daglig leder for B2C det overordnede ansvaret for firmaets drift. Når firmaet følger en praksis hvor omtvistede krav forsøkes inndrevet gjennom egeninkasso, må det legges til grunn at dette er en praksis som N.N har godkjent. Som daglig leder burde han som et minimum ha satt en stopper for praksisen da han ble gjort kjent med at den ble ansett som urimelig, noe han ikke har gjort.

I tillegg viser opprettelsen av firmaene Elitele Broadcom AS og Nordenkraft AS at N.N allerede har posisjonert seg i forhold til å kunne fortsette forretningsvirksomheten sin gjennom nye selskaper dersom virksomheten til B2C skulle bli avviklet.

Av den grunn finner Forbrukerombudet at N.N har medvirket til overtredelse av mfl. § 1 jf. inkassoloven § 8 og at det er nødvendig å rette forbudsvedtaket mot N.N personlig.

I forbindelse med at det treffes vedtak etter mfl. §§ 12 og 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr, med mindre særlige grunner tilsier at dette ikke bør gjøres. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Formålet med tvangsgebyret er å påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den urimelige handlingen. I følge forarbeidene bør gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis forbudsvedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Fastsettelsen av tvangsgebyrets størrelse skal skje ut fra en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold, jf. Ot.prp. 34 (1994-95) s. 20-21.

Forbrukerombudet har innhentet selskapets regnskapstall for 2005 fra Brønnøysundregistrene. Disse viser driftsinntekter på kr 6.658.000,- og et underskudd på kr 301.000,-.

Forbrukerombudet har funnet at tvangsgebyret bør fastsettes som et engangsbeløp til kr 500.000,-.

Ved fastsettelsen av tvangsgebyrets størrelse er det blant annet lagt vekt på at B2C, både i denne saken og i tidligere saker, har vist manglende evne til å innrette seg etter de krav Forbrukerombudet stiller etter markedsføringsloven og således har vist at det foreligger fare for gjentagelse av den lovstridige handlingen.

Etter Forbrukerombudets vurdering er det derfor nødvendig å sette tvangsgebyret til kr 500.000,- for å forhindre ytterligere brudd på markedsføringsloven i fremtiden.

N.N er i følge en kopi Forbrukerombudet har fått tilsendt av den foreløpige skatteberegningen for inntektsåret 2004 registrert med en skattbar inntekt på kr 109.971,-. Forbrukerombudet har ikke fått tilsendt nyere skatteopplysninger fra N.N.

For N.N personlig har Forbrukerombudet funnet at tvangsgebyret skjønnsmessig bør settes til kr 250.000,- ved overtredelse av vedtaket.

Ved fastsettelsen av tvangsgebyret mot N.N har Forbrukerombudet, på tilsvarende måte som for B2C, lagt særlig vekt på faren for gjentakelse og at han har vist manglende vilje til å innrette seg etter markedsføringslovens regler til tross for Forbrukerombudets innvendinger.

Forbrukerombudet vil nedlegge følgende påstand:
“Klagen tas ikke til følge, og Forbrukerombudets vedtak av 05. desember 2006 mot B2C Norge AS og N.N stadfestes.”.

3 Klagernes anførsler

Klagerne anfører at Forbrukerombudets vedtak av 5. desember 2006 er ugyldig på flere punkter og må oppheves.

Forbrukerombudet har ikke rettslig kompetanse til å treffe et forbudsvedtak i forbindelse med egeninkasso og spørsmål om brudd på god inkassoskikk. Det anføres videre at Forbrukerombudet ikke hadde rettslig grunnlag for å fatte et forbudsvedtak i medhold av markedsføringsloven § 14 jf. § 12 da det forelå en “frivillig ordning” mellom Forbrukerombudet og klagerne på vedtakstidspunktet. Klagerne anfører dernest at det er urimelig at daglig leder, N.N, omfattes av vedtaket og at tvangsgebyrene i alle tilfelle er for høye.

Forbrukerombudet har påberopt markedsføringsloven § 14 som hjemmel for sitt vedtak. Klagerne bestrider at denne bestemmelsen gir hjemmel for det vedtaket som er fattet.

Hva slags vedtak Forbrukerombudet har hjemmel til å fatte fremgår gjennom henvisning til markedsføringsloven § 12.

Etter mfl. § 14 jf. § 12 første ledd kan Forbrukerombudet fatte vedtak som ombudet:
“finner er i strid med en bestemmelse gitt i eller i medhold av kapittel I eller § 9c, når det finner at inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne, eller, i forhold til § 1 annet ledd av hensyn til likestilling mellom kjønnene.”.

Forbrukerombudet har anført at B2C har handlet i strid med kravet i inkassoloven § 8 om god inkassoskikk, og at dette også innebærer et brudd på mfl. § 1, i det brudd på god inkassoskikk vil være en “handling” som er “urimelig i forhold til forbrukere”.

Det fremgår av overskriften til markedsføringslovens kapittel I at bestemmelsene gjelder markedsføring. Med uttrykket “handling” i mfl. § 1, siktes det nødvendigvis til handlinger som ledd i markedsføring, og ikke enhver form for handling i tilknytning til den næringsdrivendes virksomhet. Dette underbygges blant annet i § 1 tredje ledd hvor det fremgår:
“Ved vurderingen av om første eller annet ledd er overtrådt, kan det blant annet legges vekt på om reklamen (klagernes understrekning)  på grunn av utforming, format, omgang eller andre virkemidler fremstår som særlig påtrengende.”.

Som begrunnelse for at eventuelle brudd på inkassoloven § 8 også må rammes av mfl. § 1, har Forbrukerombudet anført det såkalte lovstridprinsippet. Prinsippet innebærer at mfl. § 1 anses overtrådt dersom det foreligger en overtredelse av bestemmelser i lovgivning som er satt til beskyttelse av forbrukere, jf Ot.prp. nr. 91 (2000-2001) s. 20. Klagerne kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at et eventuelt brudd på inkassoloven faller inn under dette prinsippet. Regelen om god inkassoskikk er ikke gitt for å beskytte forbrukere særskilt, men for å beskytte skyldnere generelt mot kritikkverdige forhold, jf Ot.prp. nr. 2 (1987-88) s. 27:
“Departementet vil til tross for det som til nå er nevnt , i hovedsak ikke forslå egne regler for forbrukerforhold. Dette har dels sammenheng med at også andre enn forbrukere, for eksempel små næringsdrivende, kan ha behov for et effektivt vern i forbindelse med inkasso.”.

Klagerne har ikke funnet rettspraksis som tilsier at brudd på god inkassoskikk rammes av markedsføringsloven. Samtlige avgjørelser fra Markedsrådet som gjelder lovstridsprinsippet gjelder utelukkende markedsføringstiltak. Også i Løchen/Grimstad, Markedsføringsloven – Kommentarutgave, 7. utgave, s. 44-45, omtales lovstridsprinsippet utelukkende i tilknytning til markedsføringstiltak og alternativet “god markedsføringsskikk” i mfl. § 1 første ledd. Å inndrive egne utestående fordringer er ikke et markedsføringstiltak.

Forbrukerombudet har vist til Markedsrådets avgjørelse i sak 18/96 som støtte for sitt syn. Klagerne vil bemerke at tre av Markedsrådets medlemmer dissenterte, idet disse kom til at rådet ikke hadde kompetanse til å behandle saken. Markedsrådets øvrige medlemmer fant det “hensiktsmessig” at Forbrukerombudet og Markedsrådet kan “kontrollere at egeninkasso i forbrukerforhold foregår i samsvar med god inkassoskikk.”.

Etter klagernes oppfatning kan det ikke være tilstrekkelig at det er hensiktsmessig med slik inngripen. En slik utvidelse av Forbrukerombudets og Markedsrådets kompetanse må eventuelt skje gjennom en lovendring. Det skal i tillegg nevnes at faktum i sak 18/96 var et helt annet. Den påklagde “inkassovirksomheten” besto av to automatiske telefonoppringninger med påminnelse om forfall. Det var ikke tale om noe inkassovarsel, og det ble ikke avkrevd gebyr for tjenesten. Oppringningen ble markedsført som en tjeneste og hadde derfor preg av et markedsføringstiltak.

Dersom Markedsrådet kommer til at Forbrukerombudet hadde rettslig grunnlag i mfl. § 1 jf. inkassoloven § 8 til å fatte det aktuelle forbudsvedtak, jf mfl. § 14, anføres det at det var inngått en “frivillig ordning” mellom klagerne og ombudet som var til hinder for vedtaket.

B2C har fortløpende forsøkt å rette på forhold som Forbrukerombudet har påpekt, noe som også fremgår av brev datert 20. oktober 2006 fra selskapet til Forbrukerombudet. I Forbrukerombudets svarbrev av 1. november 2006 bekrefter ombudet at det er inngått en frivillig ordning samtidig som det varsles et forbudsvedtak dersom B2C sender ut inkassovarsler etter 6. november.

Klagerne anfører at det ikke er sendt ut noen inkassovarsler i strid med inkassoloven § 8 etter den 6. november, og at det således ikke foreligger noen brudd på den frivillige ordningen som var inngått. Det vises i denne sammenheng til at de 18 aktuelle inkassovarslene som har blitt sendt ut etter 6. november gjelder kunder som ikke tidligere hadde sendt noen innsigelser på kravet fra B2C. I slike tilfeller vil det ikke være i strid med god inkassoskikk å sende ut inkassovarsel. I tillegg gjelder flere av de aktuelle klagene betalingsvarsel/purringer, og ikke inkassovarsler. Heller ikke betalingsvarsler/purringer vil være i strid med god inkassoskikk.

Det anføres i alle tilfelle at inkassoloven krever at en innsigelse må bestå av en saklig grunn. Det er ikke nok bare å si at man ikke vil betale. Klagerne har imøtegått de forskjellige klagene som ligger til grunn for Forbrukerombudets vedtak og er av den oppfatning at innsigelsene som er innkommet fra forbrukerne ikke er holdbare. Det er herunder fremlagt et notat som viser hva som er registrert av korrespondanse med de aktuelle kundene.

For det tilfellet at Markedsrådet skulle komme til at forbudsvedtaket ikke lider av kompetansemangel eller at frivillig ordning foreligger, anføres det at N.N ikke kan omfattes av vedtaket.

Det vil være urimelig om N.N, som daglig leder, omfattes av vedtaket da hans instruks om ikke å sende ut inkassovarsler på omstridte krav av forskjellige årsaker ikke nødvendigvis vil bli fulgt av selskapets innfordringsavdeling, uten at han som daglig leder kan bebreides for dette.

Forbrukerombudet har ikke fremlagt noen dokumentasjon eller for øvrig bevist at N.N har hatt reell innflytelse på de påståtte ulovlige handlinger eller konkret har hatt innvirkning på handlinger som omfattes av vedtaket, jf RG 2002 s. 167.

Forbrukerombudet har i vedtaket hevdet at N.N har posisjonert seg slik at han kan fortsette sin virksomhet gjennom nye selskaper. Det bemerkes at det ikke er dokumentert at noen av disse selskapene driver virksomhet i strid med markedsføringslovens bestemmelser. Det vises i denne sammenheng til Markedsrådets uttalelser i sak 12/06 der det fremgår at en generell fare for at N.N, som daglig leder, kan opprette et nytt selskap som driver virksomhet i strid med markedsføringsloven ikke vil være tilstrekkelig til å fatte forbudsvedtak mot ham personlig.

Klagerne anfører at tvangsgebyrene uansett er satt for høyt. Den stadige negative omtalen av B2C fra Forbrukerombudets side har medført en forverring av selskapets økonomi. Når det gjelder N.N personlig, er tvangsgebyret satt til 2,5 ganger hans inntekt i 2004. Dette er urimelig høyt, særlig sett hen til at det ikke er bevist at han har hatt reell innflytelse på de 18 påståtte ulovlige inkassovarslene.

Klagerne nedlegger slik påstand :
“1. Forbudsvedtaket datert 5. desember 2006 mot B2C Norge AS og N.N oppheves.”.

Klagerne krever også dekning av saksomkostninger.

4 Markedsrådets bemerkninger

Klagerne har prinsipalt anført at Forbrukerombudet manglet kompetanse til å treffe vedtak med det innhold vedtaket mot B2C Norge AS og N.N av 5. desember 2006 har. Klagerne viser dels til at vilkårene for ombudets kompetanse etter mfl. § 14 første ledd ikke er oppfylt, og dels til at de materielle vilkårene i § 12 første ledd ikke er oppfylt. Det anføres dernest at vedtaket mot selskapets daglig leder, N.N, er ugyldig, og at tvangsgebyrene mot så vel selskapet som dets daglig leder er satt for høyt.

Markedsføringsloven § 14 første ledd lyder som følger:
“Forbrukerombudet kan treffe vedtak om forbud som nevnt i § 12 første ledd, første, annet, tredje, fjerde, femte og sjette punktum dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak. Forbrukerombudet kan også treffe vedtak som nevnt i § 12 tredje ledd dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og ombudet antar at det vil medføre skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak. Vedtak som Forbrukerombudet treffer om forbud som er nevnt i § 12 første ledd første, annet og femte punktum, kan også rettes mot medvirkere, jf. § 12 annet ledd.”.

Den relevante del av markedsføringsloven § 12 første ledd lyder som følger:
Markedsrådet kan forby en handling som rådet finner er i strid med en bestemmelse gitt i eller i medhold av kapittel I … når det finner at inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne.

Forbrukerombudet har i sitt vedtak av 5. desember 2006 lagt til grunn at klagerne har gjort seg skyldig i brudd på markedsføringsloven § 1 første ledd jf. inkassoloven § 8 gjennom å sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer til forbrukere som skriftlig har protestert på krav fra selskapet.

Markedsføringsloven § 1 første ledd lyder:
“I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, eller er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.”.

Inkassoloven § 8 lyder som følger:
“Inkassovirksomhet skal utøves i samsvar med god inkassoskikk. Det samme gjelder ved leilighetsvis inndriving for andre og ved inndriving av egne pengekrav.
Det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe.”.

Markedsrådet vil bemerke at markedsføring som er i strid med forbrukerbeskyttelsesregler i annen preseptorisk lovgivning vil kunne være i strid med mfl. § 1, jf. bl.a. Markedsrådets avgjørelser i sakene 2/00 og 08/04, samt Ot. prp. nr. 91 (2000-2001) s. 24. Dette har vært omtalt som lovstridsprinsippet, jf. Løchen/Grimstad, Markedsføringsloven, 7. utgave side 44.

Det er likevel ingen absolutt automatikk i at mfl. § 1 er overtrådt fordi det foreligger brudd på særlovgivning. Forutsetningen for å kunne anvende mfl. § 1 på forhold som er i strid med bestemmelser i spesiallovgivningen, er at det dreier seg om en “handling” som er “urimelig overfor forbrukere”, jf. mfl. § 1 første ledd annet alternativ.

Markedsrådet anser det lite tvilsomt at det vil være i strid med kravet til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 å fortsette ordinær inkasso med tilhørende inkassovarsler og gebyrer dersom det underliggende kravet er omtvistet. Denne tolkningen av kravet om “god inkassoskikk”  i inkassoloven § 8 synes heller ikke bestridt av klagerne.

Klagerne har imidlertid anført at uttrykket “handling” i mfl. § 1 bare omfatter handlinger som er ledd i markedsføring, og ikke enhver handling i tilknytning til den næringsdrivendes virksomhet. Rekkevidden av uttrykket er ikke definert nærmere i loven. I Ot. prp. nr. 57 (1971-72) s. 8 er det gitt uttrykk for at lovens § 1 omfatter en bedrifts salg, innkjøp og bedriftens andre ytre virksomhet. Etter Markedsrådets oppfatning er det i det hele tatt lite som tilsier en streng tolkning av uttrykkene “handling” og “markedsføring”. Hensynet bak generalklausulen tilsier at det i første rekke er de øvrige materielle vilkårene som avgrenser bestemmelsens rekkevidde – at handlingen strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom eller er urimelig overfor forbrukerne. En slik forståelse er i samsvar med Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere art. 3(1), der det fremgår at direktivet gjelder foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere, under og etter en handelstransaksjon knyttet til et produkt. Selv om direktivet ikke ennå er gjennomført i norsk rett, er det liten grunn til å legge an en snevrere forståelse av mfl. § 1. Etter Markedsrådets oppfatning vil derfor handlinger foretatt i inkassoøyemed være omfattet av § 1, så lenge handlingen er urimelig overfor forbrukerne, jf. også Markedsrådets vedtak i sak 18/96 (Telenor).

Rådet kan heller ikke se at det er grunnlag for å være avskåret fra å benytte mfl. § 1 fordi inkassoloven også skal vareta andre hensyn enn beskyttelse av forbrukere, slik klagerne har anført. Det sentrale spørsmålet er om den aktuelle handlingen er urimelig overfor forbrukerne. Dersom overtredelsen av inkassoloven må sies å skade forbrukerinteressene, vil handlingen være i strid med § 1 uansett inkassolovens flerdelte formål.

Markedsrådet legger til grunn at et inkassovarsel vil være en belastning å motta for den gjennomsnittlige forbruker. Det må kunne antas at gjennomsnittsforbrukeren ikke kjenner til prosessen og resultatet av en inkassoprosess, utover at man står i fare for at det påløper betydelige gebyrer, og at man eventuelt kan ende opp med en betalingsanmerkning som kan gjøre det vanskelig å søke lån eller få kreditt. Et inkassovarsel vil i en slik situasjon fungere som et sterkt press mot forbrukeren, og kan føre til at forbrukeren føler seg tvunget til å betale uansett kravets rettslige holdbarhet. Det fremstår slik sett som urimelig om den næringsdrivende fortsetter ordinær inkasso i tilfeller der forbrukeren bestrider kravet og innsigelsen ikke er åpenbart grunnløs. Markedsrådet legger derfor til grunn at en slik fremgangsmåte vil være i strid med mfl. § 1 like mye som den er i strid med kravet til god inkassoskikk.

Klagerne har subsidiært anført at vedtaket er ugyldig fordi det var oppnådd en “frivillig ordning” om forholdene som omfattes av vedtaket, og at en frivillig ordning utelukker et vedtak så lenge ordningen blir fulgt, jf. mfl. § 14. Etter klagernes oppfatning var forutsetningene for denne ordningen ikke brutt på vedtakstidspunktet.

Klagerne viser til at de ved brev av 20. oktober 2006 har bekreftet at selskapet ville innrette seg etter Forbrukerombudets syn, og at ombudet gjennom sitt brev av 1. november 2006 har stadfestet den frivillige ordningen med en frist til 6. november med å la være å sende inkassovarsler til personer som skriftlig har bestridt krav fra B2C.

Markedsrådet legger til grunn at det ble oppnådd en frivillig ordning mellom partene, og at denne ordningen trådte i kraft fra 6. november 2006.

En frivillig ordning utelukker i utgangspunktet et forbudsvedtak fra Forbrukerombudet og Markedsrådet så lenge ordningen blir fulgt av den næringsdrivende, jf. mfl. §§ 12, 13 og 14. Dersom ordningen ikke følges opp i praksis, må den frivillige ordningen kunne anses som bortfalt, jf. bl.a. Markedsrådets uttalelser i sak 24/01.

Det springende punkt blir om det kan anses tilstrekkelig dokumentert at B2C har handlet på de måtene Forbrukerombudet legger til grunn for vedtaket og dermed i strid med den frivillige ordningen.

Forbrukerombudet har bygget på, og lagt frem, 18 forbrukerklager som faktisk grunnlag for vedtaket. For Markedsrådet har klagerne systematisk søkt å tilbakevise at de forbrukerklagene som gjelder handlinger begått i tidsrommet mellom 6. november 2006 og vedtakstidspunktet, gir grunnlag for å konstatere at selskapet har handlet i strid med markedsføringsloven § 1, jf. inkassoloven § 8.

Sentralt i denne sammenheng står spørsmålet om ett eller flere av de inkassovarslene som er sendt ut etter 6. november er i strid med disse bestemmelsene.

Etter klagernes oppfatning har Forbrukerombudet lagt feil faktum til grunn gjennom å bygge på at de 18 fremlagte forbrukerklagene gjelder utsendelse av inkassovarsler i strid med kravet om god inkassoskikk, jf. inkassoloven § 8. Selskapet viser til at mange av de aktuelle inkassovarslene er sendt til kunder som ikke tidligere har sendt noen innsigelser på kravet fra B2C samt at enkelte av sakene kun gjelder purringer. Klagerne anfører at ingen av disse handlingene er i strid med inkassoloven § 8. Klagerne viser for øvrig til at en innsigelse må bestå av en saklig grunn, og at innsigelsene fra forbrukerne ikke er holdbare. Klagerne har fremlagt en liste over de aktuelle sakene med en gjengivelse av korrespondanse til hver sak.

Markedsrådet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på om samtlige av de aktuelle 18 forbrukerklagene gjelder personer som har protestert skriftlig til B2C før inkassovarslene ble sendt ut. Rådet finner heller ikke å måtte ta stilling til hvilke saker det er sendt purringer eller inkassovarsel i, eller betydningen av dette skillet. Ut fra den dokumentasjon som er fremlagt, var det under enhver omstendighet grunnlag for å konstatere at selskapet har sendt ut inkassovarsler til forbrukere for krav det var fremsatt skriftlig protest på.

De omtvistede kravene gjelder i all hovedsak fakturaer på et årsgebyr på kr 790,- som B2C har sendt ut til forbrukere i kraft av at selskapet mener forbrukerne er “medlemmer” i selskapet og at medlemskapsavtalen ikke er sagt opp skriftlig.

I flere av forbrukerklagene gis det uttrykk for at vedkommende ikke anser seg forpliktet til å betale dette årsgebyret fordi avtalen om kjøp av strøm er avsluttet. Selskapet har på sin side vist til de alminnelige avtalevilkårene hvor det fremgår at årsgebyret likevel må betales, da det dreier seg om en medlemskapsavgift som kun gir kunden en “mulighet” til å kjøpe strøm gjennom B2C. Selskapet har samtidig vist til at medlemskapsavtalen fornyes automatisk med mindre kunden sier opp avtalen.

Uten å ta stilling til avtalevilkåret som sådan, legger Markedsrådet til grunn at innsigelsene ikke kan anses “åpenbart grunnløse”. Det aktuelle avtalevilkåret ble først innført i selskapets standardavtale sommeren 2005. Det er et gjennomgående tema i de forbrukerklager som er fremlagt at forbrukerne ikke kjente til noen medlemskapsavgift, og at de så seg løst fra avtalen med B2C gjennom endring av strømleverandør. Det kan derfor med rette stilles spørsmål ved om vilkåret var en del av avtalen mellom den enkelte forbruker og B2C, hvilket vil være opp til selskapet å sannsynliggjøre.

Markedsrådet finner etter dette at Forbrukerombudet har hatt rettslig grunnlag for vedtaket. At inngrep i denne saken tilsies av hensyn til forbrukerne, jf. mfl. § 12 første ledd, anses ikke som tvilsomt. Etter rådets oppfatning må også vilkåret etter § 14 første ledd om at Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak, anses oppfylt. Det forhold at det til tross for den oppnådde minnelige ordningen de neste ukene fortsatte å komme en stor og jevn klagestrøm mot B2Cs opptreden, gir gode grunner for en rask inngripen på det stadiet i saken man var kommet på vedtakstidspunktet, fremfor å måtte avvente Markedsrådets vedtak.

Forbrukerombudet har nedlagt forbud både mot selskapet B2C Norge AS og mot daglig leder N.N personlig, jf. mfl. § 14 første ledd lest i sammenheng med § 12 annet ledd, som gir hjemmel for å treffe vedtak mot personer som har medvirket til at handlingen fant sted.

Bestemmelsen åpner for at vedtak også kan treffes overfor daglig leder av et firma, jf. RG 2002 s. 167, men det må foreligge konkrete holdepunkter for at denne har hatt reell innflytelse på de ulovlige handlingene. Det vises til Markedsrådets vedtak i sak 12/06.

Markedsrådet finner det lite tvilsomt at , som daglig leder av virksomheten, har hatt muligheter for å påvirke selskapets praksis når det gjelder inkassovirksomheten. Saken stiller seg bevismessig annerledes enn sak 12/06, der spørsmålet gjaldt innflytelsen på enkeltstående salg foretatt av selgerne av selskapets produkter. Den ulovlige inkassovirksomheten kunne ved enkle grep forebygges ved instrukser om, og kontroll med, at det ikke ble sendt ut fakturaer for krav som forbrukerne hadde inngitt skriftlig protest mot. Antallet forbrukerklager, både før og etter 6. november, gir en klar indikasjon på at det ikke er gitt slike instrukser, eventuelt at rutinene for oppfølging har vært utilstrekkelige. Det anses på denne måten å foreligge konkrete holdepunkter for at N.N, enten ved aktive handlinger eller ved passivitet, har innvirket på den ulovlige inkassovirksomheten. Forbrukerombudet hadde derfor grunnlag for å fatte vedtak om personlig ansvar for N.N, hvorpå vedtaket må stadfestes også på dette punkt.

Forbrukerombudet har i sitt vedtak fastsatt et tvangsgebyr på 500.000,- overfor B2C Norge AS, jf. vedtakets pkt. 2, og et tvangsgebyr på kr 250.000,- overfor N.N personlig. Sett hen til rettsbruddets karakter og selskapets økonomi anses beløpet som rimelig overfor B2C Norge AS, tatt i betraktning tvangsgebyrets sentrale formål som er å forhindre senere rettsbrudd. Når det gjelder N.N personlig er det ikke fremlagt noen opplysninger om hans økonomiske stilling utover en foreløpig skatteberegning fra 2004. Denne viser en skattbar inntekt på drøye kr 100.000,- og at et tvangsgebyr på kr 250.000,- på denne bakgrunn kan synes svært høyt. N.N inntekter må imidlertid kunne antas å ha endret seg vesentlig etter dette. Selskapet B2C Norge AS, hvor han er daglig leder og gründer, ble først stiftet høsten 2004 slik at hans inntekter fra B2C i beskjeden grad vil gjenspeile seg i ligningen fra 2004. Forbrukerombudet har anmodet N.N om å sende inn nyere inntekts- og skatteopplysninger, uten at dette er besvart. Tilsvarende er det for Markedsrådet ikke fremlagt opplysninger utover det Forbrukerombudet har bygget på. Markedsrådet har på denne bakgrunn funnet at vedtaket opprettholdes også på dette punkt.

Klagen har etter dette ikke ført frem.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Avgjørelsen er enstemmig.

Vedtak:

Klagen tas ikke til følge, og Forbrukerombudets vedtak av 5. desember 2006 mot B2C Norge AS og N.N stadfestes.

Tilbake til toppen