MR-2019-327: Workintoppen AS

1. Sakens bakgrunn

Saken gjelder klage over Forbrukertilsynets vedtak av 1. februar 2019 om overtredelsesgebyr på kr 400 000 mot Workinntoppen AS (Workinntoppen) for brudd på markedsføringsloven (mfl.) § 7, jf.§ 6.

Vedtaket gjelder Workinntoppens bruk av et finansieringseksempel i markedsføringen av prosjektet Workinntoppen. Finansieringseksempelet viste månedlige kostnader ved kjøp av en bolig i prosjektet, og ble brukt i innholdsmarkedsføring på VG, bannerannonser, samt på prosjektets egne nettsider.

Prosjektet «Workinntoppen», som eies av Workinntoppen, har som formål å bygge rundt 500 leiligheter på en tomt i Tromsø kommune. Om lag 350 av leilighetene er i dag overtatt av kjøpere.

Workinntoppen AS er eid av Profier AS og Barlindhaug AS med like deler. Prosjektet utvikles, selges og markedsføres av Workinntoppen AS, og det er markedsavdelingen i Profier AS som utformer markedsføringen av prosjektet på oppdrag fra Workinntoppen AS. Eiendomsmegler 1 Nord-Norge AS (heretter Eiendomsmegler 1) er engasjert som eiendomsmegler for prosjektet, men besørger kun det praktiske med visning, kontraktsinngåelse, overdragelse og overlevering av eiendommene.

Markedsføringskampanjen som brukte det omtvistede finansieringseksempelet, ble igangsatt 28. juni 2018, med innholdsmarkedsføring på VG og mobilbannere på FINN Eiendom Tromsø. Kampanjen ble utvidet 20. august 2018 med native-annonser på noen Schibsted-nettsteder, mobilbannere på www.nordlys.no og bannere på www.itromso.no. Markedsføringskampanjen ble avsluttet 31. august 2018.

I innholdsmarkedsføringen på VG fremgikk det i overskriften at «[h]er kan du kjøpe splitter ny bolig – og bo rimelig selv». Deretter sto det i ingressen at «[s]om student eller førstegangsetablerer i Tromsø kan du kjøpe leilighet med denne utsikten, leie ut et rom – og få svært lave bokostnader selv». Illustrasjonen i markedsføringen viste en utsikt hvor man ser ned på andre bygg med fire etasjer, og med utsyn over fjorden.

Videre fremgikk det i innholdsmarkedsføringen et intervju med en Wenche Odden Kvamme fra Eiendomsmegler 1, som fortalte at man ved å følge denne fremgangsmåten kunne få bokostnader langt under hva man gjerne betaler for en brukt hybel i Tromsø. Megleren uttalte videre i intervjuet at:

«En ny 3-roms leilighet koster fra 3 350 000 kroner. Rente- og felleskostnader vil utgjøre cirka 7 500 kroner, når man har regnet med fordelen av skattefradrag. Du kan leie ut et rom skattefritt til rundt 5 000 kroner, og dermed bo for under 3 000 kroner selv.»

Ved å klikke på lenken «Her kan du lese mer om finansierings-eksempelet» nedenfor denne uttalelsen, ble man tatt videre til finansieringseksempelet på prosjektets egne nettsider.

I bannerannonsene fremgikk det:

«Lei ut et rom, bo for 3000,- i mnd.* i egen leilighet. Ring Wenche på tlf. 952 12 052»

Ved å klikke på bannerannonsene, ble man tatt til finansieringseksempelet på prosjektets egne nettsider.

På prosjektets egne nettsider fremgikk det mer informasjon om finansieringseksempelet nederst på undersiden «prosjektet». Beregningen i eksempelet viste en månedlig bokostnad på kr 3 000 i måneden. I eksempelet var det forutsatt en egenkapital på 15 %, og nederst fremgikk det at «beregningen forutsetter rammelån uten avdrag.»

Etter  å ha blitt gjort  oppmerksom  på markedsføringen gjennom  en henvendelse  fra NRK  den 28. august 2018, sendte Forbrukertilsynet  brev  til  Workinntoppen  og Eiendomsmegler 1  den 28. september 2018, hvor det ble konkludert med at markedsføringen  var  i  strid  med mfl. § 7, jf. § 6, og ba om at markedsføringen ble stanset. Forbrukertilsynet tok også forbehold om at det kunne bli aktuelt åta i bruk sanksjoner.

I brev fra Workinntoppen av 5.9.2018 ble det opplyst at kampanjen ble avsluttet 31. august 2018. Det ble fra Workinntoppens side bestridt at formålet var å villede kjøpere til å ta ukloke beslutninger.

Forbrukertilsynet varslet vedtak om overtredelsesgebyr i saken mot både Workinntoppen og Eiendomsmegler 1 den 31. oktober 2018. I varselet konkluderte Forbrukertilsynet med at vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr etter mfl. § 43 var oppfylt, og varslet et gebyr i størrelsesorden fra kr 400 000 til kr 500 000 for Workinntoppen. Selskapet bestred i brev av 27. november 2018 at det var grunnlag for å fatte vedtak om overtredelsesgebyr.

Eiendomsmegler 1 opplyste i brev av 3. januar 2019 at selskapet ikke var involvert i utformingen av den aktuelle markedsføringen. Videre informerte selskapet om at intervjuet med eiendomsmegler Wenche Odden Kvamme i innholdsmarkedsføringen på VG var fiktivt, og at sitatene om finansieringseksempelet var utformet av markedsavdelingen til Profier på oppdrag fra Workinntoppen AS. Forbrukertilsynet gikk på dette grunnlag ikke videre med saken overfor Eiendomsmegler 1.

Forbrukertilsynet fattet vedtak om overtredelsesgebyr mot Workinntoppen på kr 400 000 den 1. februar 2019. Workinntoppen klaget på vedtaket den 1. mars 2019 etter utsatt klagefrist, og saken ble oversendt Markedsrådet den 5. mars

Muntlige forhandlinger i Markedsrådet fant sted 26. juni 2019. Workinntoppen var representert ved Advokatfirmaet Selmer AS ved advokat Martin Berggreen Rove samt partsrepresentant markedsansvarlig i Profier AS, Kristen Rikter-Svendsen. Forbrukertilsynet var representert ved advokat Morten Grandal, juridisk rådgiver Anders Obrestad og juridisk rådgiver Simen Lanes.

2. Forbrukertilsynets anførsler

2.1 Forbrukertilsynets vurdering av Workinntoppens markedsføring

2.1.1 Finansieringseksempelet og informasjonen på prosjektets nettsider

Forbrukertilsynet gjør gjeldende at finansieringseksempelet og informasjonen på prosjektets nettsider utgjør en urimelig handelspraksis i strid med mfl. § 6 første ledd, idet en handelspraksis alltid er urimelig dersom den er villedende og i strid med mfl. § 7.

I finansieringseksempelet ble det forutsatt en egenkapital på 15 %, som innebærer et avdragsfritt lån på 85 prosent av kjøpesummen. Av boliglånsforskriften § 7 fremgår det imidlertid at det må betales avdrag på lån over 60 prosent av boligens verdi, med mindre banken benytter seg av fleksibiliteten for 10 prosent av den totale verdien av innvilgede lån etter§ 8.

På bakgrunn av størrelsen på denne fleksibilitetskvoten var det avdragsfrie lånet i finansieringseksempelet dermed urealistisk å oppnå for de fleste forbrukere som ble utsatt for markedsføringen. Dette gjelder uavhengig av om bankene generelt prioriterer førstegangskjøpere oftere enn andre grupper for denne fleksibiliteten. Til støtte for sitt syn viser Forbrukertilsynet til tall fra «Finansielt Utsyn -desember 2018» utgitt av Finanstilsynet, hvor det på side 73 fremgår at kun tre prosent av lånene som bankene innrapporterte til boliglånsundersøken 2018 hadde avdragsfrihet med over 60 prosent belåningsgrad. På side 77 fremgår det at disse lånene utgjorde ca. en prosent av verdien av bankenes innvilgede lån, og videre at den totale andelen avdragsfrie nedbetalingslån var under fem prosent for aldersgruppen under 30 år. Forbrukertilsynet anfører at andelen avdragsfrie lån med over 60 prosent belåningsgrad ikke kan være særlig høyere for unge førstegangsetablerere enn for låntakere generelt.

Bruk av fleksibiliteten etter boliglånsforskriften § 8 er uansett en skjønnsmessig mulighet bankene har, begrunnet i en vurdering av individuelle forhold hos den enkelte låntaker, og dermed svært dårlig egnet til å brukes i generelle eksempler.

Et avdragsfritt lån vil dermed som klar hovedregel forutsette en egenkapital på 40 prosent av kjøpesummen, som utgjør kr 1 340 000 for den leiligheten som ble brukt i eksempelet. En så høy egenandel tar normalt lang tid å opparbeide seg for forbrukere, og det må legges til grunn at de fleste studenter eller førstegangsetablerere som markedsføringen særlig rettet seg mot, ikke har slik egenkapital. Workinntoppen har vist til statistikk fra Statistisk sentralbyrå som viser at nesten 50 prosent av boligkjøpere mellom 20 og 29 år fikk en eller annen form for økonomisk hjelp fra foreldre. Statistikken sier midlertid ikke noe konkret om hvor stor andel som får hjelp som er tilstrekkelig til å opparbeide en egenkapital eller tilsvarende på 40 prosent av kjøpesummen, slik som normalt kreves for at lånet kan være avdragsfritt. Forbrukertilsynet fastholder at antallet som får tilstrekkelig hjelp til å opparbeide en slik egenkapital vil være betydelig lavere enn de 50 prosent som statistikken viser. Dette underbygges av at den totale andelen avdragsfrie nedbetalingslån for aldersgruppen under 30 år var under fem prosent.

Forbrukertilsynet anfører at det i denne saken forelå så betydelige begrensninger i adgangen til å få det avdragsfrie lånet som ble brukt i finansieringseksempelet, at de markedsførte bokostnadene var urealistiske for et klart flertall av forbrukerne i målgruppen for markedsføringen. Forutsetningene om at lånet i finansieringseksempelet krevde at banken benyttet seg av fleksibilitetskvoten, eller at forbrukeren hadde 40 prosent egenkapital eller tilsvarende, fremgikk verken i markedsføringen på VG, i bannerannonsene eller på prosjektets nettsider.

Forutsetningen om at banken måtte ha benyttet seg av fleksibiliteten for 10 prosent av den totale verdien av innvilgede lån etter boliglånsforskriften § 8 for at forbrukeren skulle få lånet som ble brukt i eksempelet, fremgikk heller ikke i noen av markedsføringskanalene. Denne offentligrettslige begrensningen i bankenes utlånspraksis innebærer at de fleste forbrukere ikke vil få lånet som blir brukt i det markedsførte finansieringseksempelet, og utgjør dermed en vesentlig forutsetning for eksempelet. De fleste forbrukere er ikke kjent med disse begrensningene i bankenes utlånspraksis, og finansieringseksempelet var dermed egnet til å gi forbrukeren et misvisende inntrykk av hvilke bokostnader det var realistisk å få ved kjøp av en leilighet i prosjektet.

Det fremgikk heller ikke noen beregninger av brutto bokostnader for kjøp av bolig i prosjektet, verken i innholdsmarkedsføringen, bannerannonsene eller nettsiden til prosjektet. Med brutto bokostnader menes bokostnadene før mulige skattefradrag og andre mulige fradragsposter og inntektsposter er trukket fra, herunder også leieinntekter. Brutto bokostnader inkludert avdrag på lånet, og før man innkalkulerte utleie av et rom og skattefradrag for rentekostnader, ville med de øvrige forutsetningene i eksempelet utgjort over kr 14 000 i måneden. Selv med forutsetningen om avdragsfrihet, ville bruttokostnader utgjort over kr 8 600 i måneden med de øvrige forutsetningene i eksempelet. Ved å oppgi beregninger av netto bokostnader, uten å samtidig opplyse om bruttokostnadene, var markedsføringen egnet til å gi forbrukerne et misvisende inntrykk av kostnadsbildet ved boligkjøpet.

Det informeres heller ikke om hvor mye kostnadene vil øke med etter en avdragsfri periode i eksempelet. Avdragsfrihet er kun for en begrenset periode, og de løpende kostnadene ved lånet vil øke betydelig etter dette. Ved å bare oppgi beregninger av bokostnader i en avdragsfri periode i eksempelet, uten å informere om hva kostnadene vil øke til etter den avdragsfrie er utløpt, ga eksempelet et misvisende inntrykk av det reelle kostnadsbildet ved boligkjøpet.

Den aktuelle markedsføringen til Workinntoppen rettet seg mot studenter og førstegangsetablerere, som ofte er unge mennesker med svært begrenset erfaring med kjøp av bolig. Ved markedsføring som retter seg mot en slik gruppe, er det særlig viktig at den næringsdrivende gir korrekte og veiledende prisopplysninger.

Basert på de ovennevnte momentene vurderer Forbrukertilsynet at finansieringseksempelet som ble brukt i markedsføringen, basert på det helhetlige inntrykket av markedsføringen, var egnet til å villede forbrukere med hensyn til «prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes», jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d.

2.1.2 lnnholdsmarkedsføringen på VG

Forutsetningen i eksempelet om at lånet måtte være avdragsfritt, fremgikk ikke i innholdsmarkedsføringen på VG, idet dette først fremkom ved å klikke seg videre på en lenke fra artikkelen. Forbrukere ble dermed gitt inntrykk av å kunne få de markedsførte bokostnadene i eksempelet med et alminnelig lån hvor det betales avdrag. Realiteten var imidlertid at avdrag på lån som forutsatt i priseksempelet i markedsføringen ville koste kr 5 700 ekstra per måned, selv med 30 års nedbetalingstid på lånet. Workinntoppen anfører at avdrag på lån er nedbetaling av egen gjeld, og dermed en form for tvungen sparing. Dette er likefullt et beløp som forbrukeren normalt må betale hver måned, og som er nødvendig for å beholde boligen. Forbrukere vil dermed naturlig forvente at avdrag er inkludert i et slikt eksempel, med mindre noe annet er tydelig opplyst. Ettersom forutsetningen for finansieringseksempelet om avdragsfrihet ikke fremgikk i innholdsmarkedsføringen på VG, var markedsføringen egnet til å villede forbrukere om bokostnadene man kunne få ved å kjøpe en bolig i prosjektet.

I innholdsmarkedsføringen på VG ble det også fremhevet at «[s]om student eller førstegangsetablerer i Tromsø kan du kjøpe leilighet med denne utsikten, leie ut et rom – og få svært lave bokostnader selv.» Illustrasjonen i markedsføringen viste en utsikt hvor man ser ned på andre bygg med fire etasjer, og med utsyn over fjorden. Priseksempelet som ble brukt i samme annonse forutsatte imidlertid kjøp av den billigste boligen i prosjektets byggetrinn  Cl, som lå i første etasje, med et langt mer begrenset utsyn. En 3-roms leilighet i den øverste etasjen i Cl, fjerde etasje, vil koste kr 3 690 000, 340 000 kroner mer enn det som er utgangspunktet for finansieringseksempelet – og heller ikke denne leiligheten ville kommet så høyt i terrenget at den ville fått utsikt som vist i illustrasjonen. Utformingen av markedsføringen gjør at forbrukere lett vil koble utsikten og det konkrete priseksempelet, og markedsføringen var dermed egnet til å villede forbrukere om hvilke kostnader forbrukeren kunne få ved å kjøpe bolig med de kvaliteter som fremgikk av illustrasjonen i innholdsmarkedsføringen.

Illustrasjonsbruken sammenholdt med de ovennevnte prisopplysningene ved markedsføringen medfører etter Forbrukertilsynets syn at det helhetlige inntrykket av markedsføringen i innholdsmarkedsføringen på VG var egnet til å villede forbrukere med hensyn til «prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes», jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d.

2.1.3 Bannerannonser

I bannerannonsene fremgikk verken forutsetningen for eksempelet om at lånet måtte være avdragsfritt, eller forutsetningen om at skattefradraget for rentekostnader var innkalkulert . Markedsføringen var dermed egnet til å gi forbrukeren inntrykk av at disse bokostnadene kunne oppnås med et alminnelig lån hvor det skulle betales avdrag, og uten at man hadde trukket fra skattefradragene for rentekostnadene. Disse to forutsetningene utgjør samlet  en differanse  på kr 6 850 i måneden ut fra de øvrige forutsetningene i eksempelet. Markedsføringen var dermed egnet til å villede forbrukere om bokostnadene man kunne få ved å kjøpe en bolig i prosjektet.

Forbrukertilsynet bemerker også at skattefradraget for rentekostnader ikke er aktuelt for alle forbrukere som kjøper bolig, da dette forutsetter tilstrekkelig skattbar inntekt. Ifølge Eurostudent sin statistikk fra 2016 til 2018 viser at flertallet av studenter under 30 år helt eller delvis ikke vil kunne oppnå skattefradragene som eksempelet forutsetter.

Manglende beregning av bruttokostnader og målgruppe for markedsføringen gjør seg også gjeldende for bannerannonsene. Forbrukertilsynet mener etter en samlet vurdering at bannerannonsene, basert på helhetsinntrykket av markedsføringene, var egnet til å villede forbrukere med hensyn til «prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes», jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d.

2.1.4 Påvirkningskriteriet

Handelspraksisen er likevel bare villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet, jf. § 7 annet ledd.

Begrepet «transaksjonsbeslutning» i direktiv om urimelig handelspraksis har samme betydning som «økonomisk beslutning» i markedsføringsloven, og er definert slik i artikkel 2 bokstav k:

enhver beslutning som forbrukeren treffer om hvorvidt, hvordan eller på hvilke vilkår vedkommende kjøper, betaler helt eller delvis, beholder eller avhender et produkt eller utøver en avtalefestet rett knyttet til produktet, enten forbrukeren beslutter  å foreta  en slik handling eller avstår fra det.

Av forarbeidene til markedsføringsloven (Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 195-196) fremgår at det ikke er et krav at forbrukerne faktisk treffer en slik økonomisk beslutning. Det er nok at handelspraksisen er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

Forbrukertilsynet viser i denne sammenheng til EU-domstolens dom i sak C-281/12 Trento Sviluppo, og anfører at et en «transaksjonsbeslutning» ikke bare omfatter beslutningen om å kjøpe eller ikke kjøpe, men også en beslutning med direkte tilknytning til denne.

Bestemmelsen rammer dermed vidt, og en økonomisk beslutning kan være alt fra en beslutning om å kjøpe en vare, en beslutning om å avstå fra å kjøpe en vare eller en beslutning om å gå inn i en fysisk butikk eller navigere til en nettbutikk, eller å avstå fra å gjøre dett e. Forbrukertilsynet viser blant annet til EU-kommisjonens veileder, COM (2016) 320 punkt 2.3.

Både bannerannonsene og innholdsmarkedsføringen på VG var egnet til å villede forbrukere til å navigere seg videre til prosjektets egne nettsider. Å navigere videre fra en boligannonse er en

«økonomisk beslutning» etter markedsføringsloven, og det er ikke tilstrekkelig for å rette opp det villedende inntrykket at vesentlige forutsetninger for priseksempelet fremgikk ett  klikk unna for de som trykket på lenken. Det er heller ikke tilstrekkelig for å unngå villedende markedsføring å merke eksempelet med «*» for å signalisere at mer info kommer på et senere stadium, slik som det ble gjort på bannerannonsene. På flere av bannerannonsene var også asterisken så liten at den uansett var vanskelig å få øye på.

Når det gjelder innholdsmarkedsføringen på VG, er det heller ikke gitt at en forbruker ville klikke på den aktuelle lenken for å få mer informasjon om finansieringseksempelet, og det må legges til grunn at mange som leste den aktuelle innholdsmarkedsføringen ikke gjorde dette. Det å klikke seg videre til prosjektets egne nettsider ville uansett bare rette opp deler av det villedende inntrykket av hvilke bokostnader en forbruker kan få ved å kjøpe en bolig i prosjektet.

lnnholdsmarkedsføringen på VG, bannerannonsene og prosjektets egne nettsider var dermed også egnet til å få forbrukere til å gjøre ytterligere undersøkelser i forbindelse med et mulig kjøp av en leilighet i prosjektet som de ellers ikke ville gjort . Eksempler på slike undersøkelser vil være å laste ned prospekt, besøke visningssenteret eller ta kontakt med megler for en privat visning eller ytterlige informasjon . I tillegg var markedsføringen egnet til å få forbrukere til å kontakte en finansieringsinstitusjon for å forhøre seg om lån eller finansiering ved kjøp av en leilighet i prosjektet. Alle disse forholdene er «økonomiske beslutninger» etter mfl. § 7.

Forbrukertilsynet understreker at markedsføringen fortsatt anses villedende til tross for at det villedende inntrykket på et senere stadium rettes opp ved at finansieringsinstitusjonen gjør en grundig gjennomgang av kjøpers økonomi og kostnadene ved kjøpet.

En del kjøpere trenger ikke involvere en finansieringsinstitusjon i det hele tatt, eller har eventuelt et finansieringsbevis fra før, og kunne dermed basert et kjøp på den villedende markedsføringen uten å først være i kontakt med en finansieringsinstitusjon.

Forbrukertilsynet vurderer på denne bakgrunn at Workinntoppens markedsføring på prosjektets nettsider, innholdsmarkedsføringen på VG og bannerannonsene – isolert og samlet – var egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet, jf. § 7 annet ledd.

2.2 Forbrukertilsynets vedtakskompetanse

Forbrukertilsynets vedtak bygger på at Workinntoppen har utført en handling som er i strid med mfl. § 7, jf. § 6, ved å villede forbrukere om kostnadene ved kjøp av en leilighet i prosjektet. Forbrukertilsynet har kompetanse til å treffe enkeltvedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr, idet inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne, jf. mfl. § 39 første ledd, jf. § 36 andre ledd, jf. § 35 annet ledd. Det er i denne vurderingen bl.a. lagt vekt på at markedsføringen var egnet til å villede forbrukere om bokostnadene forbrukere kunne få ved kjøp av en leilighet i prosjektet, og at markedsføringen var rettet mot studenter og førstegangsetablerere.

2.3 Overtredelsesgebyr

Forbrukertilsynet gjør gjeldende at vilkårene for ileggelse av overtredelsesgebyr etter mfl. § 43 er oppfylt, idet Workinntoppen har overtrådt mfl. § 7, jf. § 6, og at overtredelsen må anses som vesentlig.

Vesentlighetskriteriet ikke er betinget av skadevirkninger eller skadepotensial for forbrukerne, eller at det må foreligge forbrukerklager for at vilkåret kan være oppfylt, jf. MR-2013-207 (Norsk Tipping). En rekke elementer ved markedsføringen av finansieringseksempelet var egnet til å villede forbrukere om de løpende utgiftene ved å kjøpe en bolig i prosjektet. Et moment i vurderingen av overtredelsesgebyr som reaksjon, er også at det dreier seg om et «single purpose»-selskap, og at overtredelsesgebyr derfor er den mest effektive reaksjonsformen.

Varigheten av markedsføringstiltaket taler ikke mot at vesentlighetskriteriet er oppfylt, slik Workinntoppen har anført. Tvert imot var den villedende markedsføringen tilgjengelig i flere kanaler i over to måneder – noe som må anses som lang nok tid til at mange forbrukere ble eksponert. Markedsføringen var dessuten tilgjengelig i en periode hvor studenter i Tromsø må finne bosted før semesteret starter, en situasjon som kunne medføre at enkelte var i en sårbar situasjon og dermed ekstra påvirkelige. Kombinert med at markedsføringen rettet seg mot forbrukere med begrenset erfaring med boligkjøp, taler tidspunktet for markedsføringen for at overtredelsen må anses vesentlig. Det kan ikke tillegges vekt at markedsføringen ble avsluttet før deres første henvendelse til selskapet, all den tid markedsføringen hadde pågått i to måneder.

Alternativet til å kjøpe en bolig i prosjektet ville ikke være å leie en tilsvarende leilighet mellom 50 og 65 kvadratmeter, slik Workinntoppen argumenterer for. Alternativet er i stedet  som regel å leie et rom i et kollektiv eller en langt mindre leilighet, som igjen har langt lavere husleie. Markedsføringen av finansieringseksempelet var egnet til å villede forbrukere om hvor store løpende utgifter de kunne forvente ved å kjøpe en bolig i prosjektet, og dermed også hvorvidt de hadde økonomi til å gjøre kjøpet.

Forbrukertilsynet gjør videre gjeldende at skyldkravet etter mfl. § 43 derfor er oppfylt, idet overtredelsen er gjort forsettlig, og i alle tilfeller grovt uaktsomt, og at det ikke foreligger en unnskyldelig rettsvillfarelse.

2.4 Utmåling

Overtredelsesgebyret er utmålt etter en konkret vurdering, med særlig vekt på overtredelsens grovhet, omfang og virkninger, jf. § 43, og under hensyn til at overtredelsesgebyr bør settes så høyt at det ikke skal lønne seg økonomisk å begå lovbrudd, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 214. Forbrukertilsynets utmåling ligger innenfor det vide spennet for utmåling som følger av Markedsrådets praksis. Det er ved utmålingen blant annet tatt hensyn til selskapets omsetning og resultat, at overtredelsen anses forsettlig og at varigheten og omfanget innebærer at mange forbrukere ble eksponert for markedsføringen.

Forbrukertilsynet nedlegger følgende påstand:

Klagen tas ikke til følge. Forbrukertilsynets vedtak av 1. februar 2019 om overtredelsesgebyr på kr 400 000 mot Workinntoppen AS stadfestes.

3. Klagerens anførsler

3.1 Finansieringseksempelet

Workinntoppen har vist til at det i Tromsø er et begrenset leiemarked for studenter og andre, herunder lærere, leger og andre som har behov for gjennomgangsbolig eller sekundærleilighet i Tromsø. Bakgrunnen for markedsføringskampanjen var et akutt behov for denne type leiligheter i Tromsø, samt at flere foreldre oppsøkte prosjektet for å høre om det var mulig å kjøpe denne type leiligheter for sine barn som skulle studere i byen.

Formålet med kampanjen var å markedsføre økonomien ved å eie en leilighet fremfor å leie. De månedlige utgiftene ved å leie i Tromsø er omtrent på samme nivå med det Forbrukertilsynet legger til grunn som brutto bokostnader i det relevante eksempelet (kr 14 000), hvor avdrag på lån er inkludert. Dersom det legges til grunn at det skulle betales avdrag, ville imidlertid forskjellen på å eie og leie være at man betaler ned på eget lån, får rentefradrag og fordel av prisstigning i boligen, i motsetning til å betale penger til en tredjepart. Inntektene for kjøpere i kampanjen ville antakeligvis også være 500 til 2 500 kroner høyere enn eksempelet, og finansieringseksempelet er i den forstand nøkternt.

Workinntoppen erkjenner at det kun var nettokostnadene som fremkom av annonser og i innholdsmarkedsføringen, og at ytterligere opplysninger burde fremgått der. Forbrukeren ble imidlertid tatt direkte videre til finansieringseksempelet med forutsetningene ved ett klikk, og det var ingen direkte feil ved markedsføringen. Workinntoppen bestrider at bruttokostnader ikke fremgikk av finansieringseksemplet. Avdrag på eget lån fremgikk ikke, men det er fordi det var forutsatt at det var avdragsfritt lån. Forutsetningene i eksempelet ville en kjøper utvilsomt få klarlagt og kunne oppfylles før et eventuelt kjøp kunne gjennomføres, idet en profesjonell finansinstitusjon også ville måtte vurdere dette for å gi lånetilsagn.

Forbrukertilsynet har lagt til grunn for vedtaket at lånet som fremgikk i finansieringseksempelet var urealistisk å oppnå for de fleste, ettersom bankene kun kan fravike boliglånsforskriften for inntil 10 prosent av den totale verdien av lån (hvert kvartal). Forbrukertilsynet har imidlertid ikke uttalt noe om hva de legger i «de fleste». Det er også uklart hvor stor andel av forbrukerne som må kunne oppnå et gode, f.eks. et avdragsfritt lån -for at det ikke skal være villedende å benytte det i et eksempel i markedsføringen.

Workinntoppen bestrider at det var urealistisk for de fleste forbrukere å oppnå et slikt lån som finansieringseksempelet viste. En mulighet for å få et slikt lån var nettopp at bankene benyttet sin fleksibilitet for inntil 10 prosent av verdien av innvilgede lån hvert kvartal, hvor førstegangskjøpere prioriteres. Ut fra det alene, vil det være en ikke ubetydelig andel av den målgruppen hvor et lån som forutsatt kan innvilges, da bankene prioriterer førstegangskjøpere når det gjøres unntak.

Et annet alternativ i tillegg til dette er hjelp fra foreldre eller andre som kan gjøres på flere ulike måter, som gaver, lån, forskudd på arv, eller ved at foreldre stiller ekstra sikkerhet som realkausjonister. Workinntoppen viser til statistikk som viser at 50 prosent av kjøpere i alderen 20-29 år får hjelp fra foreldrene.

Workinntoppen viser også til boliglånsforskriften § 6 om tilleggssikkerhet, og påpeker at dersom man har tilleggsikkerhet, ved for eksempel pant i foreldrenes bolig, medfører dette at egenkapitalen kan settes lavere. Det er derfor langt fra usannsynlig at den aktuelle målgruppen har mulighet for å kjøpe.

Finansieringseksempelet fremhever uansett at det forutsetter avdragsfrihet. Det kan ikke være villedende. Workinntoppen mener at det ikke kan kreves at avdrag på kjøperens eget lå også skulle presenteres, da eksempelet tydelig forutsatte at det ble gitt rammelån uten avdrag. Avdrag på lån var således ikke en del av bruttokostnadene i eksempelet.

Workinntoppen anfører at bransjenormen av 2014 punkt 3.2.5 og Forbrukertilsynets veiledning om markedsføring av bolig {2018) punkt 3.2.4 ikke gjelder krav til opplysninger om forbrukerens eget lån, slik Forbrukertilsynet legger til grunn. Bokostnadene det vises til i veilederne gjelder ifølge Workinntoppen for andel av fellesgjeld for boligen, og det er kun for dette lånet at det skal opplyses om avdrag og eventuelle avdragsfrie perioder. Workinntoppen viser i denne sammenheng til bransjenormen punkt 3.9 som gjelder annonser som innbefatter tilbud om lån, og anfører at det ved en antitetisk slutning kan legges til grunn at punkt 3.2.5 ikke gjelder for forbrukerens eget lån. Det samme følger også av Forbrukertilsynets veileder av 2018, punkt 3.2.4.

Den aktuelle markedsføringen inneholdt ikke noe tilbud om lånefinansiering. Dersom Forbrukertilsynets forståelse skal legges til grunn, er dette uansett ikke en klar forståelse av bransjenormen og veilederen, og en eventuell overtredelse av mfl. § 7, jf. § 6 på denne bakgrunn kan derfor ikke anses som forsettlig og neppe uaktsom. Det er heller ikke grunnlag for å konkludere med at det som ikke følger av nevnte dokumenter «klart» må utledes av mfl. § 7, jf. § 6.

3.2 Påvirkningskriteriet

Workinntoppen bestrider ikke at det å klikke seg videre fra en nettside eller annonse, eller kontakte megler eller bank, kan anses som en «transaksjonsbeslutning», men det er vesensforskjell mellom dette og det å gjennomføre et kjøp.

Workinntoppen anfører at markedsføringen av prosjektet ikke var egnet til vesentlig å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet. Det var stor avstand, både i tid og handling, mellom det å bli eksponert for markedsføringen av prosjektet og det å faktisk kjøpe en av boligene. Før kjøp må man gjennom en omfattende prosess, blant annet må man i kontakt med en finansieringsinstitusjon hvor man får informasjon om hvilke betingelser som gjelder. Det er umulig for en forbruker å kjøpe bolig uten å få den informasjonen som trengs dersom kjøpet lånefinansieres. Det tilfellet som denne saken gjelder skiller seg markant fra tilfeller hvor forbrukeren selv foretar et kjøp basert på markedsføringen, uten innblanding fra tredjepart, for eksempel långiver.

3.3 Overtredelsesgebyr

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som har karakter av straff etter EMK artikkel 6. Bevisbyrden for at det foreligger en overtredelse som rammes av mfl. § 7, jf. § 6, herunder hvert av momentene som skal underbygge dette, hviler på Forbrukertilsynet. Det foreligger ikke klar sannsynlighetsovervekt for de faktiske forhold som Forbrukertilsynet har lagt til grunn for sitt vedtak. Videre taler det mot ileggelse av overtredelsesgebyr at Forbrukertilsynet i en sak fra 2016 mot Urbanium AS valgte ikke å  ilegge  overtredelsesgebyr,  etter  at  selskapet  endret  sin markedsføring. Selv om Forbrukertilsynet har fått utvidet vedtakskompetanse, kan tilsynet likevel fortsatt benytte de samme mildere reaksjonsformer som tidligere. Forbrukertilsynet har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at den påtalte markedsføringen var allerede avsluttet før første henvendelse fra Forbrukertilsynet, slik at hensynet til rask reaksjon ikke gjorde seg gjeldende. Dette hensynet er særlig viktig i saker som grenser opp mot svindel, er aggressiv eller må andre måter har store skadevirkninger for forbrukerne, som ikke er tilfellet i nærværende sak.

Workinntoppen har videre anført at ileggelse av overtredelsesgebyr i en sak som dette strider mot lovgivers intensjoner, og ikke er en proporsjonal reaksjon. Workinntoppen er ikke en useriøs aktør, som det er nødvendig å gripe inn mot uten først å føre dialog og gi veiledning med sikte på frivillige ordninger. Workinntoppen etterkom Forbrukertilsynets oppfordring, og kampanjen var i

realiteten avsluttet før det ble varslet om overtredelsesgebyr. Det var heller ikke Workinntoppens intensjon å lure noen til å kjøpe bolig. Workinntoppen understreker også at markedsføringen i den aktuelle kampanjen ikke er utslag av systematiske lovbrudd, forsøk på omgåelse av lovgivningen eller bevisste overtredelser av regler som skal beskytte forbrukerne.

Dersom Markedsrådet finner at det foreligger en vesentlig overtredelse av markedsføringsloven, er de materielle kravene til forsett og uaktsomhet som følger av alminnelige juridiske grunnprinsipper etter Workinntoppens syn uansett ikke oppfylt i denne saken, og at det i høyden kan være tale om uaktsom overtredelse.

At det ikke ble gitt ytterligere informasjon i de aktuelle bannerannonsene, kan anses som uaktsomt fra Workinntoppens side, dersom dette forholdet er å anse som en overtredelse i seg selv. De fleste forbrukere er imidlertid vant til at en «*» er et tegn på at det følger ytterligere informasjon, og det er langt mellom det å se en slik annonse og det å fatte en beslutning om kjøp av bolig.

Workinntoppen gjør også gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil idet Forbrukertilsynet ikke ga Workinntoppen tilgang til brevet fra Eiendomsmegler 1 eller anledning til å uttale seg om innholdet i det, før vedtak ble truffet.

Workinntoppen anfører også at det er problematisk at forvaltningsorganet varsler at de vil ilegge gebyr uten å ha fått kommentarer fra selskapet.

3.4 Utmålingen

Subsidiært, dersom Markedsrådet finner at det er grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr, har Workinntoppen anført at gebyret må reduseres vesentlig, ettersom det ligger langt over nivået som er utmålt for tidligere og for langt grovere overtredelser. Markedsføringen var kun aktiv i en kort periode, i et lite omfang i et begrenset antall kanaler, som er vektlagt som formildende omstendigheter i MR-2018-1024. Det var heller ikke en oppsøkende kampanje, og det var ingen reell risiko for at forbrukere kunne kjøp bolig på feil premisser. Det er heller ingen klager på kampanjen, utover Studentparlamentet i Tromsø sine uttalelser. Ingen i målgruppen har kjøpt bolig på grunnlag av kampanjen, og det har ikke vært noen økonomisk fortjeneste ved kampanjen. I tilfelle ileggelse av overtredelsesgebyr må dette utmåles basert på at overtredelsen er uaktsom, ikke forsettlig.

Workinntoppen AS nedlegger følgende påstand:

Prinsipalt: Forbrukertilsynets vedtak av 1. februar 2019 om overtredelsesgebyr på kr 400 000 mot Workinntoppen AS oppheves.

Subsidiært: Overtredelsesgebyret reduseres.

I begge tilfeller: Workinntoppen AS tilkjennes sakskostnader.

4. Markedsrådets bemerkninger

Markedsrådet skal ta stilling til gyldigheten av Forbrukertilsynets vedtak av 1. februar 2019 om overtredelsesgebyr på kr 400 000 mot Workinntoppen.

Vilkårene for ileggelse av overtredelsesgebyr er for det første at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en overtredelse av en eller flere av bestemmelsene i mfl. § 43 første ledd. For det andre må overtredelsen være vesentlig eller gjentatt. For det tredje er overtredelsesgebyr betinget av at det foreligger forsettlig eller uaktsom overtredelse.

Markedsrådet tar først stilling til om den omtvistede markedsføringen utgjør en overtredelse av mfl. § 7 første ledd bokstav d, som er den aktuelle bestemmelsen i saken.

De faktiske forholdene i saken som er beskrevet innledningsvis i punkt 1 foran, er det i hovedsak enighet om, og Markedsrådet legger dette faktum til grunn for sitt vedtak.

Etter mfl. § 7 første ledd er en handelspraksis villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger, og dermed er usannferdig, eller på annen måte er egnet til å villede forbrukerne med hensyn til ett eller flere av de elementer som er oppregnet i bokstavene a til h.

Markedsrådet legger til grunn, som det også er enighet om, at den aktuelle markedsføringen og finansieringseksempelet ikke inneholder uriktige opplysninger.

Spørsmålet er om markedsføringen av priseksempelet på annen måte var egnet til å villede forbrukerne med hensyn til «prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes», jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d.

Vurderingstemaet i saken er hvorvidt beregningen av bokostnadene, og markedsføringen av disse, var villedende – ikke prisen på leilighetene i seg selv.

Formuleringen «på annen måte» inviterer til å foreta en helhetlig vurdering av handelspraksisen og  hvilket  inntrykk  markedsføringen  er  egnet  til   å   skape   hos   gjennomsnittsforbrukeren, jf. Lunde/Michaelsen, Markedsføringsloven med kommentarer, 3. utgave 2019, side 130. Gjennomsnittsforbrukeren forutsettes etter festnet praksis å være alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet. Etter EU-domstolens rettspraksis er  gjennomsnittsforbrukeren en kritisk person, som opptrer bevisst og oppmerksomt på markedet, og som etter undersøkelser av varenes kvalitet og pris treffer effektive valg. Det må stilles visse krav til en gjennomsnittsforbrukers     evne      til      kritisk vurdering av markedsføringsbudskap, jf. Lunde/Michalsen, Markedsføringsloven med kommentarer side 87.

Den konkrete markedsføringen av nye leiligheter, med fokus på lave bokostnader, synes primært å være rettet mot yngre kjøpere, både studenter og andre førstegangsetablerere, men uten at annonseringen inneholder aldersbegrensninger med hensyn til hvem som kan kjøpe boligene. Etter Markedsrådets vurdering er studenter og andre førstegangsetablerere en lite homogen gruppe forbrukere, hvor kunnskaps- og erfaringsgrunnlaget vil kunne variere mye fra person til person. Ut fra den alminnelige definisjonen av gjennomsnittsforbruker som nevnt, legger Markedsrådet til grunn at vurderingen i vår sak må foretas ut fra hvordan priseksempelet blir oppfattet av en yngre, potensiell kjøper av ny leilighet, og som er alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet.

Forbrukertilsynet har fremhevet at markedsføringen var villedende særlig fordi det i markedsføringen på vg.no og i bannerannonser manglet opplysninger om forutsetningen om avdragsfrihet, og dessuten at den avdragsfriheten som var forutsatt i finansieringseksempelet, var urealistisk for de fleste i målgruppen.

Markedsrådet kan ikke se at unnlatelsen av å opplyse om forutsetningen om avdragsfrihet i innholdsmarkedsføringen på vg.no eller i bannerannonsene, i seg selv innebærer at markedsføringen av bokostnadene må anses villedende i strid med § 7 første ledd bokstav d. Markedsrådet viser til at forbrukerne både i innholdsmarkedsføringen og i bannerannonsene ble ført videre til finansieringseksempelet. Bruken av en stjerne i overskriften i bannerannonsene gir et signal om at forbrukeren må sette seg inn i informasjon oppgitt annet sted. For bannerannonser vil det for øvrig være begrenset hvor mye informasjon som får plass, og det må aksepteres at mer fullstendig informasjon og forutsetninger for tilbudet gis ved at forbrukeren klikker på annonsen eller lenker inntatt på nettsiden. Markedsrådet viser i denne forbindelse til EU-domstolens dom i sak C-122/10 (Ving Sverige). Dommen innebærer at det ofte vil være tilstrekkelig å oppgi en «fra-pris», uten at dette blir ansett villedende, dersom det på annen måte gis tilstrekkelige opplysninger om pris for å kunne treffe en kjøpsbeslutning.

Til Forbrukertilsynets andre hovedanførsel bemerkes innledningsvis at det fremstår som uklart hvilket rettskildegrunnlag tolkningen av mfl. § 7 første ledd bokstav d bygger på, når det legges til grunn at markedsføringen er villedende fordi finansieringsbetingelsene var urealistiske for de fleste i målgruppen. At produkt som annonseres, av finansielle årsaker ikke er oppnåelig for en ganske betydelig del av målgruppen som det markedsføres til, er etter Markedsrådets vurdering ikke ensbetydende med at markedsføringen må anses villedende. Samtidig kan det ikke utelukkes at urealistiske muligheter for kjøp på de vilkår som er markedsført, etter en konkret vurdering vil kunne rammes som villedende marke dsføring. Markedsrådet kan imidlertid ikke se at det foreligger normer for hvor stor andel forbrukere markedsførte produkter må være oppnåelig for, for at markedsføringen ikke skal være villedende.

Når det gjelder opplysningen i finansieringseksempelet om 15 % egenkapital, lar dette seg som hovedregel ikke forene med priseksempelets forutsetning om rammelån. Dette følger av boliglånsforskriften § 5 tredje ledd og § 7 andre ledd, som innebærer at det må betales avdrag på lån over 60 % av boligens verdi, med mindre banken benytter seg av fleksibiliteten etter § 8 for 10 % av den totale verdien  av innvilgede  lån. Egenkapitalkravet på 40 % ville dermed  utgjøre  kr 1 340 000, og ikke kr 510 000, som angitt i det omtvistede finansieringseksempelet.

Markedsrådet finner det sannsynlig, slik Forbrukertilsynet har anført, at en betydelig andel forbrukere i målgruppen studenter og førstegangsetablerere ikke selv har så stor egenkapital, og at de derfor i utgangspunktet ikke er i posisjon til å kunne kjøpe leiligheter basert på den markedsførte finansieringsløsningen. At produkt som annonseres, av finansielle årsaker ikke er oppnåelig for en ganske betydelig del av målgruppen som det markedsføres til, er imidlertid ikke ensbetydende med at markedsføringen utgjør et brudd på forbudet mot villedende markedsføring. Samtidig kan det ikke utelukkes at urealistiske muligheter for kjøp på de vilkår som er markedsført, etter en konkret vurdering vil kunne rammes som villedende markedsføring.

I vår sak er det flere faktorer som tilsier at et ikke helt ubetydelig antall potensielle kjøpere innenfor gruppen studenter og førstegangskjøpere, ville kunne oppnådd avdragsfrihet som forutsatt i finansieringseksempelet. Slik saken er opplyst, kan det ikke legges til grunn som klart sannsynliggjort at finansieringseksempelet var urealistisk for over 90 prosent av målgruppen, som anført av Forbrukertilsynet.

For det første åpner boliglånsforskriften § 8 for at det kan gjøres unntak fra kravet til 40 prosent egenkapital som vilkår for avdragsfrihet, for inntil 10 prosent av verdien av innvilgede lån hvert

kvartal. Riktig nok innebærer størrelsen på fleksibilitetskvoten, som anført av Forbrukertilsynet, at avdragsfritt lån på dette grunnlaget ville være urealistisk for de fleste forbrukere i målgruppen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at bruk av unntaksregelen ville kunne være aktuelt for noen potensielle kjøpere. Det samme gjelder det forhold at kun tre prosent av  bankenes innrapporterte lån til boliglånsundersøkelsen 2018, var innvilget med avdragsfrihet med over 60 prosent belåningsgrad, og at disse lånene utgjorde ca. 1 prosent av verdien av bankenes innvilgede lån.

For det andre er det enighet om at førstegangskjøpere generelt prioriteres noe oftere ved bruk av fleksibilitetskvoten etter boliglånsforskriften § 8. Forbrukertilsynet har  imidlertid  fremhevet  at den totale andelen av avdragsfrie lån innrapportert i 2018 var under fem prosent for aldersgruppen under 30 år, og at andelen unge under 30 år med innvilget rammekreditt ligger mellom 1,5 og 4,5 prosent. Andelen med over 60 prosent belåningsgrad anføres derfor ikke å være særlig høyere for unge førstegangsetablerere generelt enn for låntakere generelt. Disse statistiske opplysningene viser etter Markedsrådets vurdering at det ikke ville være helt utelukket for en del kjøpere å kunne oppnå finansiering med den avdragsfrihet som var markedsført.

For det tredje er det en kjensgjerning, som anført av klager, at en betydelig andel boligkjøpere mellom 20 og 29 år – nærmere 50 prosent – mottar en eller annen form for økonomisk hjelp fra foreldre eller andre ved boligkjøp, gjennom gaver, forskudd på arv, rimelige lån eller at foreldre eller andre stiller som realkausjonister, og på den måten bidrar til den nødvendige egenkapital. Riktignok omfatter den statistikken som klager har påberopt alle former for økonomisk  bistand fra foreldre, og gir ikke grunnlag for å trekke sikre slutninger om i hvor stor grad slik økonomisk bistand fra andre er tilstrekkelig til å oppfylle kravet til egenkapital. Riktignok tyder den lave andelen kjøpere under 30 år med avdragsfrie lån på at finansieringseksempelet var urealistisk for de fleste i målgruppen, slik Forbrukertilsynet anfører. Etter Markedsrådets vurdering gir imidlertid ikke disse statistiske opplysningene svar på hvilke faktiske muligheter studenter og unge førstegangsetablerere har til å få hjelp til nødvendig egenkapital fra foreldre eller andre.

For det fjerde legger Markedsrådet til grunn at det ut fra boligsituasjonen i Tromsø, som beskrevet i de muntlige forhandlinger, må anses sannsynliggjort at prosjektet ikke bare rettet seg mot studenter og tradisjonelle førstegangsetablerere. Også mer etablerte kjøpere med behov for en sekundærbolig må anses å inngå i målgruppen for prosjektet. Denne kjøpergruppen ville neppe ha de samme problemer med å stille med en egenkapital på 40 %, men de faktiske sidene ved dette er ikke nærmere opplyst for Markedsrådet.

Markedsrådet kan på denne bakgrunn ikke se at det er bevist med klar sannsynlighetsovervekt at kjøp av leilighet basert på det markedsførte finansieringseksempelet var urealistisk for de fleste i målgruppen kjøpere, slik vedtaket er bygget på.

Markedsrådet kan heller ikke tiltre Forbrukertilsynets anførsler om at markedsføringen av finansieringseksempelet må anses villedende på grunn av manglende angivelse av brutto bokostnader, dvs. bokostnadene før eventuelle skattefradrag og andre mulige fradragsposter og inntektsposter (leieinntekter) er trukket fra. Selv om bruttokostnader ikke fremgikk av innholdsmarkedsføringen i vg.no eller i bannerannonser, finner Markedsrådet at opplysningene på nettsiden til selskapet ga tilstrekkelige opplysninger til å fastslå bruttokostnadene. Markedsrådet kan for øvrig ikke se at Forbrukertilsynets veileder (2014) punkt 3.2.5 og (2018) 3.2.4 gir grunnlag for andre slutninger, og bemerker at det fremstår som uklart om veilederen er myntet på felleslån eller kjøpernes egne lån.

At en god del potensielle kjøpere på grunn av lav inntekt ikke ville kunne nyte godt av rentefradraget i finansieringseksempelet, er etter Markedsrådets vurdering ikke et forhold som innebærer at markedsføringen er villedende. Heller ikke det forhold at kostnader etter avdragsfri periode ikke er eksplisitt angitt, eller at valg av leiligheter med utsikt ville gi høyere kostnader, er et forhold som medfører at markedsføringen må anses villedende i strid med loven.

Det må i disse vurderingen tas i betraktning hvilken type kjøp/investering saken gjelder. Kjøp av bolig er for de fleste den største investering som foretas, og som krever gjennomføring av en rekke vurderinger og aweininger frem til eventuell kont raktsi nngåelse . Det er på det rene at kjøpesummen var fast. Den enkelte kjøpers økonomiske/finansielle situasjon vil naturlig nok variere, herunder både når det gjelder egenkapitalsituasjon, inntektsforhold og muligheter for rentefradrag, og mulige utleieinntekter. Den enkeltes bokostnad vil derfor naturlig nok variere med slike faktorer.

Etter Markedsrådets syn skiller markedsføringen av slike priseksempler seg derfor fra andre typer markedsføring av pris, hvor det som hovedregel kreves at alle komponenter skal opplyses, slik at forbrukeren skal unngå å måtte foreta kompliserte kalkulasjoner for å finne totalprisen i produktet.

Uten at det har hatt avgjørende betydning for vurderingen viser Markedsrådet også til at det ikke foreligger direkte forbrukerklager i saken, utover NRKs henvendelse foranlediget av Studentparlamentets initiativ.

Markedsrådet er etter dette ut fra en samlet vurdering kommet til at det omtvistede finansieringseksempelet og markedsføringen på vg.no og i bannerannonser ikke rammes av forbudet mot villedende  handelspraksis  og  bestemmelsen  om  villedende  prismarkedsføring, jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d.

Med det resultat Markedsrådet har kommet til i spørsmålet om markedsføringen var villedende, er det unødvendig å ta stilling til om de øvrige vilkårene for ileggelse av overtredelsesgebyr er oppfylt. Markedsrådet finner likevel grunn til å bemerke at verken påvirknings- eller vesentlighetsvilkåret kan anses å være oppfylt i saken. Når det gjelder påvirkningsvilkåret, følger det av EU-domstolens dom i sak C-281/12 (Trento Sviluppo) at transaksjonsbeslutninger ikke bare gjelder selve beslutningen om å kjøpe eller ikke kjøpe et produkt, men også en beslutning med direkte tilknytning til kjøp, som f.eks. beslutningen om å gå inn i forretningen. Markedsrådet kan imidlertid ikke se at det å klikke seg videre på lenker eller bannerannonser som i vår sak, har en slik tilstrekkelig «direkte» tilknytning til kjøp av bolig at påvirkningsvilkåret i mfl. § 7 annet ledd ville ha vært oppfylt. Markedsrådet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på vesentlighetsvilkåret.

Markedsrådet konkluderer etter en samlet vurdering med at den påtalte markedsføringen ikke rammes av forbudet mot villedende prismarkedsføring i mfl. § 7 første ledd bokstav d.

Forbrukertilsynets vedtak blir derfor å oppheve.

 

Sakskostnader

Workinntoppen har fått medhold i sin klage fullt ut. Markedsrådet finner at det er grunnlag for å tilkjenne sakskostnader etter forvaltningsloven § 36, jf. forskrift om Forbrukertilsynets og Markedsrådets saksbehandling mv. 21. november 2017 nr. 1817 § 7.

Workinntoppen har fremlagt kostnadsoppgave med krav om dekning av kr 205 900 eks. mva. Kravet gjelder advokatsalær, fordelt på 44 timer frem til og med klage til Markedsrådet, og 27 timer etter klage og inklusiv behandling i Markedsrådet.

Forbrukertilsynet har ikke hatt innvendinger til kostnadsoppgaven. Markedsrådet tilkjenner erstatning for nødvendige sakskostnader i samsvar med oppgaven.

Vedtaket er enstemmig.

 

VEDTAK:

  1. Forbrukertilsynets vedtak av februar 2019 om overtredelsesgebyr på kr 400 000 mot Workinntoppen AS oppheves.
  2. Workinntoppen AS tilkjennes saksomkostninger med kr 205 900 mva.
Tilbake til toppen