MR-2007-02: Forbrukerombudet – Telinet Energi AS

Saken gjelder hvorvidt vilkåret i Telinet Energi AS´ (Telinet) standardkontrakt for produktet "Strøm til innkjøpspris" om forskuddsfakturert årsgebyr som ikke refunderes forholdsmessig ved oppsigelse, er et urimelig avtalevilkår i henhold til markedsføringsloven (mfl.) § 9a og skal forbys.

Vedtak av: 20.06.2007

Klager: Forbrukerombudet

Innklaget: Telinet Energi AS, Strandveien 50, 1366 Lysaker
Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Selmer DA v/advokat Asbjørn Berg v/advokatfullmektig Lars Grøndal, Postboks 1324 Vika,
0112 Oslo

Markedsrådets sammensetning:
1. Direktør Randi Punsvik
2. Generalsekretær Karl Johan Hallaråker
3. Amanuensis Inge Unneberg
4. Advokat Signe Eriksen
5. Direktør Wenche Jacobsen
6. Juridisk direktør Torild M. Brende
7. Konsulent Øivind Breen

1 Sakens bakgrunn

Saken gjelder hvorvidt vilkåret i Telinet Energi AS´ (Telinet) standardkontrakt for produktet “Strøm til innkjøpspris” om forskuddsfakturert årsgebyr som ikke refunderes forholdsmessig ved oppsigelse, er et urimelig avtalevilkår i henhold til markedsføringsloven (mfl.) § 9a og skal forbys.

Telinet og Forbrukerombudet har etter lengre tids forhandlinger kommet til enighet på flere punkter vedrørende avtalevilkår og markedsføring, men ikke om ovennevnte vilkår.

Forbrukerombudet tok i 2004 opp ulike forhold rundt Telinets avtalevilkår og markedsføring av produktet “Strøm til innkjøpspris”, herunder spørsmålet om forholdsmessig refusjon av årsgebyret.

Telinet foreslo etter dette å utvide produktnavnet “Strøm til innkjøpspris” til “Strøm til innkjøpspris – ett år”. På denne bakgrunn fant Forbrukerombudet på daværende tidspunkt å kunne godta kravet om betaling av årsgebyr uten rett til refusjon.

Forbrukerombudet tok 22. mars 2005 kontakt med Telinet og reiste spørsmål om selskapets bruk av automatisk fornyelse av avtale om levering av kraft uten uttrykkelig samtykke fra forbruker.

I sitt svar fortalte Telinet at de hadde endret avtaleteksten for “Strøm til innkjøpspris”, slik at det ble klarere at avtalen gjelder for ett år av gangen og løper til den blir sagt opp. Selskapet informerte videre om at kunder som hadde misforstått dette ville få anledning til å trekke seg fra avtalen og at en forholdsmessig del av årsgebyret da ville bli refundert. Forbrukerombudet fant da å kunne godta kravet om betaling av årsgebyr uten rett til refusjon.

I mai 2006 fant Forbrukerombudet det nødvendig å foreta en ny vurdering av Telinets avtalevilkår for “Strøm til innkjøpspris”, og da først og fremst av vilkåret om at forbrukerne ikke får refundert en forholdsmessig del av årsgebyret ved oppsigelse. Dette hadde sammenheng med at Forbrukerombudet hadde mottatt mange henvendelser vedrørende forholdet, samt at det ble foretatt tilsvarende vurderinger i forhold til andre leverandører med lignende vilkår.

Klagerne reagerte på at det i Telinets markedsføring ble gitt mangelfulle opplysninger om årsgebyret, samt at gebyret ikke ble refundert forholdsmessig dersom forbrukeren avbrøt avtaleforholdet i løpet av året. Det ble også klaget på Telinets beregning av forventet kraftforbruk og at angreskjemaet fra Telinet ikke hadde vært korrekt utfylt.

Telinet ga i brev av 12. juli 2006 uttrykk for at selskapet ville skjerpe rutinene for utfylling av angreskjemaer samt endre sin informasjon om betalingsvilkår slik at forskuddsbeløpet kom klarere frem. Når det gjaldt årsgebyret, fastholdt Telinet at dette ikke er i strid med mfl. § 9a.

Forbrukerombudet varslet ved brev av 18. september 2006 at det ville bli vurdert å bringe flere av problemstillingene i saken inn for Markedsrådet, eventuelt at ombudet selv ville fatte et forbudsvedtak, jf. mfl. § 14.

I sitt svar til Forbrukerombudet fastholdt Telinet at årsgebyret ikke kunne anses å være i strid med mfl. § 9a. Selskapet var imidlertid villig til å komme Forbrukerombudet i møte på punktene som omhandlet angrerett, skriftlig aksept og markedsføring. Telinet foreslo også endret formulering av betalingsinformasjonen som fremgår på Konkurransetilsynets oversikt over kraftleverandører.

Forbrukerombudet varslet selskapet den 4. desember 2006 om at spørsmålene om årsgebyr, betalingsinformasjon på Konkurransetilsynets oversikt over kraftleverandører og beregning av forskuddsvis betaling av strøm ville bli brakt inn for Markedsrådet.

Telinet imøtekom Forbrukerombudet på spørsmålene om endring av betalingsinformasjon på Konkurransetilsynets oversikt og redegjorde for beregning for forskuddsvis betaling av strøm, slik at det kun er spørsmålet om årsgebyret som fremlegges for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 22. februar 2006. Behandling av saken fant sted den 25. april 2007. For Forbrukerombudet møtte underdirektør Gry Nergård og rådgiver Frode Elton Haug.  Innklagde var representert ved administrerende direktør Finn E. Arctander, markedsdirektør Bjørn Arctander og advokatfullmektig Lars Grøndal.

2 Forbrukerombudets anførsler

Forbrukerombudet har over en lengre periode prioritert tilsyn med løpende avtaler i forskjellige bransjer, som boligalarm, skole, barnehage og IKT. En hovedmålsetning i dette arbeidet er å minske bruken av urimelige innlåsende vilkår, slik som lange bindingstider, lange oppsigelsesfrister, automatisk fornyelse til ny bindingstid, høye oppsigelsesgebyr, vanskelige oppsigelsesprosedyrer m.v. I 2005 ble det rettet fokus mot strømmarkedet.

Fra et forbrukerståsted vil det av mange grunner være uheldig om det benyttes innelåsende elementer i standardkontrakter. Det kan være flere årsaker til at en forbruker ønsker seg ut av et avtaleforhold; for eksempel at han opplever feil eller rot fra tilbyders side, dårlig kundeservice eller simpelthen ønsker å benytte seg av et bedre tilbud fra en konkurrent.

Strømmarkedet preges i dag av sterk konkurranse og mange tilbydere. Derfor er det særlig viktig med god mobilitet i markedet. Det er vanlig praksis i strømbransjen at forbrukeren fritt kan si opp avtale om levering av kraft uten å lide økonomisk for dette.

Gjennom praksis i bransjen har det utviklet seg tre hovedtyper kontrakter for kraftlevering som forbrukere kan velge mellom: Kontrakter med fast pris for en avtalt periode, kontrakter med standard variabel pris og kontrakter basert på markedspris med påslag.

Telinets standardkontrakt for “Strøm til innkjøpspris” tilhører kategorien markedspris med påslag, men har en liten vri, idet forbrukeren ikke betaler påslag per kWh, men et årsgebyr på kr 890,- som i sin helhet belastes forbrukeren ved første faktura.

Det sentrale spørsmålet Markedsrådet må ta stilling til i saken er hvorvidt vilkåret i Telinets standardkontrakt for produktet “Strøm til innkjøpspris” om forskuddsfakturert årsgebyr som ikke refunderes forholdsmessig ved oppsigelse, er et urimelig vilkår i henhold til mfl. § 9a og derfor skal forbys.

I henhold til mfl. § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.

Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet, jf. § 9a annet ledd.

Når det gjelder grensen for når et vilkår må anses urimelig, vises det til Høyesteretts dom av 3. november 2006 (Østlandske Autoberging, Rt-2006-1348), hvor Høyesterett uttalte:
“det forbrukerhensynet som § 9a har som formål å verne, [tilsier] at det normalt ikke bør kreves særlig stor ubalanse før Markedsrådet kan gripe inn. Men det kan ikke være tilstrekkelig at man finner at balansen kunne ha vært bedre” (avsnitt 43).

Når man skal vurdere balansen mellom partenes rettigheter og plikter vil det etter forarbeidene til markedsføringsloven være et viktig moment i rimelighetsvurderingen etter mfl. § 9a å se hen til bakgrunnsretten.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 38 (1979-80) s. 18 at det vil være et rimelig utgangspunkt at kontraktsvilkårene i standardkontrakter vurderes på bakgrunn av eventuelle deklaratoriske (fravikelige) rettsregler.

Det finnes imidlertid ikke noe generelt ufravikelig regelverk som regulerer forskuddsbetaling i løpende avtaleforhold. I herværende sak har man heller ingen spesiallovgivning som regulerer kontraktsforholdet direkte. Det finnes likevel spesiallovgivning som indirekte sier noe om hvilke krav som kan stilles til utformingen av standardkontrakter for kraftlevering.

Norges vassdrags- og energidirektorat ( NVE) fastsetter regelverket for omsetning av kraft og har blant annet regulert enkelte forhold ved skifte av kraftleverandør. I henhold til § 1-1 i forskrift om måling, avregning mv., gitt i medhold av energiloven § 7-1, skal forskriften “legge til rette for at sluttbrukerne på en enkel måte kan bytte kraftleverandør”.

I brev av 20. desember 2002 fra NVE til Forbrukerrådet, ga NVE uttrykk for prinsipielle betraktninger knyttet til hvordan bestemmelsen skal forstås. Uttalelsene var knyttet til Forbrukerkrafts bruk av gebyrer. I Forbrukerkrafts avtalevilkår het det at “dersom kraftleveransen opphører etter mindre enn 52 ukers levering kan Forbrukerkraft AS beregne et administrasjonsgebyr på opptil NOK 300,-“.

NVE skrev at:
“Et av formålene med forskrift om måling, avregning m.v. er å legge til rette for at sluttbrukere på en enkel måte kan bytte kraftleverandøren jf. §1-1. Ved å praktisere en ordning med gebyr ved leverandørskifte når kunden ikke har bindingstid på kontrakten, vil dette kunne føre til at mange kunder med en slik kontraktstype ikke benytter seg av muligheten til å bytte kraftleverandør. Gebyret Forbrukerkraft opererer med har således ingen annen funksjon enn å binde kunden til selskapet.

NVE er av den oppfatning at hvis den omtalte gebyrordningen ble praktisert i en stor skala av mange kraftleverandører, ville det kunne bidra til å bremse mobiliteten i sluttbrukermarkedet. Dette ville etter NVEs vurdering være en uheldig utvikling sett i lys av energilovens formål. Videre er det NVEs syn at den nevnte praksis med gebyrer ikke er nødvendig for at Forbrukerkraft skal kunne ivareta sine interesser i kraftmarkedet på en forretningsmessig forsvarlig måte.”

Også lovgivning på andre kontraktsrettslige områder kan belyse hvordan lovgiver har vurdert regler om forbrukerens adgang til å avslutte et løpende avtaleforhold uten å bli straffet økonomisk for det. I denne forbindelse kan nevnes finansavtaleloven § 53, forsikringsavtaleloven § 3-6, husleieloven § 9-6, og ekomforskriften § 3-6, jf § 3-5.

Når det gjelder låneavtaler, har en låntaker rett til å tilbakebetale lånet helt eller delvis før avtalt forfallstid, jf. finansavtaleloven § 53.

I forhold til oppgjør ved flytting av avtaler om skadeforsikring, er prinsippet om forholdsmessig refusjon slått fast i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr 29 (2004-2005). Her uttaler departementet på s 21 at “forsikringstakeren skal få tilbakebetalt en forholdsmessig andel av premien i forhold til den gjenstående forsikringstiden”. Banklovkommisjonen uttalte i forbindelse med spørsmålet om utforming av refusjonsordninger at “[d]et vil stride mot lovforslagets formål hvis selskapene søker å utforme premierefusjonsordninger i den hensikt å ´låse inn´ kunder”. Departementet la opp til at det skal foretas standardiserte etteroppgjør.

Markedsrådet har i sin praksis kommet med uttalelser om bruken av innelåsende elementer i standardkontrakter og hvordan mfl § 9a skal forstås. Det vises i denne sammenheng til Markedsrådets sak 18/06 (Barne- og ungdomsavisen AS), sak 07/06 (Viasat), sak 25/05 (Vaktservice AS), sak 05/04 (Barnehagegruppen AS), sak 17/98 (Otto Treider), sak 06/98 (NetCom GSM AS) og sak 18/95 (Norsk Hudpleiefagskole).

I MR-sak 18/06, Forbrukerombudet – Barne- og ungdomsavisen AS, vurderte Markedsrådet blant annet rimeligheten av en bindingstid på 12 måneder. I denne forbindelse kom rådet med følgende uttalelse:
“Markedsrådet vil bemerke at 12 måneders oppsigelsesadgang er lang tid for en avtale om levering av løpende ytelser. En så lang tid bør som utgangspunkt forsvares i fordeler som tilskrives forbrukeren og/eller forhold som tilsier at den næringsdrivende har særlig behov for langsiktighet. I motsatt fall vil vilkåret lett kunne medføre ubalanse i avtaleforholdet, idet forbrukeren i lengre tid kan bli forpliktet til å motta, og betale for, ytelser han/hun av forskjellige grunner ikke ønsker.” (s 15).

I samme sak uttalte Markedsrådet at “de økonomiske konsekvensene for forbrukerne av bindingstiden må tillegges betydning ved urimelighetsvurderingen”. Videre (på s. 15) at bindingstiden i den aktuelle saken:
“utelukkende er begrunnet i hensynet til den næringsdrivende selv, idet forbrukeren ikke får spesielle fordeler som følge av bindingen. Motsatt synes det ikke rimelig at forbrukernes “tilleggsbetaling” ut over en normal oppsigelsestid skal dekke inn den næringsdrivendes langsiktige investeringer og sårbarhet for kortsiktige svingninger i antall abonnenter. En viss soliditet må forutsettes når man driver næringsvirksomhet.”.

I MR-sak 25/05 Forbrukerombudet – Vaktservice AS tok Markedsrådet blant annet stilling til spørsmål om bindingstid og avbestillingsadgang. I denne forbindelse uttalte Markedsrådet:
“Et sentralt moment ved rimelighetsvurderingen av bindingstiden vil etter rådets oppfatning være hvilke muligheter forbrukeren har til å komme seg ut av avtalen og hva det vil koste. En avbestillingsadgang, og kostnadene forbundet med denne, vil slik rådet ser det ha betydning for hvor reell den innelåsende effekten er.”.

Forbrukerombudet har inntatt den holdning at prinsippet om avtalefrihet er utgangspunktet der det ikke finnes spesiallovgivning som regulerer bindingstider, oppsigelsesfrister, oppsigelsesgebyrer m.v.

Forbrukerombudet er imidlertid av den oppfatning at standardkontrakter med bindingstid, eller andre innelåsende elementer som vesentlig begrenser forbrukerens mulighet til å komme seg ut av avtaleforholdet, fort vil være urimelige dersom den næringsdrivende ikke kan vise til et legitimt behov for bruk av disse. Dette har også Markedsrådet sluttet seg til, senest i MR-sak 18/06.

Forbrukerombudet har ansett det som et legitimt behov for bruk av bindingstid i tilfeller der forbrukeren ved avtaleinngåelsen er gitt en fordel som kompenserer for den ulempen bindingstiden representerer. Typisk vil dette være tilfellet hvis den næringsdrivende ved avtaleinngåelsen subsidierer forbrukeren, og dermed har foretatt ikke ubetydelige investeringer i ham eller henne.

Etter Forbrukerombudets syn vil de samme hensyn som begrunner dette standpunktet gjøre seg gjeldende for avtaler som ikke har en formell bindingstid, men som gjennom andre innelåsende elementer i realiteten innebærer at forbrukeren bindes til avtalen i en gitt periode.

Ved bruk av bindingstid, for eksempel kjøp av subsidiert mobiltelefon som låser forbrukeren til en bestemt operatør, vil forbrukeren i de fleste tilfeller kunne komme seg ut av avtalen ved å betale de faste kostnadene ut bindingstiden. For forbrukeren blir den reelle innelåsende virkningen like stor dersom han må betale alle faste kostnader for en viss tidsperiode på forskudd eller et gebyr for å avslutte avtalen før en viss tid er gått. Forbrukerombudet har derfor stillet krav om at tilbyder også i slike tilfeller må ha et legitimt behov for bruk av innelåsende elementer.

Vurderingen av et vilkår etter mfl. § 9a fordrer at vilkåret bedømmes ut i fra en helhetsvurdering av kontrakten, jf. Ot.prp. nr. 38 (1979-80) s. 18.

I urimelighetsvurderingen vil det være relevant å vurdere ulempen vilkåret har for forbrukeren opp mot behovet Telinet har for å benytte seg av vilkåret, jf. MR-sak 18/06.

Forbrukerombudet mener det også er relevant å se hen til vilkårets virkning i markedet.

Strøm er et nødvendighetsgode som de fleste forbrukere er totalt avhengige av. I tillegg utgjør kjøp av strøm en betydelig utgift for mange norske husholdninger. Denne kombinasjonen medfører at avtaler om kraftlevering har stor økonomisk og praktisk betydning for forbrukeren.

Det er vanlig praksis i strømbransjen at forbrukeren fritt kan si opp avtale om levering av kraft uten å lide økonomisk for dette. En løsning som flere kraftleverandører velger, er at eventuelle faste kostnader betales sammen med kraftforbruket, fire eller seks ganger per år. Dermed må også forbrukeren kunne sies å ha en berettiget forventning om at det skal være mulig å kunne komme seg ut av en avtale om kraftlevering uten å lide økonomisk.

Unntak fra dette gjelder i forhold til avtaler om fastpris, der forbrukeren bevisst binder seg for ett eller flere år.

Telinets standardavtale for “Strøm til innkjøpspris” har ingen formell bindingstid, men innebærer at alle faste kostnadene betales på forskudd for ett år av gangen. Selv om forbrukeren i prinsippet står fritt til å avslutte avtaleforholdet med Telinet før det har gått et år, vil dette i de fleste tilfeller være lite gunstig all den tid årsgebyret ikke refunderes forholdsmessig. Forbrukerombudet mener dette i realiteten medfører at forbrukeren er bundet til å ha Telinet som kraftleverandør i 12 måneder.

Telinet subsidierer ikke forbrukerne med utstyr. Forbrukerombudet har heller ikke informasjon som tyder på at Telinet foretar andre større investeringer i sine kunder. Etter Forbrukerombudets syn har Telinet derfor intet legitimt behov for å bruke det innelåsende vilkåret om årsgebyr som i realiteten binder forbrukeren til Telinet i ett år.

Prisen er det sentrale konkurransemomentet for aktørene på strømmarkedet. Derfor er det særlig viktig at innelåsende mekanismer ikke forekommer, med mindre leverandøren har et reelt og legitimt behov for bruk av disse. En omfattende bruk av gebyrordninger som Telinets årsgebyr vil kunne bremse mobiliteten i markedet, hvilket ville være en uheldig utvikling.

Bruk av en innelåsende mekanisme som Telinets årsgebyr vil også være i strid med intensjonen for hvordan strømmarkedet skal fungere, jf. forskrift om måling og avregning mv. § 1-1 og NVEs uttalelse om forståelsen av denne.

Telinet fremholder at det i andre bransjer er svært vanlig å betale for ett år av gangen, blant annet for telefoni, aviser, serviceavtaler for hjemmet, medlemskap i foreninger, o.l.

Forbrukerombudet vil for det første påpeke at det ikke er en fast praksis å betale for ett år av gangen i disse bransjene. Videre er flere av avtaleforholdene kjøp av en unik vare eller tjeneste. Disse skiller seg fra avtaler om levering av kraft, hvor kraften som leveres til forbruker vil være identisk uavhengig av hvilken kraftleverandør som står for leveringen.

Også ved avtaler om telefoni og service i hjemmet er det klart at ytelsene ikke er helt like. Her konkurrerer for eksempel tilbyderne på et utvalg av tjenester, teknologi m.v. I tillegg vil hensynet til mobiliteten i markedet gjøre seg gjeldende i større stor grad for avtaler om levering av kraft enn det vil for abonnementer på aviser og medlemskap i foreninger. Forbrukerombudet mener derfor at Telinets henvisninger til vilkår som benyttes på andre markeder ikke kan tillegges avgjørende vekt for hvilke krav som skal stilles til aktørene i strømmarkedet.

Telinet hevder at kostnadene ved et kundeforhold i stor grad er uavhengige av varigheten på kundeforholdet og at det er betydelige initielle kostnader ved igangsettelse av en ny kunde. Denne påstanden er ikke dokumentert eller sannsynliggjort. Slik Forbrukerombudet ser det, er hensynet til å dekke oppstartskostnader uansett ikke en sterk nok begrunnelse for en slik innelåsing som et årsgebyr uten forholdsmessig refusjon innebærer.

Etter Forbrukerombudets syn kan årsgebyret hos Telinet ikke ses å være begrunnet i annet enn et ønske om å sikre Telinet inntekter av en viss størrelse, hvilket ikke er en god nok begrunnelse for bruk av slike innelåsende vilkår.

Telinets avtalevilkår om årsgebyr uten forholdsmessig refusjon er etter Forbrukerombudets syn urimelig og følgelig i strid med mfl § 9a.

Telinet er etter Forbrukerombudets oppfatning en mellomstor aktør i det norske kraftmarkedet. Telinet opplyser ikke hvor mange som kjøper kraft av dem, men det antas at de har et ikke ubetydelig antall kunder.

Henvendelser fra forbrukere i flere år tyder på at det angjeldende vilkåret skaper problemer i praksis for forbrukerne. Anvendelse av standardvilkårene synes således å ha betydning for mange forbrukere.

Forbrukerombudet har den senere tid registrert at andre aktører har kopiert Telinets konstruksjon med et årsgebyr som ikke refunderes forholdsmessig. Etter ombudets syn er dette en uheldig utvikling som kan hindres gjennom et forbudsvedtak.

Forbrukerombudet legger etter dette til grunn at et forbud tilsies av “allmenne hensyn”,
jf. mfl. § 9a første ledd.

I forbindelse med vedtak etter §§ 12 og 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, dvs. at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket. Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi, jf. uttalelsene i Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 75.

I sitt årsregnskap for 2005 hadde Telinet driftsinntekter tilsvarende kr 78 886 024,- og et negativt årsresultat på kr 1 554 934,-.

Tvangsgebyret bør skjønnsmessig settes til kr 500.000,-. Forbrukerombudet antar at dette vil være et stort nok beløp til at gebyret vil virke tilstrekkelig preventivt.

Forbrukerombudet nedlegger slik påstand:
” 1.  Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Telinet i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende vilkår i standardkontrakten for “Strøm til innkjøpspris”;
“Årsgebyret refunderes ikke ved en eventuell oppsigelse av avtalen.”
“(…) fakturert årsavgift vil ikke bli refundert”
og vilkår med tilsvarende innhold som medfører at forbruker må betale forskuddsvis årsgebyr som ikke refunderes forholdsmessig ved oppsigelse.
2.  Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Telinet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Telinet betale kr 500.000,- i tvangsgebyr.”.

3 Innklagdes anførsler

Telinet Energi AS (Telinet) tilbyr tre typer strømprodukter til forbrukermarkedet: “Standard variabel (flytende)”, “Markedskraft” og “Strøm til innkjøpspris – inntil ett år”.

Det produktet som Forbrukerombudet har innvendinger mot er “Strøm til innkjøpspris – inntil ett år”. Dette produktet har en årsavgift på kr 890,-, som er Telinets eneste påslag på “råvareprisen”. Årsavgiften blir ikke refundert ved oppsigelse. Til gjengjeld betaler forbrukeren kun netto råvarepris som fastsettes på kraftbørsen Nord pool. Telinet dekker således alle sine kostnader samt fortjeneste gjennom årsavgiften på kr 712,- eks. mva. Forbrukeren har full adgang til å gå ut av avtaleforholdet.

Årsavgiften er et begrenset beløp sett i sammenheng med de normale kostnader ved denne type produkter. Ved et forbruk på 20.000 kWh i året (gjennomsnittet for en stor leilighet) til en pris på 50 øre pr. kWh (snittpris i 2006) utgjør forskuddsbetalingen ca. 8 prosent av den totale kontraktssummen.

Marginen på produktet for Telinets del vil aldri overstige kr 712,- i året. Til sammenligning har Hafslunds hovedprodukt “Standard variabel kraftpris” hatt en margin på 11 øre pr. kWh, eller kr 2.200,- ved et forbruk på 20.000 kWh over tolv måneder.

En betydelig del av Telinets utgifter går med til å skaffe nye kunder, samt å registrere og iverksette leveransen, og eventuelt senere overføre disse til andre leverandører.

For å få dekket disse kostnadene er Telinet avhengige av å operere med en årsavgift som ikke refunderes dersom forbrukeren går ut av avtalen innen året er omme. I motsatt fall vil Telinet ende opp med å bære disse kostnadene, uten noen dekning.

Å forby Telinet dekning for disse kostnadene vil innebære en samfunnsøkonomisk suboptimal løsning der kunder går fritt mellom tilbydere uten at transaksjonskostnadene gjenspeiles i prisen. Telinet vil i tilfelle måtte dekke inn disse økte kostnadene ved å sette opp prisen, det vil følge de store etablerte aktørenes produkter og vilkår.

Forbrukerombudet hadde opprinnelig ingen innvendinger mot at Telinet opprettholdt et vilkår der kunden ikke fikk refundert årsavgiften ved en eventuell oppsigelse, så lenge dette klart fremgikk av avtalevilkårene og navnet på produktet, jf. Forbrukerombudets brev av 15. september 2004.

Nesten to år senere, i brev av 30. mai 2006, ga ombudet uttrykk for at denne oppfatningen var endret. I brevet ble det gitt uttrykk for at vilkåret om forskuddsbetaling ved årsavgift uten refusjon ved oppsigelse er et urimelig avtalevilkår. Bakgrunnen for at ombudet endret tolkningen opplyses å være klager mottatt fra enkelte av Telinets kunder.

Som det fremgår av de fremlagte forbrukerklager, går klagene hovedsaklig ut på at selgerne på stand har unnlatt å opplyse om at årsavgiften ikke refunderes ved oppsigelse.

Telinet erkjenner problemer med underleverandøren som solgte produktet. Mangelfull informasjon ved salget førte til at salgsselskapet ble sagt opp som underleverandør. Alle kundene som hadde fått mangelfull informasjon fikk tilbud om å tre ut av avtaleforholdet samt å få refundert en forholdsmessig andel av årsavgiften. Telinet sendte samtidig et brev til Forbrukerombudet hvor forholdet ble nærmere forklart.

For å sikre at dette ikke skjer igjen foretar Telinet nå omfattende salgskontroller.

Ovenstående viser at det er manglende informasjon, og ikke vilkåret i seg selv, som er kjernen i de klagene Forbrukerombudet har mottatt.

Telinet mottok i 2004 flere spørsmål/anmodninger fra Forbrukerombudet bl.a. om angrerett, utilstrekkelig veiledende markedsføring, skriftlig aksept, beregning av strømforbruk, avtalevilkår m.v. Innklagde har gitt ombudet all den etterspurte dokumentasjon og innrettet seg etter påleggene. Det eneste kravet fra Forbrukerombudet som Telinet ikke har funnet akseptabelt, er kravet om forholdsmessig refusjon av årsavgiften.

Forbrukerombudet har nedlagt påstand om at det aktuelle vilkåret er i strid med mfl. § 9a og må forbys.

Utgangspunktet i norsk rett er avtalefrihet. Markedsføringsloven § 9a utgjør således et unntak fra dette utgangspunktet der kontraktsforholdet ikke er tilstrekkelig balansert eller klart.

Saken reiser to problemstillinger: For det første om manglende refusjon ved oppsigelse av årsavgift er urimelig overfor forbrukere, og for det andre om et forbud tilsies av allmenne hensyn, jf. mfl. § 9a.

Telinet gjør gjeldende at vilkåret om forskuddsbetaling av årsavgift uten refusjon ikke er et urimelig avtalevilkår. Det anføres herunder at vilkåret ikke utgjør en betydelig innelåsning, slik Forbrukerombudet har anført. Det vises i denne sammenheng til at produktet “Strøm til innkjøpspris” ikke har noen bindingstid. Dersom kunden velger å gå ut av kontrakten, vil vedkommende få refundert a-konto innbetalt strøm som er betalt, men ikke forbrukt.

Bakgrunnen for mfl. § 9a er at næringsdrivende gjerne har en sterkere forhandlingsposisjon, jf. s. 17 i forarbeidene. Denne forhandlingsposisjonen vil kunne brukes til å påtvinge forbrukeren vilkår som ellers ikke ville godtas. Graden av urimelige avtalevilkår som vil kunne påtvinges forbrukere avhenger av konkurransen i markedet. I et marked med stor konkurranse og variasjon i avtalevilkårene må det kunne forutsettes at forbrukeren kan velge bort vilkår som de oppfatter som ugunstige for seg, så fremt de får tilstrekkelig informasjon.

Som Forbrukerombudet har påpekt, er markedet for forbrukerkraft preget av sterk konkurranse. Aktørene opererer med forskjellige produkter. Forbrukeren står derfor fritt til å velge et produkt der prisstrukturen er lagt opp på en slik måte at fortjeneste og administrasjonsutgifter dekkes inn gjennom månedsgebyr og påslag i råvareprisen.

Etter Telinets endringer både i avtalevilkår og markedsføring er det klart for forbrukeren hva vedkommende inngår avtale om.

Fordelen med avtalen som Telinet tilbyr er at det er svært lett for forbrukeren å se hvilken pris Telinet tar utover råvareprisen. Det er derfor lett å sammenligne med andre som tilbyr tilsvarende avtaler.

I andre typer avtaler tilsløres kostnader og fortjeneste/avanse gjennom kombinasjon av påslag på kWh, og måneds- eller årsavgifter. Den konkrete avtale det her er snakk om er således vesentlig klarere enn mange andre strømavtaler. Alle utgifter utover råvareprisen på kraftbørsen kommer på den første fakturaen.

Produktet “Strøm til innkjøpspris – inntil ett år” er i tillegg vesentlig billigere enn produktet det selges mest av i markedet: “Standard variabel kraftpris”, hvor kraftselskapene setter prisen selv.

En annen fordel med Telinets avtale er at den gir mindre variasjon i prisen enn ved et påslag på råvareprisen. Dette fordi fortjenesten til Telinet ikke varierer med strømforbruket.

Aktører i andre bransjer opererer med langt mer omfattende bindinger uten at ombudet har reagert. Som eksempel kan nevnes treningsavtaler hvor man betaler innmeldingsavgift og månedlig treningsavgift med en typisk bindingstid på 12 måneder. Forbrukeren vil for denne typen avtaler ha et vesentlig større behov for å kunne komme seg ut av avtalen da avtalen ikke gjelder en nødvendighetstjeneste som forbrukeren uansett må ha, og hvor den økonomiske effekten av å avslutte avtalen blir vesentlig annerledes.

For øvrig kan det nevnes at ett års bindingstid er vanlig i en rekke andre løpende avtaler som abonnement på aviser og tidsskrifter, medlemskap i foreninger, kjøp av telefoniabonnement, internettilgang, kabel-tv m.v.

Som rettslig grunnlag for at Telinets avtalevilkår er urimelig, har Forbrukerombudet påberopt uttalelser fra NVE, lovgivning fra andre livsområder og avgjørelser fra Markedsrådet.

Når det gjelder uttalelser fra NVE, anføres det at disse neppe har særlig rettskildemessig vekt ved tolkningen av mfl. § 9a. Til dette kommer at det aktuelle brevet fra NVE gjelder en konkurrents bruk av oppsigelsesgebyr og således heller ikke er direkte sammenlignbart med forholdet i denne sak.

Energikontrakter er regulert av et detaljert regelverk gjennom energiloven med tilhørende forskrifter samt konsesjonsvilkår. Regelverket regulerer blant annet fakturering, omsetning og avregning ved levering av kraft. Det forhold at lovgiver har valgt å ikke forby den avtale det her er tale om taler for at det ikke har vært ønskelig å redusere produktspekteret, slik Forbrukerombudet legger opp til.

Forbrukerombudet har vist til flere lovbestemmelser fra andre bransjer og områder som eksempler på at forbrukeren skal kunne avslutte et løpende avtaleforhold uten at det påløper merutgifter. Etter innklagdes oppfatning vil det at en bestemt oppsigelsesfrist anses balansert på ett livsområde, ikke nødvendigvis bety at den er det på et annet.

Forbrukerombudet har videre vist til praksis fra Markedsrådet som støtte for sin påstand. Etter innklagdes oppfatning gir verken uttalelser i sak 25/05 eller 18/06 særlig veiledning ved vurderingen av det aktuelle vilkåret fra Telinet. Disse sakene gjelder standardavtaler med bindingstid på henholdsvis 12 og 24 måneder. Telinets vilkår innebærer til sammenligning at forbrukeren fritt kan gå ut av avtalen. Når avtalen er sagt opp påløper ingen ekstrautgifter verken i form av utmeldingsgebyr eller fremtidige månedsgebyr som må betales.

I sak 25/05 er det særlig verdt å merke seg at Markedsrådet i rimelighetsvurderingen legger vekt på at “avtalen fremstår som uklare og lite synlige overfor forbrukeren, og at forbrukeren ved avtaleslutningen ikke får noe valg mellom å betale et høyere engangsbeløp mot lavere månedsavgift og/eller kortere bindingstid.”.

I denne saken er forholdet vesentlig annerledes. For det første er vilkårene svært klare. Det påløper en årlig kostnad på kr 890,-. I tillegg betaler kunden råvarepris for kraften som brukes. Stort enklere og mer oversiktlige avtaler finnes ikke i kraftmarkedet. I tillegg har kunden valget mellom denne modellen eller en annen modell der årsavgiften er lavere, men mot et påslag på kraftprisen. Forbrukeren har en valgfrihet i motsetning til i sak 25/05.

Etter innklagdes syn er vilkåret om årsavgift som ikke refunderes ved oppsigelse ikke et urimelig avtalevilkår etter mfl. § 9a. Vilkåret er klart og balansert. Det gir bedre kontroll og oversikt for forbrukeren, samt større forutberegnelighet for leverandøren. Denne forutberegneligheten drar kundene fordel av gjennom lavere priser.

Alternativet for Telinet, dersom vilkåret forbys, er å gå over til å bruke prismodeller som andre deler av bransjen benytter. Disse gir en dårligere oversikt og færre valgmuligheter for forbrukerne. Manglende oversikt/klarhet i vederlagstrukturen som bransjen opererer med er bakgrunnen for at Konkurransetilsynet opprettet en prissammenligningstjeneste.

Et forbudsvedtak vil stenge for denne typen produkter. Tilbydernes muligheter til å sette sammen ulike produkter, oppsigelsesfrister, priser m.v. er helt sentralt for å gi forbrukerne en reell valgmulighet og skape konkurranse i markedet.

Det Forbrukerombudet i realiteten gjør gjennom sin påstand i denne saken, er å finjustere hva som skal faktureres årlig og hva som skal faktureres månedlig.

Telinets vilkår om at årsavgift ikke refunderes ved oppsigelse kan bare forbys etter mfl. § 9a dersom et forbud tilsies av “allmenne hensyn”.

Innklagde bestrider at vilkåret er oppfylt. Klagene ombudet har lagt frem gjelder i all hovedsak manglende informasjon om vilkåret, og ikke vilkåret som sådant. Telinet har foretatt tiltak som sikrer at kundene i dag får tilstrekkelig informasjon. Det foreligger derfor ikke allmenne hensyn som tilsier at vilkåret bør forbys. Det er i denne sammenheng naturlig også å påpeke at antall klager på vilkåret er svært få i forhold til antall kunder.

Forbrukerombudet har nedlagt påstand om et tvangsgebyr på kr 500.000,-.

Av Telinets regnskap for 2005 fremgår det at selskapet har gått med et underskudd i størrelsesorden 1,5 millioner kroner. Dette synes ikke hensyntatt i ombudets påstand. Dersom Markedsrådet skulle fatte et forbudsvedtak, bes det om at størrelsen på gebyret settes vesentlig ned.

Innklagde nedlegger slik påstand:
” 1.  Klagerens påstand tas ikke til følge.
2. Innklagede tilkjennes saksomkostninger.”.

4 Markedsrådets bemerkninger

Markedsrådet skal i saken ta stilling til om Telinet Energi AS (heretter Telinet) sitt vilkår om avtalt årsavgift som ikke refunderes forholdsmessig ved oppsigelse er et urimelig avtalevilkår som skal forbys i medhold av markedsføringsloven (mfl.) § 9a.

Av Telinets avtalevilkår fremgår det blant annet under punktet “Pris og prisendringer”:
“Årsgebyret refunderes ikke ved en eventuell oppsigelse av avtalen”.

Det fremgår videre under punktet “Fakturering”:
“Årsavgiften faktureres en gang i året, første gang på første faktura.”.

Under punktet “Avtaletid” fremgår det:
“Kunden kan når som helst gå ut av avtalen og bytte leverandør, men fakturert årsavgift vil ikke bli refundert. Det påløper ny årsavgift for ett år av gangen. Avtalen løper til den blir sagt opp.”.

Markedsføringsloven § 9a lyder:
“Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.

Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.”

For at rådet skal kunne nedlegge forbud med hjemmel i mfl. § 9a, må altså to vilkår være oppfylt. Avtalevilkåret må finnes urimelig overfor forbrukeren, og et forbud må tilsies av allmenne hensyn.

Markedsrådet vil først ta stilling til om avtalevilkåret må anses urimelig overfor forbrukerne.

Markedsføringsloven § 9a skal blant annet sikre at vilkår i standardkontrakter som utformes av næringsdrivende, er klare og ivaretar en rimelig balanse mellom partenes rettigheter og plikter, jf. bestemmelsens annet ledd.

Markedsrådet har delt seg i et flertall og et mindretall i synet på hvorvidt det angjeldende avtalevilkår er urimelig. Flertallet, bestående av Punsvik, Hallaråker, Unneberg, Jacobsen, Brende og Breen legger til grunn at det omstridte avtalevilkåret er presentert på en klar måte over én enkelt side, og at avtalevilkåret i seg selv må anses relativt enkelt å forstå; forbrukeren betaler kr 890,- pr. år, i tillegg til markedspris for forbrukt strøm.

Det må etter flertallets oppfatning kunne forutsettes at de fleste forbrukerne ved avtaleinngåelsen er godt kjent med at årsgebyret ikke refunderes ved en eventuell oppsigelse. Dette synes heller ikke bestridt av Forbrukerombudet.

Det sentrale vurderingstemaet vil etter dette være om avtalevilkåret ivaretar en rimelig balanse mellom partenes rettigheter og plikter.

Flertallet har kommet til at det omtvistede vilkår ikke er urimelig og dermed ikke i strid med mfl. § 9a. Forbrukerombudets påstand kan derfor ikke tas til følge.

For å konstatere urimelighet vil det normalt ikke kreves særlig stor ubalanse. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at balansen kunne vært bedre, jf. Rt. 2006 s. 1348.

Det omstridte vilkår som benyttes av Telinet strider ikke mot preseptorisk (tvingende) lovgivning. Vilkåret må derfor vurderes med det utgangspunkt at det er avtalefrihet mellom partene, og at det er en viss terskel som må overskrides før et vilkår kan anses som urimelig.

Flertallet er enige med innklagde i at de lovbestemmelsene Forbrukerombudet har vist til i norsk forbrukerlovgivning gir begrenset veiledning til løsning av den foreliggende sak.

Flertallet bemerker at det i saken ikke er tale om noen formell bindingstid i innklagdes avtalevilkår. Forbrukeren står fritt til å si opp avtalen når han eller hun måtte ønske det. Det faktum at årsgebyret ikke refunderes forholdsmessig ved en eventuell oppsigelse vil imidlertid kunne innebære en viss innelåsende effekt.

Ved å si opp avtalen kort tid etter at den ble inngått, vil forbrukeren i beskjeden grad få nyttiggjort seg kostnaden/gebyret på kr 890,- som han eller hun har betalt for å få tilgang til markedspris på strøm i ett år.

Ved behandlingen av saken i Markedsrådet ble det fra Forbrukerombudet og innklagde opplyst at også flere andre leverandører opererer med levering av kraft til markedspris.

Forskjellen i avtalevilkårene mellom de enkelte tilbyderne består etter det opplyste i at enkelte aktører betinger seg et månedsgebyr for at forbrukerne skal få adgang til å kjøpe strøm til markedspris, mens andre opererer med et fast påslag pr. kWh. Innklagde skiller seg ut, sammen med et par andre leverandører, ved at gebyret faktureres forskuddsvis på årsbasis for ett år av gangen.

Det ligger innbakt som en forutsetning i denne avtalestrukturen at gebyret på kr 890,- vil måtte fordeles på antall kWh estimert forbruk av strøm for å kunne sammenligne prisen med andre leverandørers tilbud.

For forbrukeren vil påslaget pr. kWh nødvendigvis reduseres dess mer strøm han eller hun kjøper gjennom innklagde. Påslaget pr. kWh vil tilsvarende være relativt høyt dersom forbrukeren har et lavt forbruk eller eventuelt sier opp avtalen med selskapet etter kort tid.

Så lenge dette vurderingstemaet må anses forståelig og opplyses klart for forbrukeren ved avtaleinngåelsen, har flertallet vanskelig for å se at gebyret i seg selv er urimelig.

Strøm som produkt er en generisk ytelse i den forstand at produktet er det samme uavhengig av om man kjøper strøm fra innklagde eller fra andre tilbydere. I vurderingen av hvilken leverandør man som forbruker ønsker å knytte seg til, vil pris, hvilket forbruk man påregner å ha, om man ønsker å bytte leverandør ofte, etc være av betydning. For de forbrukerne som ønsker en større sikkerhet i form av fastpris eller varsling om prisøkninger, vil man måtte velge andre typer strømavtaler enn strøm til markedspris med påslag.

Flertallet mener at det vil være relativt enkelt for forbrukerne å kunne sammenligne innklagdes tilbud med andre leverandørers tilbud i markedet, og tilsvarende kunne vurdere om man ser seg tjent med å betale et årsgebyr på kr 890,- for å få tilgang til markedspris på strøm. Det vises i denne sammenheng til at forbrukerne enkelt kan beregne prisen pr. kWh gjennom Konkurransetilsynets nettsider.

Etter flertallets oppfatning er ikke den innelåsende effekten særlig markant. Dersom forbrukeren velger å skifte strømleverandør, får man gjort dette uten problemer. Deler av årsgebyret på kr 890,- vil i tilfelle måtte anses tapt, men størrelsen på tapet vil avhenge av hvor store mengder strøm forbrukeren har kjøpt av innklagde og hvor lenge forbrukeren har vært knyttet til selskapet.

Til dette kommer at strøm er et produkt forbrukere i alminnelighet vil måtte kjøpe. Problemstillinger knyttet til hvorvidt man liker produktet, om behov eller interesser har endret seg etc., slik man vil kunne stå ovenfor ved kjøp av tidsskrifter, aviser, treningsabonnement og lignende, er ikke like aktuelle. Forbrukerombudets anførsel om en innelåsende effekt må således antas å være av mindre betydning på strømmarkedet enn i de nevnte avtaleforhold.

Mens det på den ene siden må legges til grunn at Telinets avtalevilkår vanskelig kan sies å ha noen urimelig innlåsende effekt, bør det i urimelighetsvurderingen også tas hensyn til at de næringsdrivende har behov for en viss forutberegnelighet samt en viss langsiktighet i sine kundeforhold.

Innklagde har opplyst at selskapet i stor grad benytter seg av oppsøkende salg for å skaffe til veie nye kunder. Dette er kunder som gjerne har hatt en avtale om levering av strøm med standard variabel pris fra andre, og ofte større, tilbydere.

Telinet har ved behandlingen av saken for Markedsrådet langt på vei erkjent at årsgebyret benyttes for å bygge barrierer for såkalte “win-back kampanjer” fra andre tilbydere, samtidig som årsgebyret i stor grad går til dekning av markedsførings- og salgsutgifter.

Med win-back kampanjer menes at kundens tidligere leverandør kontakter innklagdes nye kunde for å forsøke å få vedkommende tilbake gjennom å tilby en markedsprisavtale. Etter innklagdes oppfatning er det uheldig at de større aktørene kan “sitte på gjerdet” og selge dyr strøm til standard variabel pris, for deretter å lete frem den avtaletypen som er mest gunstig for forbrukeren, nemlig en avtale med markedspris, og tilby disse i win-back kampanjer.

Flertallet har forståelse for at nye og mindre aktører på markedet vil måtte gå aktivt til verks for å skaffe kunder, og at det i denne forbindelse vil oppstå kostnader forbundet med markedsføring og salg. Etter flertallets oppfatning vil hensynet til forbrukerne i noen grad bli ivaretatt ved at nye og mindre aktører tillates å operere med alternative prismodeller, samtidig som den næringsdrivendes legitime behov for forutberegnelighet veies opp mot ulempen for forbrukeren.

Flertallet er av den oppfatning at en standardisering av avtalevilkårene for levering av strøm ikke nødvendigvis vil være gunstig for forbrukernes valgrett. Ved å åpne for ulike prismodeller, forutsatt at det gis klare opplysninger om vilkårene, vil konkurransen kunne skjerpes til gode for forbrukerne.

Flertallet er etter dette kommet til at vilkåret “urimelige overfor forbrukerne” ikke er oppfylt. Det blir etter dette ikke nødvendig for rådet å gå nærmere inn på spørsmålet om tilleggsvilkåret “allmenne hensyn” kan anses oppfylt.

Mindretallet, medlemmet Signe Eriksen, støtter Forbrukerombudet i synet på at Telinets ikke-refunderbare årsgebyr er et urimelig avtalevilkår.

Etter mindretallets oppfatning betaler kunden for en vare han ikke har fått, samtidig som årsgebyret er til hinder for et leverandørskifte.

Det at Telinet velger å fastholde det angjeldende vilkår, må innebære at avtalen selges inn som så attraktiv for kundene at mange velger denne avtalen. Vilkåret må således antas å ha vesentlig økonomisk betydning for Telinet. Etter mindretallets oppfatninger det ikke rimelig at den enkelte strømkunde, i en aggressiv salgssituasjon, skal binde seg til et vilkår som først og fremst tjener den næringsdrivende.

Gjennom det aktuelle avtalevilkåret om forskuddsbetaling av årsgebyr, vil selskapet allerede ved kontraktinngåelsen dekke inn den vesentlige kostnaden ved å skaffe til veie en ny kunde. Dette reduserer kravet til kapital for å bygge opp en ny virksomhet. Gjennom en slik modell vil selskapene ha en billig og enkel tilgang på finansiering som vil føre til nye virksomheter og skjerpet konkurranse. Dette vil igjen kunne gi kunden rimeligere strøm.

Dersom det å være strømleverandør er en god forretning på sikt, må det imidlertid kunne antas at det finnes investorer som uansett vil gjøre det mulig å få etablert et tilstrekkelig antall konkurrerende leverandører, uavhengig av slike innelåsende elementer.

Vilkåret blir etter mindretallets oppfatning ikke mindre urimelig av at det er kommunisert til kunden før avtaleinngåelsen, realiteten er den samme. Generelt sett kan man ikke som næringsdrivende/investor forvente at en betydelig del av finansieringsbyrden skal veltes over på kunden, ei heller at kunden ved et slikt vilkår skal låses til samme leverandør.

Vedtak i saken utformes i samsvar med flertallets innstilling

Etter dette kan Forbrukerombudets påstand ikke tas til følge.

Telinet Energi AS har krevd dekket utgifter til juridisk bistand, og har innlevert omkostningsoppgave pålydende kr 60.188,- eks. mva.

Forbrukerombudet har i brev av 14. mai 2007 inngitt protest mot omkostningskravets størrelse.

Etter forvaltningsloven § 36 skal en part som oppnår at et vedtak blir endret til gunst for ham, tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket.

Det er ikke tvilsomt at reglene får anvendelse også når Forbrukerombudet bringer en sak inn for Markedsrådet med påstand om vedtak etter markedsføringsloven § 12.

Etter Markedsrådets syn overstiger kravet fra Telinet Energi AS det som har vært nødvendig for å ivareta partens interesser på en forsvarlig måte. Forutsatt en rimelig timesats, synes kravets størrelse å være noe høyt. Rådet har i denne vurderingen blant annet lagt vekt på at det er tale om et enkelt og lettfattelig avtalevilkår der det er utarbeidet et tilsvar og hvor behandlingen av saken pågikk over tre timer i Markedsrådet. Rådet har samtidig hensyntatt at det vil medgå noe tid til klientmøter, telefoner etc.

Innklagde tilkjennes kr 40.000,- eks. mva. i saksomkostninger.

Vedtak:

Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
Telinet Energi AS tilkjennes saksomkostninger på kr 40.000,-

Tilbake til toppen