MR-2006-12: B2C norge AS – Forbrukerombudet

Saken gjelder en klage på Forbrukerombudets vedtak av 17. februar 2006 mot B2C Norge AS og N.N.

Vedtak av 29.08.2006

Klager: B2C Norge AS, Postboks 5890 Majorstua, 0308 OSLO
N.N
Prosessfullmektig: Ro Sommernes advokatfirma DA, v/advokat Inger Marit Haenel Borch, Postboks 1983 Vika, 0115 Oslo

Innklaget: Forbrukerombudet

Markedsrådets sammensetning:
1. Professor Ole-Andreas Rognstad
2. Juridisk direktør Tomas Myrbostad
3. Generalsekretær Karl Johan Hallaråker
4. Amanuensis Inge Unneberg
5. Lagdommer Randi Grøndalen
6. Direktør Wenche Jacobsen
7. Juridisk direktør Torild M. Brende

1 Sakens bakgrunn

Saken gjelder en klage på Forbrukerombudets vedtak av 17. februar 2006 mot B2C Norge AS og N.N. Forbrukerombudet fattet den 17. februar 2006 slikt vedtak:

“1 Med hjemmel i markedsføringslovens §§ 2 og 3 forbyr Forbrukerombudet B2C Norge AS og N.N å gi inntrykk av at B2Cs tilbud er uforpliktende så lenge tilbudet innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, eller på annen måte å holde tilbake eller gi uriktige opplysninger om tilbudets kostnader og betingelser, herunder betalingsvilkår.

2 Med hjemmel i markedsføringsloven § 2a forbyr Forbrukerombudet B2C Norge AS og N.N å registrere forbrukere som kunder, og kreve betaling for ytelser levert gjennom B2C, uten etter avtale.

3 Med hjemmel i markedsføringsloven § 1 jf. angrerettloven § 18 forbyr Forbrukerombudet B2C Norge AS og N.N å nekte forbrukere som ikke har mottatt opplysningene som omtalt i angrerettlovens kapittel 3 på foreskreven måte, å angre innenfor de utvidede fristene som følger av § 18 i angrerettloven.

4 Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 14 fastsetter Forbrukerombudet at B2C Norge AS skal betale kr 300.000,- i tvangsgebyr dersom firmaet overtrer eller medvirker til overtredelse av Forbrukerombudets vedtak.

5 Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 14 fastsetter Forbrukerombudet at N.N skal betale kr 150.000,- i tvangsgebyr dersom han overtrer eller medvirker til overtredelse av Forbrukerombudets vedtak.”.

Forbrukerombudet la i sitt vedtak til grunn at selskapet B2C Norge AS (B2C) drev villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring av avtaler om levering av elektrisk kraft, telefoni, bredbånd og IP-telefoni. Vedtaket omfattet også registrering av forbrukere som kunder hos B2C uten at det er inngått avtale om det (negativt salg), samt brudd på reglene i angrerettloven om utvidet angrefrist i visse tilfelle.

B2C har siden høsten 2004 markedsført avtaler om levering av elektrisk kraft, mobiltelefoni, bredbånd og IP-telefoni gjennom dørsalg, gatesalg og telefonsalg. Strøm og mobiltelefonitjenestene har ikke blitt levert av B2C selv, men av tjenesteleverandørene Total Energi ASA og One Call AS. Ved salg av disse tjenestene har B2C i realiteten opptrådt som en salgsorganisasjon for de aktuelle leverandørene, men har i sin kontakt med forbrukerne operert under eget navn.

Forbrukerombudet har i løpet av det siste året mottatt mange klager på markedsføringen til B2C, herunder tilfeller av negativt salg og selskapets håndtering av angrerett.

Disse forholdene ble, i tillegg til flere andre problemstillinger, tatt opp med B2C på et møte hos ombudet 10. mai 2005, og nærmere beskrevet i brev av 30. mai 2005 og 7. juli 2005. Det ble i sistnevnte brev varslet om at Forbrukerombudet ville fatte forbudsvedtak på grunn av brudd på angrerettlovens bestemmelser.

B2C viste i brev av 2. august 2005 til at de konkrete klagene ombudet hadde mottatt skulle være løst, og at selskapet forøvrig ville innrette seg etter markedsføringslovens regler.

Klagene fortsatte imidlertid å komme inn til Forbrukerombudet, og det ble derfor i brev av 23. august 2005 tatt opp problemstillinger knyttet både til negativt salg, unnlatelse av å opplyse om de totale kostnadene ved tilbudene til B2C i markedsføringen, og unnlatelse av å innrømme en tre måneders angrefrist til forbrukere som hadde mottatt angreskjema som ikke var i samsvar med kravene som følger av angrerettloven.

B2C svarte i brev av 5. september 2005 at selskapet hadde ordnet opp i klagene på negativt salg. Forøvrig mente selskapet at selgerne ikke gjorde noe galt i markedsføringen.

I brev av 18. januar 2006 varslet Forbrukerombudet om at det ville bli fattet et forbudsvedtak mot B2C Norge AS og firmaets daglige leder på grunn av gjentatte tilfeller av villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring fra B2Cs selgere, negativt salg og manglende overholdelse av angrerettlovens regler om utvidet angrefrist i visse tilfelle. Firmaet ble gitt anledning til å uttale seg før vedtak ble fattet, noe som ble gjort i brev av 25 januar 2006.
Vedtaket ble fattet 17. februar 2006.

B2C Norge AS og N.N klaget i brev av 28. februar 2006 Forbrukerombudets vedtak inn for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 26. april 2006. Behandling av saken fant sted den 15. juni 2006. For klager møtte N.N og advokat Inger Marit Haenel Borch. Forbrukerombudet var representert ved underdirektør Gry Nergård og rådgiver Frode Elton Haug.

2 Forbrukerombudets anførsler

Forbrukerombudets vedtak av 17. februar 2006 må ses på bakgrunn av at Forbrukerombudet i løpet av det siste året har ført en omfattende dialog med B2C. En rekke problemstillinger har dukket opp underveis, hovedsakelig som følge av klager fra forbrukere som har opplevd problemer etter å ha vært i kontakt med selskapets selgere.

Det gjennomgående temaet i klagene fra forbrukerne er at B2Cs selgere har gitt uriktig eller mangelfull informasjon om tjenestene de markedsfører. Særlig gjelder dette i forhold til informasjon om pris- og betalingsvilkår. Dette har ført til at mange forbrukere har ønsket å benytte angreretten, noe som har resultert i en diskusjon med B2C om angrefristens lengde. Forbrukerombudet har også mottatt et betydelig antall klager fra forbrukere som har opplevd å bli registrert som kunder hos B2C, selv om de bare har bedt om informasjon.

B2C har gjennomgående besvart Forbrukerombudets brev med at de vil endre markedsføringen, avtalevilkårene og praksis for håndtering av angrerett i tråd med de kravene ombudet har redegjort for, uten at dette har blitt fulgt opp i praksis.

Forbrukerombudet vil hevde at vilkårene for å fatte forbudsvedtak etter mfl § 14 jf § 12, var er  oppfylt. Det har ikke vært oppnådd “frivillig ordning” med B2C. Videre vil det medføre “ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak”, da B2Cs lovstridige markedsføring og manglende overholdelse av angrerettloven fortsatte kontinuerlig.

Det anføres at de materielle vilkårene for å treffe vedtak er oppfylt. B2C har handlet i strid med forbudene i markedsføringsloven §§ 2 og 3 å anvende villedende og utilstrekkelig veiledende framstillinger i næringsdrivendes markedsføring, så lenge dette er egnet til å påvirke etterspørselen etter varer, tjenester eller andre produkter. Det vises i den forbindelse til angrerettlovens § 7, som bestemmer at en næringsdrivende ved fjernsalg skal presentere informasjon om kostnader og alle vesentlige avtalevilkår på en klar og tydelig måte for forbrukeren forut for at det inngås avtale. Forbrukeren skal deretter ved en eventuell avtaleinngåelse både få presentert vesentlige avtalevilkår og de øvrige vilkårene som gjelder for avtalen skriftlig, for eksempel ved at det utleveres en kontrakt, jf. angrerettloven § 9.

De opplysninger som gis, eller burde vært gitt, muntlig ved markedsføring rettet til forbrukere er underlagt forbudene mot villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring i mfl §§ 2 og 3, jf. Ot.prp. nr. 57 (1971-1972) side 10 og 12.

Informasjon som gis forbrukerne ved gate- og dørsalg, i telefonsamtaler, på nettsider og i øvrig markedsføring, må være korrekt og gi tilstrekkelig veiledning om produktene som tilbys. Ved salgsformer som gatesalg, dørsalg og telefonsalg medfører dette at vesentlige avtalevilkår i praksis må presenteres muntlig av selgerne. Det er særdeles viktig at næringsdrivende som markedsfører og selger sine produkter gjennom disse kanalene følger opp selgerne for å sikre at korrekt og utfyllende informasjon gis i markedsføringen.

Klagene Forbrukerombudet har mottatt fra forbrukerne går hovedsakelig på to varianter av villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring fra B2C. Det er flere eksempler på at selgerne har omtalt firmaets tilbud som “uforpliktende” og gitt uttrykk for at forbrukeren ikke vil bli bundet ved å akseptere det. I tillegg er det svært mange som har klaget på at selgerne til B2C har unnlatt å opplyse om at det følger av avtalevilkårene at betaling av faste kostnader må skje forskuddsvis for ett år av gangen.

Når forbrukerne må betale de faste kostnadene for tjenestene de har valgt å kjøpe forskuddsvis for ett år fremover i tid, uten rett til å få det innbetalte refundert dersom de velger å si opp innen året er omme, bindes de i realiteten til en avtale med B2C. Det er derfor en villedende framstilling i strid med mfl § 2 å betegne avtalen som “uforpliktende”, eller å gi tilsvarende feilaktig informasjon om at avtalen ikke vil innebære noen forpliktelser for forbrukeren.

B2Cs betalingsvilkår må betegnes som vesentlige avtalevilkår av sentral betydning for avtalen, som det derfor må kreves at det opplyses klart og tydelig om i markedsføringen forut for avtaleinngåelsen.

Ut fra klagene å dømme, er det ingen tvil om at svært mange av klagerne ville unnlatt å inngå avtale med B2C dersom de hadde blitt gjort oppmerksom på betalingsvilkårene gjennom markedsføringen.

I henhold til kravene til presentasjon av avtalevilkår som følger av angrerett- og markedsføringsloven, er det ikke tilstrekkelig å vise til at vilkårene kan leses i kontrakten. Dette ble firmaet gjort oppmerksom på i møte med Forbrukerombudet 10. mai 2005 og i etterfølgende brev av 30. mai 2005.

B2Cs unnlatelse av å informere om betalingsvilkårene forut for avtaleinngåelsen er villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring i strid med mfl §§ 2 og 3.

Det anføres videre at B2C har handlet i strid med markedsføringsloven § 2a, som setter forbud mot å levere varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale. Bestemmelsen bygger på avtalelovens regler om at det må foreligge et tilbud og en aksept av tilbudet for at det skal foreligge en bindende avtale.

Det er ikke krav etter mfl. § 2a at avtaler skal inngås skriftlig. Det ligger imidlertid i sakens natur at det kan være vanskelig for selger å sannsynliggjøre at det foreligger en avtale med det innholdet selger påstår, når avtaler for eksempel inngås per telefon. Det vises i denne sammenheng til forarbeidene til mfl. § 2a, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) pkt. 3.1.4.2:
“Jo tynnere grunnlag det er for en slik påstand, desto vanskeligere vil det være å sannsynliggjøre at en avtale er inngått. I disse tilfellene vil det være den parten som krever vederlag, som påstår at det foreligger en avtale. Det bør derfor være opp til de næringsdrivende å ha rutiner som gjør det mulig å sannsynliggjøre at avtalen er inngått, og hva som i tilfellet er avtalt”.

Forbrukerombudet har mottatt i overkant av 20 klager fra forbrukere som reagerer på at de har blitt registrert som kunder hos B2C uten å ha takket ja til dette.

Felles for klagene er at det har vært en forutgående kontakt mellom forbrukerne og en av B2Cs selgere, enten via telefon, dørsalg eller gatesalg. De fleste av klagerne skriver at de ved kontakten med selgerne kun ba om informasjon eller om å få et tilbud fra B2C, men har mottatt faktura med krav om betaling, under henvisning til at avtale er inngått.

Forbrukerombudet tok tidlig opp kravene til skriftlighet ved skifte av strøm- og telefonileverandør som følger av henholdsvis forskrift om måling og avregning av elektrisk kraft (nr 301 av 11.03.1999) og ekomforskriften (nr 401 av 16.02.2004). Det ble blant annet redegjort for dette på møtet med firmaet 10. mai 2005, og i etterfølgende brev. B2C bekreftet i brev av 6. juni 2005 at de ville innrette praksis for avtaleinngåelse i tråd med kravene til skriftlighet.

I tillegg gikk Forbrukerombudet i mai 2005 gjennom samtalemalen som ble benyttet av B2Cs selgere ved telefonsalg. Ombudet bemerket at denne måtte utbedres med blant annet klar og tydelig informasjon om betalingsvilkårene og angreretten. Etter at B2C hadde tatt inn slik informasjon i malen, ble diskusjonen rundt denne avsluttet.

Det som er problemet i mange av klagene er imidlertid at forbrukeren har skrevet under på avtalen til B2C etter at selger har fremstilt dette som at det inngås en avtale om at forbrukeren kun skal få tilsendt et tilbud. I forhold til telefonsalg, er det også noen tilfelle av at det har blitt registrert salg hvor forbrukeren kun har bedt om tilbud.

Klagene fra forbrukere på at de har blitt registrert som kunder til tross for at de ikke har inngått noen forpliktende avtale, viser at det må stilles spørsmålstegn ved om firmaets selgere faktisk har fulgt samtalemalen for telefonsalg og gitt informasjonen som finnes i det skriftlige markedsføringsmaterialet på en klar og tydelig måte ved dør- og gatesalg. Disse malene er godkjent av Forbrukerombudet. Dersom selgerne hadde fulgt disse, skulle man kunne unngått problemene med registrering av salg til forbrukere som kun har bedt om informasjon.

Klagene som har fortsatt å komme inn til Forbrukerombudet indikerer at firmaet, til tross for endringene som er gjort i samtalemaler og markedsføringsmateriale, ikke har fulgt opp disse kravene i tilstrekkelig grad overfor selgerne.

Forbrukerombudets vurdering er derfor at B2C ikke kan sies å ha gjort de nødvendige tiltak i form av oppfølging av selgerne for å unngå tilfeller av negativt salg. Det er grunnlag for å holde firmaet ansvarlig for dette gjennom å fatte forbudsvedtak for brudd på mfl § 2a.

Videre har B2c overtrådt forbudet i  mfl. § 1 første ledd mot å foreta handling som er urimelig overfor forbruker ved å unnlate å overhode angrefristlovens regler.

I forhold til mfl. § 1 er det såkalte lovstridsprinsippet slått fast gjennom praksis. I dette ligger det at en handling som er i strid med spesiallovgivning gitt ut fra forbrukerhensyn, også vil kunne finnes urimelig etter § 1.

Det følger av lovens § 18 at opplysningene som skal gis forbrukerne etter kapittel 3 i loven må gis i angreskjemaet, i samsvar med kravene i forskrift om angreskjema. På møte i mai 2005 tok Forbrukerombudet opp problemer knyttet til at forbrukere som har fått utlevert et angreskjema som ikke er i samsvar med kravene i forskriften, vil ha en 3 måneders angrefrist i stedet for 14 dager. Det ble på møtet konkret vist til at B2C hadde forminsket angreskjemaet ned til halv størrelse.

B2C ga uttrykk for at de ville innrette fremtidig praksis etter kravene som følger av angrerettloven, og at de for fremtiden ville akseptere at forbrukere som hadde mottatt et forminsket skjema hadde rett til å angre innen 3 måneder. Forbrukerombudet har likevel mottatt klager på at B2C ikke har akseptert angring innen 3 måneders fristen.

På denne bakgrunn varslet Forbrukerombudet den 7. juli 2005 at det ville bli fattet forbudsvedtak mot firmaet og daglig leder, på grunn av manglende overholdelse av angrerettlovens regler om utvidet angrefrist, jf angrerettloven § 18.

Etter at dette varselet var sendt, ble det avdekket at B2C ikke fylte ut angreskjemaet korrekt med dato for når angrefristen starter å løpe. Som et resultat av dette, ville alle forbrukere som hadde mottatt et feil utfylt skjema ha rett til å angre innen 3 måneder.

Forbrukerombudet pekte på dette forholdet i brev til B2C av 11. november 2005, og mottok i brev av 23. november 2005 bekreftelse på at firmaet var kjent med forholdet gjennom et brev fra Barne- og likestillingsdepartementet, og hadde begynt å fylle ut angreskjemaene korrekt.

Av klagene til Forbrukerombudet, fremgår det likevel at B2C ikke har akseptert at forbrukere som har mottatt et galt utfylt angreskjema har en angrefrist på 3 måneder.

Det er derfor grunnlag for å fatte vedtak med hjemmel i mfl § 1 jf angrerettlovens § 18 mot B2C, på bakgrunn av at forbrukere som ikke har mottatt opplysningene som omtalt i angrerettlovens kapittel 3 på foreskreven måte, ikke innrømmes en utvidet angrefrist.

B2C har anført at vedtaket er ugyldig grunnet saksbehandlingsfeil ved at vedtaket er fattet på feilaktig faktisk grunnlag. Det er herunder anført at vedtaket baserer seg på 62 klager, og ikke 120 som opplyst fra ombudet i vedtaket.

Forbrukerombudet bestrider at vedtaket er ugyldig grunnet saksbehandlingsfeil. Ombudet har mottatt totalt 120 skriftlige klager på B2C, hvorav ca. 65 klager relaterer seg til vedtakets pkt. 1-3, mens de resterende er relatert til andre forhold. Ombudet har også mottatt flere muntlige henvendelser vedrørende selskapet. Forbrukerrådet har i tillegg mottatt ca. 550 klager på selskapet. B2C har fått oversendt kopi av samtlige klager.

B2C anfører videre at Forbrukerombudet har lagt vekt på utenforliggende hensyn i vedtaket ved at det i vedtaket er en omfattende drøftelse av hvorvidt avtalevilkårene til B2C om forskuddsbetaling er urimelige, mens vedtaket dreier seg om helt andre forhold. B2C antyder at uenigheten omkring rimeligheten av betalingsvilkårene er den egentlige foranledningen til ombudets vedtak.

Forbrukerombudet avviser at det er tatt utenforliggende hensyn når vedtaket ble fattet. Rimeligheten av avtalevilkåret etter mfl. § 9a vil eventuelt bli fremmet som en egen sak og hadde ingen betydning i vurderingen av hvorvidt det skulle fattes et vedtak mot selskapet.

Forbrukerombudet fastholder på denne bakgrunn at vedtaket av 17. februar 2006 er gyldig, og vil nedlegge påstand om at klagen ikke tas til følge.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal det i Markedsrådets og Forbrukerombudets vedtak som hovedregel fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere blir overtrådt. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det. Forbrukerombudet mener det ikke foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Forbrukerombudet vil ved vurderingen av størrelsen på tvangsgebyret fremheve at formålet med det skal være å påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handlingen i framtiden, jf. Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 20 flg. Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, dvs. at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket. Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi, jf. Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 21.

Forbrukerombudet har innhentet selskapets regnskapstall for 2004. Disse viser driftsinntekter på kr. 138.000 og et underskudd på kr. 20.000. Til dette skal bemerkes at aktiviteten i selskapet først ser ut til å ha startet for fullt i 2005, og at det derfor må forventes omsetning av en helt annen størrelse for dette året.

Ved fastsettelsen av tvangsgebyrets størrelse er det blant annet lagt vekt på at B2C Norge AS har vist manglende evne til å innrette seg etter de krav Forbrukerombudet stiller etter markedsføringsloven, og således vist at det foreligger fare for gjentagelse av den lovstridige markedsføringen. Etter Forbrukerombudets vurdering er det derfor nødvendig å sette tvangsgebyret til kr. 300.000,- for å forhindre ytterligere brudd på markedsføringsloven i fremtiden.

Forbrukerombudet har i henhold til mfl. § 14 jf. § 12 også hjemmel til å rette vedtak mot medvirkere og har fattet slikt vedtak mot selskapets daglig leder N.N.

Av forarbeidene, jf. Ot.prp nr. 34 (1994-1995) s. 27 flg., fremgår det at hensynet til en mest mulig effektiv håndhevelse av loven tilsier at det er nødvendig at også personer bak den ulovlige virksomheten bør kunne rammes. Faren for at vedtak omgås ved at det opprettes nye firmaer, og at markedsføringen fortsetter i regi av det nye firmaet, er spesielt fremhevet.

Da N.N er daglig leder i firmaet og rent faktisk har hatt ansvaret for dets daglige drift, finner Forbrukerombudet det nødvendig også å rette forbudsvedtaket mot ham personlig.

N.N er i følge den foreløpige skatteberegningen for inntektsåret 2004 registrert med en skattbar inntekt på kr 109.971,-.

Forbrukerombudet har fastsatt tvangsgebyret for N.N til kr 150.000,- for overtredelse av vedtaket.

Ved fastsettelsen av tvangsgebyret mot N.N har Forbrukerombudet, på tilsvarende måte som for B2C Norge AS, lagt særlig vekt på faren for gjentakelse og at han har vist manglende vilje til å innrette seg etter markedsføringslovens regler ved å fortsette den ulovlige markedsføringen til tross for Forbrukerombudets innvendinger.

Forbrukerombudet vil nedlegge slik påstand:
“Klagen tas ikke til følge, og Forbrukerombudets vedtak av 17. februar 2006 mot B2C Norge AS og N.N stadfestes.”.

3 Klagers anførsler

Det anføres at Forbrukerombudets vedtak er ugyldig på flere grunnlag. Forbrukerombudet har begått saksbehandlingsfeil ved at vedtaket er fattet på feilaktig faktisk grunnlag samtidig som det er tatt utenforliggende hensyn. Forbrukerombudet hadde heller ikke rettslig grunnlag for å fatte vedtaket i medhold av mfl. § 14 fordi det var oppnådd frivillig ordning før vedtaket ble fattet, og fordi de øvrige vilkårene i mfl. § 12 heller ikke var oppfylt. Det anføres videre at det er urimelig at N.N omfattes av vedtaket og at gebyret er satt for høyt.

B2C Norge AS (B2C) forsøker hele tiden å rette seg etter lover og regler. B2C har straks rettet på ting som Forbrukerombudet ikke har vært fornøyd med. Selskapet har vært samarbeidsvillig og svart på all korrespondanse fra Forbrukerombudet, samtidig som kundesenteret fortløpende har behandlet klagene selskapet har mottatt. Klagene som er vedlagt vedtaket viser ikke at noen av vedtakets tre punkter er overtrådt eller står i fare for å bli overtrådt.

I Forbrukerombudets vedtak fremgår det at vedtaket er basert på om lag 120 klager som ombudet har mottatt fra januar 2005 til januar 2006.

Det er ikke riktig at Forbrukerombudet har mottatt et så stort antall klager. Opptelling av forbudsvedtakets vedlegg viser at det er tale om 62 klager. Av disse 62 klagene stammer 47 av klagene fra tiden før det ble oppnådd frivillig ordning den 5. september 2005, mens 15 er fra tiden etter. Mange av de 15 klagene som er kommet inn til Forbrukerombudet etter at det ble oppnådd minnelig ordning er i tillegg direkte uriktige. Tre av klagene gjelder fakturafeil og er imøtekommet, en gjelder angring og er imøtekommet, i to av sakene er det kun sendt informasjon og de resterende bestrides av B2C som uriktige.

Klagerne har fått fullt medhold av B2C i 35 av de totalt 62 klagesakene som er fremlagt av Forbrukerombudet. Disse klagene var tatt til følge lenge før ombudets vedtak. Det er i tillegg slik at en rekke av disse klagesakene består av henvendelser direkte til B2C med en kopi til Forbrukerombudet. Når B2C etterkommer kundens krav umiddelbart etter henvendelsen og uten at Forbrukerombudet er involvert, utgjør kopien til ombudet vel neppe en “klage” til Forbrukerombudet i denne sammenheng.

Etter dette står man igjen med totalt ca. 25 klager der det faktisk foreligger en tvist mellom B2C og forbrukere. Omfanget av antall klager er med andre ord sterkt overdrevet.

Forbrukerombudet har ved gjentatte anledninger kommet med negativ omtale av B2C i media. Det vises herunder til et intervju på nrk.no publisert 23. januar 2006 der Forbrukerombud Bjørn Erik Thon anslår antall klager til flere hundre.

Den sterke overdrivelsen av antall klager og den negative omtalen av selskapet fra ombudets side har virket selvforsterkende. Dette har ført til mange uberettigede klager fra forbrukere som har angret seg etter all den negative omtalen. Dette har videre ført til store problemer for selskapet da flere forretningsforbindelser har vendt B2C ryggen etter den massive og uberettigede negative omtalen.

Et av punktene i forbudsvedtaket går ut på at B2C og N.N forbys å nekte forbrukere som ikke har mottatt opplysninger i henhold til angrerettloven å benytte seg av de utvidede fristene i loven.

Bakgrunnen for vedtaket er at Forbrukerombudet har påpekt at angreskjemaet til B2C skulle være i A4-størrelse i stedet for A5-størrelse, samt at datoen for fristberegningen skulle påføres skjemaet i stedet for kun å vise til datoen på kontrakten.

B2C har rettet på begge disse forholdene kort tid etter at selskapet ble gjort oppmerksom på disse.

Forbrukerombudet viser i vedtaket til at de til tross for dette har mottatt klager fra forbrukere på at B2C ikke aksepterte angring innen 3-måneders fristen. Disse klagerne består slik selskapet ser det av tre personer, hvorav to har fått medhold og pengene tilbake på annet grunnlag, mens den siste ikke kunne dokumentere at hennes angreskjema var i A5-format og derfor ikke har fått medhold.

Forbrukerombudet skriver i vedtaket at de på “denne bakgrunn”, altså på bakgrunn av tre klager, varslet om at det ville bli fattet et forbudsvedtak mot B2C og daglig leder grunnet manglende overholdelse av angrerettlovens bestemmelser.

De tre klagene er imidlertid datert etter nevnte varsel, henholdsvis i august og september samme år. Det stilles derfor spørsmål ved om det var grunnlag for den nevnte advarselen, fordi klagene det siktes til kom etter advarselen.

Tilsvarende viser Forbrukerombudet til at B2C ikke har rettet seg etter ombudets krav om at datoer for beregning av frister i angrerettloven må fremkomme av angreskjemaet. De fem klagene ombudet har fremlagt i denne sammenheng er imidlertid fra perioden før B2C bekreftet at de ville endre sin praksis. Det er på denne bakgrunn vanskelig å forstå at disse klagene kan tjene som noe bevis på at B2C, etter at de ble gjort oppmerksom på problemet, likevel ikke har akseptert dette. Til dette kommer at to av klagerne har fått pengene tilbake, mens en av klagerne ikke er registrert som kunde.

For øvrig bemerkes at B2C har tilbakebetalt vederlag til 92 kunder enten fordi angerettskjemaet var forminsket eller fordi datoen ikke var riktig utfylt. Kontoutskrift som viser tilbakebetalingene er fremlagt. Dette viser at B2C har respektert de utvidede angrefristene.

Et annet punkt i Forbrukerombudets vedtak dreier seg om at B2C ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om betalingsvilkårene som står i avtalen forut for avtaleinngåelsen, samt at selgerne har omtalt firmaets tilbud som “uforpliktende”.

B2C har endret sin mal for telefonsalg etter et møte med ombudet i mai 2005. Den reviderte samtalemalen er godkjent av Forbrukerombudet. Forbrukerombudet har også gjennomgått materiell som er brukt av dørselgere, og B2C har rettet opp i de forhold ombudet har påpekt.

Forbrukerombudets vedtak er altså ikke basert på skriftlig materiell som benyttes av B2C, men derimot at klagene de har mottatt “indikerer” at firmaet til tross for endringene ikke har fulgt opp tilstrekkelig overfor selgerne sine.

Det presiseres derfor at Forbrukerombudet grunner påstanden og forbudsvedtaket på en “indikasjon” de har fått på bakgrunn av et knippe klager hvis omfang er sterkt overdrevet og hvor flesteparten av forholdene er ordnet mellom kunden og B2C.

Ettersom Forbrukerombudets vedtak er basert på 120 klager, mens det faktiske antallet har vist seg å være omtrent halvparten, anføres det at vedtaket er ugyldig grunnet saksbehandlingsfeil, jf. forvaltningsloven § 41, da det er lagt et uriktig faktum til grunn.

Forbrukerombudet har også lagt vekt på utenforliggende hensyn i vedtaket. I vedtaket er det en omfattende drøftelse av hvorvidt avtalevilkårene til B2C om forskuddsbetaling er urimelige, mens vedtaket dreier seg om helt andre forhold. Det fremstår som om uenigheten mellom partene omkring rimeligheten av betalingsvilkårene er den egentlige foranledningen til ombudets vedtak. B2C har gitt uttrykk for at selskapet ønsker at rimeligheten av betalingsvilkårene prøves for Markedsrådet. Det at vedtaket baserer seg på et utenforliggende hensyn er en saksbehandlingsfeil, og vedtaket må derfor settes til side som ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.

B2C anfører videre at Forbrukerombudet ikke hadde kompetanse til å fatte forbudsvedtak i denne saken i medhold av mfl. § 14. Vilkårene for ombudets kompetanse er at det ikke er oppnådd “frivillig ordning”, og at det “vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak”. Videre må vilkårene etter § 12 være oppfylt. Dette innebærer at handlingen må være i strid med visse bestemmelser i markedsføringsloven. Det anføres at ingen av vilkårene i § 14, jf. § 12 er oppfylt.

Etter B2Cs oppfatning foreligger det en “frivillig ordning” mellom partene. B2C har godtatt alle Forbrukerombudets krav som vedtaket gjelder, og selskapet retter seg etter disse. Vedtaket må derfor settes til side som ugyldig.

Det vises i denne sammenheng til Markedsrådets vedtak i sak 12/83, der slik frivillig ordning ble ansett å foreligge i et tilfelle der innklagde hadde avstått fra å bruke en annonse før forbudet ble nedlagt.

Forbrukerombudet har i vedtaket lagt til grunn at det vil medføre “ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak”, uten at det er begrunnet hvorfor. Det dreier seg her ikke om en reklamekampanje eller lignende som det er behov for å få stanset umiddelbart. B2C kan heller ikke se at det er andre grunner som tilsier at det vil medføre skadevirkning eller ulempe å avvente Markedsrådets behandling av saken. Forbrukerombudet hadde på denne bakgrunn ikke kompetanse til å fatte vedtaket, jf. mfl. § 14.

Forbrukerombudets kompetanse til å fatte vedtak strekker seg ikke lenger enn Markedsrådets kompetanse til å fatte vedtak etter mfl. § 12, jf. henvisningen fra § 14. For at et vedtak skal kunne fattes etter denne bestemmelsen må det foreligge brudd på de materielle reglene i loven, og inngrepet må tilsies av hensyn til forbrukerne. Markedsrådet har videre lagt til grunn i en rekke saker at vedtaket må rette seg mot konkret definerte handlinger, og ikke gå ut på generelle pålegg.

B2C anfører at det ikke foreligger brudd på markedsføringslovens materielle bestemmelser. En “indikasjon” på at B2C ikke følger opp selgerne sine kan ikke være tilstrekkelig til å konstatere at brudd på lovens bestemmelser har funnet sted. Selskapet erkjenner å ha gitt ut angrerettskjemaer i feil format og med datohenvisning til avtaletidspunktet. Dette ble imidlertid rettet så snart det ble klart at dette ikke var i tråd med angrerettloven. Ombudets vedtak er da heller ikke knyttet opp mot disse forhold, men derimot at B2C angivelig skal ha nektet kunder å angre innenfor den utvidede fristen på tre måneder. Dette forholdet bestrider B2C. Et slikt forhold er uansett ikke i strid med markedsføringsloven, men i tilfelle et brudd på angrerettloven. Ombudet har følgelig handlet utenfor sin kompetanse på dette punktet.

Til dette kommer at vedtakets punkt 1 til 3 er altfor generelt utformet. Særlig punkt 1 i vedtaket er basert på svært ikke-konkrete, skjønnsmessige kriterier. Vedtakets punkt 1 forbyr B2C “å gi inntrykk av at B2Cs tilbud er uforpliktende”. Det er vanskelig å vite hva dette konkret skal innebære, spesielt med tanke på at ombudet har gjennomgått og akseptert alt materiell som benyttes. Punkt 2 og 3 i vedtaket er i realiteten kun henvisninger til de aktuelle lovbestemmelsene, som ikke konkretiserer hvilke handlinger som rammes. Vedtaket er derfor ugyldig og må settes til side.

Det vises i denne sammenheng til Markedsrådets vedtak i sak 12/83 hvor rådet uttaler:
“Forbrukerombudets vedtak er etter sitt innhold av helt generell karakter. Det går ut på at Protisan i sin alminnelighet forbys å annonsere for sine produkter ved å tillegge dem slankende virkning, uten at påstanden er dokumentert. Vedtaket sier for så vidt intet med hensyn til hvilken konkret annonsering det tar sikte på å forhindre, og det inneholder ikke mer enn det som kan tiltres uten noen prøvelse av saken.
Som, Markedsrådet ser det, gir ikke markedsføringsloven § 12, jf. § 14, hjemmel for å treffe vedtak av en slik generell karakter. Etter § 12 første ledd kan Markedsrådet forby en handling som rådet anser som lovstridig markedsføring, og Forbrukerombudets kompetanse etter § 14 første ledd rekker ikke lenger. Markedsrådet forstår dette slik at det bare kan gripes inn med forbud rettet mot en konkret handling i markedsføring.”.

Det vises videre til markedsføringslovens forarbeider, Innst.O. nr. 22 (1995-1996), hvor det uttales følgende:
“Fordi det knyttes et tvangsgebyr til overtredelse av vedtaket, er det særlig viktig å angi hvilke plikter vedtaket pålegger adressaten. Av rettssikkerhetsmessige grunner må dette derfor fremgå klart av Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak.”.

Det vises forøvrig også til Markedsrådets vedtak i sak 20/99, 08/00 og 09/01.

Dersom Markedsrådet skulle komme til at vedtaket verken lider av kompetanse- eller saksbehandlingsfeil, anføres det subsidiært at N.N ikke bør omfattes av vedtaket, og atter subsidiært at tvangsgebyret må reduseres.

Vedtaket mot N.N personlig må settes til side fordi det er urimelig at han omfattes. En overtredelse av vedtaket vil ikke bare utløse tvangsmulkt, men også kunne medføre straffansvar, jf. mfl. § 17, med bøter eller fengsel.

Slik vedtaket er utformet risikerer N.N å bli ilagt gebyr og straffansvar der for eksempel en selger gir inntrykk av at B2Cs tilbud er uforpliktende, til tross for at N.N har veiledet og instruert vedkommende om å følge B2Cs samtalemal.

Når det gjelder gebyret for N.N er dette satt til 1,5 ganger hans inntekt i 2004, noe som må anses urimelig sett hen til sakens karakter og hans inntekt.

Etter ombudets massive kritikk av B2C i media er det heller ikke sannsynlig å tro at omsetning i 2005 vil øke betraktelig, slik ombudet legger til grunn. Et gebyr på kr 300.000,- utgjør to års driftsinntekter basert på omsetningen i 2004.

Klager nedlegger slik påstand:
“1. Forbudsvedtaket av 17. februar mot B2C Norge AS og N.N er ugyldig.

2. Subsidiært: Forbudsvedtaket av 17. februar 2006 mot N.N settes til side og størrelsen på tvangsgebyret mot B2C Norge AS reduseres etter Markedsrådets skjønn.

3. Atter subsidiært: Størrelsen på tvangsgebyret mot N.N og B2C Norge AS reduseres etter Markedsrådets skjønn.

4. B2C Norge AS og N.N tilkjennes saksomkostninger.

4 Markedsrådets bemerkninger

Klagernes anførsler om feil i faktum / utenforliggende hensyn

Klagerne har i sin klage over Forbrukerombudets vedtak av 17. februar 2006 prinsipalt anført at vedtaket er ugyldig som følge av at ombudet har lagt feil faktum til grunn for sitt vedtak, og at det i vedtaket er lagt vekt på utenforliggende hensyn. Feilen i det faktiske grunnlaget hevdes å være at vedtaket er basert på 120 forbrukerklager, mens det faktiske klageantallet er omtrent halvparten, og at det kun er 25 klager der det er tvist mellom B2C og kundene. De utenforliggende hensyn som Forbrukerombudet hevdes å ha lagt vekt på, refererer seg til ombudets redegjørelse for og drøftelse av om B2Cs avtalevilkår om forskuddsbetaling av abonnementsavgift er et rimelig avtalevilkår, et forhold som ikke omfattes av ombudets vedtak.

Anførslene kan åpenbart ikke føre frem. Som Forbrukerombudet selv har fremholdt, gjelder det angitte antallet på 120 forbrukerklager de totale klager ombudet har mottatt på selskapet B2C. De klagene som er vedlagt vedtaket er de som underbygger de forhold som selve vedtaket gjelder. Det er ingenting i ombudets vedtak som tyder på at ombudet har lagt vekt på et større antall forbrukerklager enn det som reelt sett er innkommet. At tre av klagene er “lagt ved dobbelt” i sammendraget for Markedsrådet, slik klagerne har påpekt, kan betegnes som “slurv” ved saksforberedelsen for Markedsrådet, men gir ingen indikasjon på at ombudet har lagt feil faktum til grunn for sitt vedtak.

Markedsrådet kan heller ikke se at ombudet har lagt vekt på spørsmålet om B2Cs avtalevilkår er urimelige og i strid med mfl. § 9a, ved vurderingen av om det foreligger brudd på andre av markedsføringslovens bestemmelser. Riktignok redegjøres det på s. 4-5 i vedtaket relativt inngående for korrespondansen mellom ombudet og B2C vedrørende dette spørsmålet. Slik Markedsrådet leser denne redegjørelsen, fremstår den imidlertid som en redegjørelse for det totale “mellomværendet” mellom ombudet og B2C, og ikke bare som en redegjørelse for de forholdene som berøres av vedtaket. Etter Markedsrådets oppfatning har en redegjørelse for det totale hendelsesforløp relevans som en bakgrunn for det vedtak som fattes. Det viktige er imidlertid at de forhold som Forbrukerombudet har valgt å la være å forfølge ikke påvirker vurderingen av om de forhold som omfattes av vedtaket rammes av markedsføringsloven. Etter Markedsrådets oppfatning har dette ikke vært tilfellet her. I redegjørelsen i vedtakets s. 5 fremgår det klart at det er forholdene rundt villedende markedsføring, negativt salg og brudd på angreretten Forbrukerombudet har forfulgt videre, og som var omfattet av forhåndsvarselet av 18. januar 2006. Videre er det utelukkende disse forholdene, og ikke rimeligheten av avtalevilkårene, som omfattes av den rettslige vurderingen i vedtakets s. 6-9. At vilkåret om at forbrukerne må betale de faste kostnadene forskuddsvis nevnes under avsnittet “villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring” på s. 6 i vedtaket, slik klagerne har påpekt, er en helt naturlig følge av at tilbudet hevdes å være presentert  som “uforpliktende”. Vilkåret har derfor klar sammenheng med spørsmålet om selskapets handlemåte har virket villedende overfor forbrukerne. Det er derfor ingen holdepunkter for klagernes oppfatning om at ombudet i sitt vedtak av 17. februar har lagt vekt på utenforliggende hensyn.

Klagernes anførsler om kompetansemangel

Klagerne har subsidiært anført at Forbrukerombudet har manglet kompetanse til å treffe vedtak med det innhold vedtaket har. Det vises dels til at vilkårene for ombudets kompetanse etter mfl. § 14 første ledd ikke er oppfylt, dels til at de materielle vilkårene i henhold til § 12 første ledd ikke er oppfylt.

Den relevante del av markedsføringslovens § 14 første ledd lyder som følger:
Forbrukerombudet kan treffe vedtak om forbud som nevnt i § 12 første ledd … dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak.

Den relevante del av markedsføringslovens § 12 første ledd lyder som følger:
Markedsrådet kan forby en handling som rådet finner er i strid med en bestemmelse gitt i eller i medhold av kapittel I … når det finner at inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne.

Forbrukerombudet har i sitt vedtak av 17. februar 2006 lagt til grunn at klagerne har gjort seg skyldig i tre forskjellige brudd på markedsføringsloven: (1) Villedende og utilstrekkelig veiledning i strid med mfl. §§ 2 og 3; (2) “Negativt salg” i strid med mfl. § 2a; (3) Brudd på generalklausulen i mfl. § 1 for handling i strid med angrerettlovens bestemmelser. Forholdene (1) og (2) henger nært sammen, og vil bli behandlet først.

Vedtakets punkt 1 og 2. Villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring (mfl. §§ 2 og 3) og negativt salg (§ 2a)

Klagerne hevder at det den 5. september 2005 ble oppnådd frivillig ordning om forholdene som omfattes av vedtakets punkt 1 og 2, og at forutsetningene for denne ordningen ikke var brutt på vedtakstidspunktet. Idet det på vedtakstidspunktet måtte sies å foreligge en frivillig ordning om disse forhold, hevdes Forbrukerombudet å mangle kompetanse til å treffe vedtak om forbud mot handlinger i strid med mfl. §§ 2 og 3 samt mfl. § 2a, jf. § 14 første ledd.

Forbrukerombudet har fra det første brevet til B2C datert 18. februar 2005 og frem til forhåndsvarselet om forbudsvedtak 17. januar 2006, tatt opp en rekke forhold rundt selskapets markedsføring og salg av sine produkter. Flere av disse forholdene henger tett sammen, og det er derfor ikke helt lett å tidfeste når de forhold som vedtaket omfatter først ble tatt opp.

Av betydning for saken er det likevel at Forbrukerombudet og B2C avholdt et møte den 10. mai 2005, der man gjennomgikk selskapets standardvilkår og samtalemaler for salg utenfor fast forretningssted.

I brev av 30. mai 2005 uttaler Forbrukerombudet at de endringer B2C hadde gjort i samtalemalene og kontraktsvilkårene “ser på papiret tilfredsstillende ut, da det ikke lenger benyttes ord og uttrykk som er egnet til å gi inntrykk av at avtalen er gunstigere enn den er”. Like fullt påpeker ombudet at det ved telefonsalg og dørsalg av strømproduktet må klargjøres at det kreves forskuddsbetaling for de faste utgiftene.

I brev av 7. juli 2005 synes ombudet å ha godtatt samtalemalene og standardvilkårene også på dette punkt. I det samme brevet opplyses det imidlertid om at man har mottatt klager fra forbrukere som hevder å ha blitt registrert som kunder uten å ha bestilt noe produkt, herunder at selskapet fakturerer forbrukere for årsgebyret for strøm før det er klart at skifte av strømleverandør kan gjennomføres. Ombudet påpeker at denne praksis er i strid med mfl. §§ 1 og 2a, og ber om at selskapet sikrer rutiner for å unngå dette, samtidig som det varsles om forbudsvedtak om praksis ikke endres. B2C tilbakeviser påstanden i brev av 2. august 2005.

I brev av 23. august 2005 opplyser Forbrukerombudet om at man har mottatt nye klager om at selskapet registrer kunder uten avtale, og gjentar muligheten for forbudsvedtak. I det samme brevet opplyser ombudet om at man også har mottatt klager fra kunder på at selskapet ikke har informert om at det må betales abonnementsavgift på forskudd for 12 måneder for levering av så vel strøm som mobiltelefoni. I brevet ber ombudet om at det ved markedsføringen av disse produktene blir opplyst klart og tydelig om dette forhold.

B2C svarer i brev av 5. september 2005 at selskapets vilkår og praksis er i samsvar med så vel mfl. § 2a som §§ 2 og 3.

I månedene etter dette er det jevnlig korrespondanse mellom ombudet og B2C, men da hovedsakelig om rimeligheten av vilkåret om forhåndsbetaling av abonnementsavgift, samt brudd på angrerettsloven.

I e-post av 6. desember 2005 gjør imidlertid Forbrukerombudet selskapet oppmerksom på at ombudet fortsatt mottar klager fra forbrukere som mottar faktura uten å ha akseptert avtale om kjøp, og fra kunder som forteller at selskapets selgere har gitt dem feilaktig informasjon.

I brev av 18. januar 2006 utsendes forhåndsvarsel om at det vil bli fattet vedtak om brudd på mfl. §§ 2 og 3 samt § 2a.

Markedsrådet kan ikke se at det beskrevne hendelsesforløp tilsier at det er oppnådd noen frivillig ordning om de forhold som omfattes av vedtakets punkt 1 og 2. Det har vært en omfattende korrespondanse og kontakt mellom Forbrukerombudet og B2C om en rekke forhold, hvoretter selskapet i stor grad har innrettet samtalemaler og kontraktsvilkår i henhold til Forbrukerombudets krav. Men B2C har gjennomgående tilbakevist Forbrukerombudets påstander om at deres praksis ved innsalg av produktene er i strid med mfl. §§ 2 og 3 samt § 2a, jf. brev av 2. august 2005, 5. september 2005 og 25. januar 2006 (etter forhåndsvarselet). Brevet av 5. september 2005, som hevdes å danne grunnlaget for den frivillige ordningen, inneholder på ingen måte noen aksept av Forbrukerombudets krav som viser at det er oppnådd enighet mellom partene om de omtvistede forhold. Det kan riktignok hevdes at ombudet, på bakgrunn av de stadig innkomne klager, burde ha gjentatt de forhold som omtales i brevene av 7. juli og 23. august 2005 i perioden september-desember 2005, da ombudet tilsynelatende var mest opptatt med avtalevilkårene og angrefristreglene. De to førstnevnte brevene gir imidlertid klart uttrykk for Forbrukerombudets oppfatning om de omtvistede forhold, og e-posten av 6. desember har gitt B2C ytterligere foranledning til å endre sin praksis i samsvar med ombudets oppfatning. Når så ikke er gjort, fordi selskapet har en annen oppfatning av den faktiske situasjon enn ombudet, kan det på intet tidspunkt sies å ha foreligget noen enighet mellom partene om lovligheten av selskapets konkrete innsalgsmetoder. Samtidig har Forbrukerombudet gitt tilstrekkelig uttrykk for sin holdning til at vilkåret i mfl. § 14 om at det ikke er oppnådd frivillig ordning om dette må være oppfylt.

Spørsmålet er etter dette om Forbrukerombudet har hatt hjemmel i mfl. § 12 for å forby de handlinger som omfattes av vedtakets punkt 1 og 2. En første forutsetning for dette er at klagerne har handlet i strid med henholdsvis mfl. §§ 2 og 3 samt § 2a. Markedsrådet finner det i denne saken ikke nødvendig å ta selvstendig stilling til om vilkårene i mfl.§ 3 er oppfylt.

Markedsføringslovens § 2 første ledd lyder som følger:
“Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser.”

Markedsføringslovens § 3 lyder som følger:
“Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser, når fremstillingen ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må anses urimelig.”

Markedsføringslovens § 2a lyder som følger:
“Det er forbudt i næringsvirksomhet
a) å kreve betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale,
b) å levere varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale.”

Forbrukerombudet har lagt til grunn at B2C ved en rekke anledninger har omtalt firmaets tilbud som “uforpliktende” og gitt uttrykk for at forbrukeren ikke vil bli bundet ved å akseptere det. Videre legger ombudet til grunn at B2C i en rekke tilfeller har unnlatt å opplyse om at det følger av avtalevilkårene at betaling av faste kostnader må skje forskuddsvis for ett år ad gangen. Forbrukerombudet uttaler i vedtaket at “[n]år forbrukerne må betale de faste kostnadene for tjenestene de har valgt å kjøpe forskuddsvis for ett år fremover i tid, uten rett til å få det innbetalte beløp refundert dersom de velger å si opp innen året er omme, bindes de i realiteten til en avtale med B2C. Det er derfor en villedende fremstilling i strid med mfl. § 2 å betegne avtalen som “uforpliktende”, eller å gi tilsvarende feilaktig informasjon om at avtalen ikke vil innebære noen forpliktelser for forbrukeren.”

Markedsrådet er enig med Forbrukerombudet i at en markedsføring av tilbud som uforpliktende og en skjuling av så sentrale avtaleforpliktelser som det her er tale om, vil være villedende fremstilling i strid med mfl. §§ 2 og 3, dersom det likevel er slik at forbrukeren blir bundet av avtalen. Privatrettslig vil nok situasjonen i nevnte tilfeller vel så gjerne være slik at forbrukeren ikke kan anses som bundet av avtalen, eventuelt det aktuelle vilkåret. Men i så fall vil handlingen rammes av forbudet mot negativt salg i mfl. § 2a, så lenge selskapet har sendt betalingskrav til forbrukeren. Om de faktiske forhold knyttet til vedtakets punkt 1 er slik Forbrukerombudet har lagt til grunn, er selskapets handlinger utvilsomt i strid med markedsføringsloven.

På tilsvarende måte finner Markedsrådet det utvilsomt at det foreligger brudd på mfl. § 2a, dersom klagerne har sendt faktura til forbrukerne etter at det kun er inngått avtale om at det skal sendes tilbud eller informasjon, eventuelt at ingen avtale er inngått overhodet, slik Forbrukerombudet har lagt til grunn vedrørende vedtakets punkt 2.

Det springende punkt blir således om det kan anses tilstrekkelig dokumentert at B2C har handlet på de måtene Forbrukerombudet legger til grunn for vedtakets punkt 1 og 2.

Forbrukerombudet har bygget på, og lagt frem, et stort antall forbrukerklager som faktisk grunnlag for vedtakets punkt 1 og 2. For Markedsrådet har klagerne systematisk søkt å tilbakevise at de forbrukerklagene som gjelder handlinger begått i tidsrommet mellom 5. september 2005 – da man mener det forelå en frivillig ordning – og vedtakstidspunktet, gir grunnlag for å konstatere at selskapet har handlet i strid med markedsføringsloven. Som rådet ovenfor har fastslått, forelå det ingen frivillig ordning per 5. september 2005. Spørsmålet er derfor ikke om B2C har brutt forutsetningene for den frivillige ordning, men om man har handlet i strid med mfl. §§ 2, 3 og 2a. I så henseende er det relevant å se hen til samtlige forbrukerklager som er inngitt i saken, ikke bare de som gjelder handlinger foretatt etter det nevnte tidspunktet.

Rundt 30 forbrukerklager er fremlagt som støtte for at B2C ikke har opplyst om at årlig abonnementsavgift skal betales forskuddsvis. I flere av disse tilfellene hevder forbrukeren at selgeren har markedsført tilbudet som uforpliktende. Over 20 av forbrukerklagene gjelder det forhold at faktura er sendt til tross for at forbrukeren mener ikke å ha inngått noen avtale, hvorav det i de fleste av tilfellene hevdes at det er gitt tilsagn om at tilbud eller informasjon kan tilsendes.

I situasjoner som det her er tale om vil som regel påstand stå mot påstand. Av den grunn er det i forarbeidene til mfl. § 2a fremhevet at det er opp til de næringsdrivende å ha rutiner som gjør det mulig å sannsynliggjøre at avtale er inngått, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) s. 32. I den foreliggende sak har klagerne fremlagt dokumentasjon for at forbrukeren i flere av tilfellene har underskrevet en skriftlig kontrakt, samtidig som den samtalemal som hevdes å benyttes som grunnlag for salgene inneholder de relevante opplysningene. I noen av tilfellene hevder forbrukeren at han eller hun ikke har undertegnet noen kontrakt, og at B2C har forfalsket underskriftene. Markedsrådet har vanskelig å for å ta stilling til berettigelsen av slike påstander, men finner det heller ikke nødvendig for saken. Verken for spørsmålet om forbrukerne har blitt villedet med hensyn til forskuddsbetaling av abonnementsavgiften eller for spørsmålet om avtalen mellom partene kun har vært at det skal sendes tilbud eller informasjon, kan det være avgjørende at forbrukeren har underskrevet en kontrakt. I de kontraktssituasjonene det er tale om i saken – telefonsalg, salg på stand og dørsalg – vil de opplysningene som gis av selgeren muntlig, som regel være avgjørende for hva kunden vil foreta seg. Om kunden underskriver en skriftlig kontrakt i tillit til motstridende opplysninger som muntlig blir gitt av selgeren, vil det – slik denne saken ligger an – enten foreligge en villedende fremstilling etter mfl. § 2 eller et negativt salg i strid med § 2a.

Klagerne har ikke fremlagt noen dokumentasjon for hva selgerne i de enkelte tilfellene har sagt muntlig. Slik dokumentasjon kunne for eksempel vært frembrakt ved at det ble tatt lydopptak av samtalene, eventuelt deler av dem. I denne situasjonen finner Markedsrådet at det store antall sammenfallende klager må anses som tilstrekkelig dokumentasjon for at det har forekommet brudd på mfl. §§ 2 og/eller 2a for de forhold som omfattes av punkt 1 og 2 i Forbrukerombudets vedtak. Den dokumentasjonen klagerne har fremlagt anses ikke tilstrekkelig til å motbevise dette forhold. Som betegnende eksempel kan nevnes at B2C i en rekke tilfeller har sendt faktura for forskuddsbetaling av årlig abonnementsavgift til kunder som i henhold til den skriftlige kontrakten har avtalt kvartalsmessig betaling av avgiften. I samtlige av de tilfellene som klagerne selv har kommentert overfor Markedsrådet, forklares dette forhold med at utsendingen av faktura for årsgebyr “beklageligvis” skyldes en “feil”. Markedsrådet anser det som lite sannsynlig at det her er tale om en ren skrivefeil i fakturaen.

Det fremstår som mer sannsynlig at selgerne har gått med på kvartalsbetaling for de kunder som ved avtaleinngåelsen har “oppdaget” og reagert på vilkåret om forskuddsbetaling av årsgebyret, men at selskapet likevel systematisk har utsendt fakturaer for hele årsbeløpet også til disse kundene. Under enhver omstendighet tilsier så vel feilens art som dens hyppighet at det her er tale om fakturering av beløp uten grunnlag i avtale i strid med mfl. § 2a, idet så vel “feilens” art som dens hyppighet tilsier at det ikke er tale om noen ren feilskrift i fakturaen.

I noen av de tilfeller som omfattes av forbrukerklagene inngitt i saken, har B2C vedkjent seg at det er gitt feilaktig eller utilstrekkelig veiledende informasjon til forbrukeren. Det anføres dog at selskapet har ordnet opp i det sivilrettslige forholdet disse sakene gjelder. I slike tilfeller har den lovstridige handlingen like fullt skjedd. Så lenge det til stadighet – og helt frem til vedtakstidspunktet – fortsatt har innkommet forbrukerklager på tilsvarende forhold, kan klagerne ikke høres med at Forbrukerombudet har manglet kompetanse til å treffe vedtak for brudd på markedsføringsloven, fordi man har ordnet opp i konkrete sivilrettslige tvister.

Markedsrådet finner etter dette at Forbrukerombudet har hatt rettslig grunnlag for vedtakets punkt 1 og 2. At inngrep i denne saken tilsies av hensyn til forbrukerne, jf. mfl. § 12 første ledd, anses ikke som tvilsomt. Etter rådets oppfatning må også vilkåret etter § 14 første ledd om at Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak, anses oppfylt. Som lovens ordlyd tilsier, må ombudet ha stor grad av skjønnsfrihet ved denne avgjørelsen. Det forhold at det de siste månedene har kommet en stor og jevn klagestrøm mot B2Cs opptreden, kombinert med alvorligheten av de rettsbrudd det her er tale om, gir gode grunner for en rask inngripen på det stadiet i saken man var kommet på vedtakstidspunktet, fremfor å måtte avvente Markedsrådets vedtak.

Brudd på angrerettloven, jf. mfl. § 1

Forbrukerombudet har også nedlagt forbud overfor klagerne mot handlinger i strid med angrerettlovens kap. 3, jf. § 18, idet man viser til at handlinger i strid med spesialregler som skal vareta forbrukerinteresser rammes av generalklausulen i mfl. § 1. De handlinger det konkret siktes til i vedtakets premisser er at selskapet har utsendt angreskjema i feil format (A5 i stedet for A4), og at selskapet ikke har fylt ut dato på skjemaet, i begge type tilfeller uten at forbrukerne har vært innrømmet 3 måneders angrerett som følge av disse mangler.

Også på disse punkter har Forbrukerombudet bygget på innkomne forbrukerklager. Slik saken fremstår for Markedsrådet synes imidlertid B2C å ha vist villighet til å endre sin praksis i så henseende, jf. brev av 6. juni 2005 og 23. november 2005. Idet det ut fra den fremlagte dokumentasjon ikke synes å være innkommet forbrukerklager over de angjeldende forhold etter selskapets brev av 23. november 2005, legger Markedsrådet til grunn at det er oppnådd frivillig ordning mellom partene om disse forhold, jf. mfl. § 14 første ledd.

Markedsrådet vil bemerke at det reelle forbrukerproblemet ved selskapets praksis i dag ikke i første rekke synes å være manglende overholdelse av formkravene, men snarere at selskapet påberoper 14 dagers angrerett fra avtaletidspunktet i tilfeller der forbrukeren mener å ha fått uriktige eller utilstrekkelige opplysninger. Markedsrådet kan imidlertid ikke se at Forbrukerombudets vedtak omfatter dette forhold. Rådet har på denne bakgrunn kommet til at vedtakets punkt 3 blir å oppheve.

Vedtakets uforming

Markedsrådet er enig med klagerne i at vedtakets punkt 1 og 2 er for bredt utformet. Markedsføringslovens § 14 første ledd, jf. § 12 første ledd, gir bare hjemmel for å forby konkret handling i markedsføring, jf. Markedsrådets vedtak i sak 12/83 (Protisan), jf. også vedtakene i sak 21/05 (Telebutikken) og sak 09/06 (Telio). Vedtakets ordlyd favner imidlertid langt videre enn de konkrete handlingene som ligger til grunn for vedtakets punkt 1 og 2. Markedsrådet må med dette formulere et nytt vedtak, jf. forvaltningslovens § 34 siste ledd, som begrenses til å omfatte de konkrete rettsstridige handlingene det er tale om i saken.

Vedtakssubjekt

Forbrukerombudet har nedlagt forbud både mot selskapet B2C og mot daglig leder N.N personlig, jf. mfl. § 14 første ledd lest i sammenheng med § 12 annet ledd, som gir hjemmel for å treffe vedtak mot personer som har medvirket til at handlingen fant sted. Bestemmelsen åpner for at vedtak også kan treffes overfor daglig leder av et firma, jf. RG 2002 s. 167, men det må foreligge konkrete holdepunkter for at denne har hatt reell innflytelse på de ulovlige handlingene. Selv om det må legges til grunn at N.N som daglig leder og “gründer” av selskapet har ansvar for hvordan det blir drevet, har Forbrukerombudet verken fremlagt dokumentasjon for eller fremsatt påstander om at han konkret har innvirket på selgernes handlinger i de tilfeller som omfattes av vedtaket, eventuelt i hvilken utstrekning dette har skjedd. En generell fare for at N.N som daglig leder kan opprette et nytt selskap som driver virksomhet i strid med markedsføringslovens bestemmelser, er ikke tilstrekkelig til å fatte forbudsvedtak mot ham personlig. Markedsrådet finner med dette at Forbrukerombudet i mangel av konkrete holdepunkter for N.Ns konkrete handlemåte i forbindelse med den ulovlige markedsføringen, ikke har hatt grunnlag for å la han personlig omfatte av forbudsvedtaket. Vedtaket blir derfor å oppheve på dette punkt.

Tvangsgebyr

Forbrukerombudet har i sitt vedtak fastsatt et tvangsgebyr på 300.000,- overfor B2C, jf. vedtakets pkt. 4. Sett hen til rettsbruddets karakter og selskapets økonomi anses beløpet som rimelig, tatt i betraktning tvangsgebyrets sentrale formål som er å forhindre senere rettsbrudd. Vedtaket opprettholdes derfor på dette punkt.

Saksomkostninger

Markedsrådet legger til grunn at de vesentlige omkostningene ved klagen knytter seg til forhold som ikke har ført frem i klagesaken. Det anses derfor ikke å foreligge grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger i henhold til forvaltningslovens § 36.

Vedtak:

1 Med hjemmel i markedsføringslovens §§ 2, 3 og 2a forbys B2C Norge AS ved markedsføring og salg av strøm- og/eller telefontjenester å gi inntrykk av at B2C Norge AS´ tilbud er uforpliktende så lenge tilbudet innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, og å unnlate å opplyse om at det følger av avtalevilkårene at betaling av faste kostnader må skje forskuddsvis for ett år ad gangen.

2 Med hjemmel i markedsføringslovens § 2a forbys B2C Norge AS å kreve betaling for strøm- og/eller telefonleveranser uten etter avtale, herunder overfor forbrukere som kun har akseptert å motta tilbud eller informasjon om de tjenester B2C Norge AS tilbyr.

3 Med hjemmel i markedsføringslovens § 16, jf. § 14, fastsettes at B2C Norge AS skal betale kr. 300.000,- i tvangsgebyr dersom firmaet overtrer eller medvirker til overtredelse av Forbrukerombudets vedtak.

Avgjørelsen er enstemmig.

Tilbake til toppen