Det har i en årrekke vært misnøye med flyselskapenes standardvilkår, fastsatt av flyselskapenes internasjonale interesseorganisasjon (IATA). Flere initiativ har vært tatt fra europeiske forbrukermyndigheter for å forbedre vilkårene. I Skandinavia inngikk ombudene i første omgang forhandlinger med SAS og fremforhandlet en løsning med mer forbrukervennlige vilkår. Senere har forbrukerombudene forhandlet med flyselskap hjemmehørende i sine respektive områder. Forbrukerombudet i Norge har f.eks. forhandlet frem nye vilkår med Norwegian Air Shuttle. Våren 2003 ble ombudene enige om å utvide arbeidet til å gjelde vilkårene til selskapet Ryanair, som ikke er IATA-medlem. Under forberedelsene kom det frem at det engelske Office of Fair Trading planla et tilsvarende arbeid og ombudene valgte da å innlede et samarbeid med OFT. De skandinaviske ombudene ønsket imidlertid å gå lengre i forhold til å forsøke å endre vilkårene enn det OFT ønsket.
Da forhandlingene etter hvert viste seg å ikke nå frem, ble det av praktiske årsaker bestemt at saken skulle bringes inn for Markedsrådet i Norge, fremfor organ med lignende myndighet i Sverige eller Danmark. De krav og vurderinger Forbrukerombudet fremholder for Markedsrådet i denne saken deles derfor av ombudene i Sverige, Danmark og Finland.
Forbrukerombudene har gjennom forhandlinger med Ryanair oppnådd enighet om, eller fått lagt til side, flere av enkeltvilkårene i standardkontrakten.
De gjenstående vilkår det ikke er oppnådd enighet om, dreier seg om vilkår som fremgår av Ryanairs “General Conditions of Carriage for passengers and baggage” (CoC). Dette er standardavtalen passasjerene inngår med Ryanair når de kjøper billett. Ryanair opererer i tillegg med “Terms and Conditions of Travel” (TCT). Dette er et utvalg av viktige vilkår og informasjon.
De fire omstridte vilkårene gjelder tilbakebetaling av skatter og avgifter når passasjeren ikke benytter billetten, ansvar ved forsinkelse, ansvar ved ødeleggelse, tap eller skade på bagasje og vilkår for navneendring på billetten.
Enkeltvilkårene må leses i sammenheng med resten av kontrakten for å få et fullstendig bilde av det Forbrukerombudet mener er en urimelig forbrukerkontrakt.
Ryanairs vilkår presenteres for norske forbrukere i Norge. Avtalevilkårene kan derfor prøves etter markedsføringsloven (heretter mfl.) § 9a. Det vises til at selskapet flyr fra flere norske flyplasser, markedsfører seg aktivt i norske medier, har to bookingtelefoner i Norge og at bestillingssidene på Internett finnes i norskspråklig versjon.
Markedsføringsloven § 9a gjelder vilkår i forbrukerforhold. Forbrukerombudets krav gjelder derfor kun passasjerer som har kjøpt billetten i egenskap av å være forbruker. Med uttrykket passasjer menes i denne sammenheng forbrukerpassasjerer, selv om konvensjonene og luftfartsloven ikke opererer med et slikt skille. Passasjeren vil ha rettigheter etter disse bestemmelsene selv om billetten ikke er kjøpt i egenskap av å være forbruker.
Etter mfl. § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet.
Markedsføringsloven § 9a, og tilsvarende bestemmelser i våre naboland, skal gi en regulering av standardavtaler rettet mot forbrukere på minst samme nivå som EU-direktivet 93/13/EC om urimelige avtalevilkår.
Grunnleggende passasjerrettigheter er i stor grad regulert av Montrealkonvensjonen av 28. mai 1999 (Convention for the Unification of Certain Rules for International Carriage by Air done at Montreal on 28 May 1999), som trådte i kraft 04.11.03. Konvensjonen er, etter det Forbrukerombudet kjenner til, ratifisert av alle land Ryanair flyr til og fra.
Montrealkonvensjonen er gjennomført i norsk rett ved lov om luftfart 1993-06-11 nr. 101 (luftfartsloven). Luftfartsloven § 1-2 tredje ledd bestemmer at reglene i kapittel X, som er de aktuelle i denne saken, får anvendelse også på luftfart med utenlandske luftfartøy utenfor norsk område i den utstrekning det følger av overenskomst med fremmed stat. Det er klart at Ryanairs flygninger, som skjer mellom konvensjonsstater, faller innenfor Montreal-konvensjonen, jf. art. 1. Dette betyr at luftfartsloven kommer til anvendelse, jf § 1-2.
I følge forarbeidene til mfl. § 9a, er det klart at avtalevilkår ikke må inneholde bestemmelser som er i strid med preseptorisk lovgivning, jf Ot. prp. nr. 38 (1979-80). Reglene i luftfartsloven kapittel X er preseptoriske, jf. blant annet § 10-23 annet ledd. Dersom Ryanairs vilkår gir passasjeren dårligere rettigheter enn han har etter luftfartsloven, vil altså vilkårene være urimelige og kunne forbys etter mfl. § 9a.
Gebyret for tilbakebetaling av innbetalte skatter og avgifter
Det fremgår av art 4.2 i Ryanairs CoC, at hvis passasjeren ikke benytter billetten, kan han få refundert skattene og avgiftene, hvis han søker skriftlig og betaler et rimelig administrasjonsgebyr. Dette gebyret er i praksis satt til 20 Euro, altså tilsvarende ca. kr. 160,-.
Disse avgiftene er knyttet til at passasjeren rent faktisk bruker billetten. Dersom passasjeren velger å ikke benytte billetten, vil ikke avgiftene bli betalt videre til lufthavnen. I en situasjon hvor en person som har kjøpt billett, av en eller annen grunn ikke vil eller kan reise, vil derfor flyselskapet bli sittende igjen med disse pengene.
Ryanairs standpunkt var lenge at selskapet ikke ville refundere skattene og avgiftene. Mot slutten av forhandlingene har selskapet imidlertid endret vilkåret slik at man etter skriftlig søknad kan få refundert avgiftsbeløpet mot et gebyr på 20 Euro. Det presiseres imidlertid i art 4.2 at man ikke får refundert PSC, insurance, wheelcair levies and creditcard handling fees.
Etter Forbrukerombudets syn er det urimelig at passasjeren i en slik sammenheng ikke har rett til å få refundert disse avgiftene. Når passasjeren ikke flyr og derfor ikke er avgiftspliktig, kan ikke flyselskapet, hvis rolle kun er som praktisk innkrever, urettmessig berike seg på dette. Flyselskapet har etter Forbrukerombudets oppfatning ingen rett til å beholde disse pengene.
Den endring Ryanair har foretatt, med innføring av et gebyr på 20 Euro, er kun en omgåelse, uten realitetsendring av vilkårene. Det vises til at det for eksempel for en flyreise fra Torp Lufthavn til London Stansted, per 7. august 2005, oppgis skatter, avgifter og gebyrer til å utgjøre kr. 169,-, altså omtrent tilsvarende det gebyret man må betale for å få det refundert.
Ryanair har i tillegg utstyrt dette med ytterligere begrensninger. Hvis man trykker på “detaljer” på Ryanairs nettsider får man opp en forklarende boks hvor det fremgår at beløpet på kr. 169,- består av kr. 21,- i “Goverment Tax”, kr. 113,- i “PSC – Non Refundable” og kr. 35,- i “Ins & Wchr Levy”.
Sammenholdt med vilkåret i art. 4.2 skal altså passasjeren ha krav på å få tilbakebetalt kr 21,- hvis han søker om dette skriftlig og betaler et gebyr på ca. kr. 160,-. Dette er etter Forbrukerombudets syn ikke bare urimelig jf. mfl. § 9a, men også trolig feil informasjon til kundene fra Ryanairs side.
Sandefjord Lufthavns takstregulativ indikerer at det refunderbare beløp i virkeligheten er høyere fordi det påløper en terminalavgift på kr. 60,-, en tårnavgift på kr. 25,- og en sikkerhetsavgift på kr. 21,- per avreisende passasjer til utlandet. Til sammen utgjør dette kr. 106,- som er knyttet til at passasjeren faktisk benytter billetten, i motsetning til kr. 21,- som Ryanair oppgir. Det fremgår imidlertid av Sandefjord lufthavns takstregulativ § 1, pkt 6 at det kan gis dispensasjoner fra regulativet. Forbrukerombudet har bedt om en redegjørelse for prisnivået fra Ryanair uten å ha mottatt dette, og kjenner derfor ikke til om avgiftene selskapet innkrever for lufthavnen avviker fra takstregulativet.
Forbrukerombudet tviler på at Ryanairs opplysninger om en “Goverment Tax” på kr. 21,- og kr. 113.- i ikke-refunderbare Passenger Service Charges, er en riktig beskrivelse av hvilke avgifter de krever inn for Sandefjord Lufthavn.
Det påpekes likevel at selv om man legger til grunn lufthavnens takstregulativ og den riktige summen er kr. 106,- vil Ryanair gjennom sitt gebyr på ca kr. 160 i realiteten nekte passasjeren en tilbakebetaling av skatter og avgifter.
Ryanair begrunner størrelsen på gebyret med at det er en kostbar arbeidsoperasjon for selskapet. Dette gjelder dels arbeidet med å finne ut hvor stor sum avgiftene utgjør, blant annet fordi avgiftene vil variere med reiseruten, og dels arbeidet med å behandle selve tilbakebetalingen. Forbrukerombudet anser det ikke sannsynliggjort at det ligger reelle kostnader til grunn for fastsettelsen av gebyrets størrelse.
Etter Forbrukerombudets vurdering må det være meget enkelt for Ryanair å finne hvilken sum de ikke skal viderebetale. Videre må kostnadene ved å godskrive kundens konto være langt lavere enn 20 Euro.
Ryanair vil i en situasjon hvor kunden ikke benytter billetten, uansett kunne selge plassen på nytt og beholde den summen kunden har betalt for billetten. Etter Forbrukerombudets syn er det derfor usannsynlig at Ryanair generelt sett taper på at passasjerer ikke benytter billettene.
De norske selskapene Widerøe og Norwegian Air Shuttle tilbakebetaler per i dag passasjerens avgiftspenger uten gebyr, mens SAS-Braathens har begynt å ta et gebyr på kr. 200,- fra 1. november 2005. Forbrukerombudet anser det sannsynlig at SAS-Braathens har innført dette gebyret som et resultat av at Ryanair opererer med gebyr for denne tjenesten.
Handels og Servicenæringens Hovedorganisasjons avdeling Norsk Reiselivsforum, som organiserer reisebyråer og pakkereisearrangører i Norge, og har flyselskapene som assosierte medlemmer, er for øvrig uenig i Ryanairs praksis.
Slik Forbrukerombudet oppfatter det, er Ryanairs vilkår i strid med bransjepraksis i Norge, noe som må inngå som et moment i rimelighetsvurderingen.
Etter Forbrukerombudets syn er Ryanairs vilkår, på denne bakgrunn urimelig når selskapet krever et gebyr for å tilbakebetale passasjerens lufthavnsavgifter, jf. mfl. § 9a. Det har formodningen mot seg at Ryanair generelt sett har kostnader eller tap ved en slik tilbakebetaling når en tar i betraktning den gevinsten de oppnår ved muligheten til nytt salg av billetten. Vilkåret er også uklart og urimelig fordi gebyret, som omtales som et rimelig administrasjonsgebyr, i virkeligheten er svært høyt, sammenlignet med avgiftsnivået.
Ansvar for forsinkelse
Forbrukerombudet har krevd at passasjerens rettigheter ved forsinkelse etter luftfartslovens § 10-20, jf. Montrealkonvensjonen art. 19, klart fremgår av selskapets CoC. Dette er etter Forbrukerombudets syn ikke tilfelle i dag.
I Ryanairs CoC Art. 9.2, som gjelder Cancellations and Delays, nevnes overhodet ikke retten til erstatning. I underpunktet 9.2.2.1 gir man passasjeren rett til å reise med første mulige avgang, og i underpunktet 9.2.2.2 får man rett til å få pengene refundert. Siste avsnitt i artikkelen presiserer at dette er de eneste kravene man har med mindre annet er bestemt av konvensjonene.
Etter luftfartslovens § 10-20 er flyselskapet ansvarlig for tap som følge av forsinkelse med mindre han godtgjør at han selv og hans folk har tatt alle nødvendige forholdregler for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem. Dette er overhodet ikke nevnt i Ryanairs CoC.
Forsinkelse er en ganske vanlig hendelse innen luftfarten, og når Ryanairs CoC for det første ikke angir passasjerens konvensjonsfestede rettigheter i en slik situasjon, og for det andre, når vilkåret er utformet slik at det gir inntrykk av at man kun har rett til nytt avreisetidspunkt eller refundert billettpengene, er dette etter Forbrukerombudets syn urimelig, jf mfl. § 9a.
Det er svært få passasjerer som har kjennskap til konvensjonen og de ufravikelige regler som gjelder på feltet. Det er heller ikke enkelt å finne frem til disse reglene. Det er derfor viktig at passasjeren orienteres om sine grunnleggende rettigheter i kontrakten, selv om reglene fremgår av luftfartsloven og Montrealkonvensjonen.
I forarbeidene til mfl. § 9a, heter det blant annet om vurderingen av vilkåret “klarhet” at, “Det er av vesentlig betydning at partene gjennom kontrakten får klarhet i sine rettigheter og forpliktelser og at ingen vesentlige vilkår gjøres mindre framtredende enn andre, jf. NOU 1976: 61 på s. 83.
I Markedsrådets vedtak i sak 01/02, Forbrukerombudet – Dansommer AS, presiserer Markedsrådet dette prinsippet; ” Dansommer AS´ kontrakt er ubalansert, uklar og urimelig, jf. markedsføringsloven § 9a, når forbrukerens grunnleggende rettigheter i en mangelsituasjon ikke går klart frem av kontrakten. Tilsvarende gjelder kontrakten som helhet når leietakerens mangelsbeføyelser ikke fremgår på en klar og balansert måte.”.
Prinsippet om selskapets erstatningsansvar fremgår riktignok av TCT under overskriftene “Forsinkelse av passasjerer” og “Forsinkelse av bagasje”. Beskrivelsene i disse punktene er imidlertid mangelfulle fordi selskapenes underleverandører, beskrevet som “its servants and agents” i Montrealkonvensjonens art. 19, ikke er inkorporert.
Etter Forbrukerombudets vurdering, må retten til erstatning ved forsinkelse klart fremgå av avtalens hoveddokument. Ordlyden i TCT, som gir rett til erstatning, og ordlyden i CoC som kun nevner refusjon og ombooking, vil meget lett kunne oppfattes som i motstrid, og da bestemmer altså CoC art. 2.4 at TCT ikke gjelder. Samlet sett utgjør dette i seg selv en urimelig uklarhet, jf. mfl. § 9a.
Ansvar for skade på bagasje
Etter Forbrukerombudets syn strider videre Ryanairs avtalevilkår i art. 14.4.7 mot luftfartsloven § 10-18 når selskapet fraskriver seg ansvar for riper, flekker, smuss, hakk og vannskader på bagasje som ikke er vannavisende eller vanntett. Luftfartsloven setter langt snevrere grenser når den sier at selskapet ikke har ansvar for skader som skyldes bagasjens egen beskaffenhet, eller feil og mangler ved bagasjen.
I artikkel 14.4.7 i CoC heter det:
“Ryanair does not accept responsibility for unsuittably packed, pershable, damaged or fragile baggage or for minor damage to the exterior of baggage (e.g. scratches, stains, soiling, dents) resulting from normal wear and tear or for water damage to non water-resistant baggage.”
Dette er oversatt i den norske versjonen av TCT som:
“Ryanair påtar seg intet ansvar for bagasje som ikke er riktig pakket, eller som er lett bedervelig, skadet eller lettknuselig, eller for mindre skader på utsiden av bagasjen (f.eks. riper, flekker, smuss, hakk) forårsaket av normal slitasje eller for vannskader på bagasje som ikke er vannavvisende.”
Etter luftfartslovens § 10-18 første ledd er “fraktføreren ansvarlig, såfremt den hendelse som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord på luftfartøy eller mens godset var i fraktførerens varetekt”. Unntak gjelder i den utstrekning skaden skyldes “reisegodsets egen beskaffenhet eller av feil eller mangler ved reisegodset”. Ryanair kan derfor ikke med hjemmel i luftfartsloven (og Montrealkonvensjonen) ansvarsfritt påføre passasjerenes bagasje riper, flekker, smuss, hakk og definere dette som mindre skader på bagasjens utside. Dersom en koffert er skadet på en slik måte at det reduserer bagasjens verdi, har passasjeren krav på å få dette erstattet etter luftfartslovens § 10-18.
Vannskader er ikke noe passasjerer kan forvente som normalt på innsjekket bagasje. Svært mange kofferter, ryggsekker, bager og lignende kan verken karakteriseres som vannavisende eller vanntette. Det sier seg nærmest selv at dersom Ryanair ikke sørger for å behandle bagasjen så den holder seg tørr, vil dette kunne føre til skader. Dersom bagasje i Ryanairs varetekt blir vannskadet, kan det ikke hevdes at dette skyldes bagasjens egen beskaffenhet fordi den ikke er vannavisende eller vanntett. En slik skade skyldes Ryanairs behandling av bagasjen og selskapet vil ha erstatningsplikt etter luftfartslovens § 10-18.
Vilkåret er etter Forbrukerombudets syn i strid med luftfartsloven og Montrealkonvensjonen og derfor urimelig og i strid med mfl. § 9a.
Gebyret for overdragelse av billetten
Etter Forbrukerombudets vurdering må forbrukerpassasjerer ha rett til å overdra billetten til andre. Dette er et viktig prinsipp man i Norge har fått gjennomslag for både overfor SAS-Braathens og Norwegian Air Shuttle, og det gjelder uavhengig av prisen på billetten.
Ryanair gir passasjerene rett til å endre navn på billetten, men mot et gebyr på 65 Euro, jf. TCT, tredje avsnitt under overskriften “Flight and name changes”.
Etter Forbrukerombudets syn er gebyret på ca. kr. 513,- så høyt at det gjør retten til navneendring illusorisk. Gebyret kan på ingen måte gjenspeile den enkle operasjonen som skal til for endringen, og Ryanair vil som nevnt ikke ha andre kostnader ved dette. Til sammenligning tar SAS-Braathens kr. 170,- for tjenesten, mens Norwegian Air Shuttle tar en noe lavere pris. Dette er langt rimeligere for passasjeren, men trolig mer enn tilstrekkelig for å dekke kostnadene ved endringen.
Forbrukerombudets viser til at forbrukeren har betalt for sitt sete, og hvis han likevel ikke kan reise bør han ha mulighet til å selge sin plass for å dekke sitt tap, eventuelt gi billetten til for eksempel venner eller familie. Ryanair har fått betalt for setet og vil ikke lide noe tap ved at en annen person benytter billetten.
Det er ingen store praktiske eller sikkerhetsmessige problemer ved å gi forbrukerne denne retten, noe som vises ved at et slikt vilkår allerede praktiseres av andre selskaper.
Forbrukerombudet har erkjent at selskapene bør kunne ta et rimelig gebyr for navneskiftet, som dekker de kostnadene denne mindre arbeidsoperasjonen koster. Det er i realiteten tale om å skrive inn et nytt navn i et datasystem og eventuelt skrive ut en ny billett.
Ryanair har spesialisert seg på lavpris enveisbilletter med destinasjoner begrenset til innenfor Europa. Et gebyr på kr. 513,-, som et tillegg i prisen en vei, vil som regel utgjøre en meget vesentlig prisøkning. Dette fører til at det vil være vanskelig å få solgt billetten med et slikt tillegg, og gjøre det uforholdsmessig dyrt å overlate den til familie eller venner.
Forbrukerombudet vil hevde at et så stort gebyr i det store og hele effektivt avskjærer passasjerens rett til å overdra billetten.
Ryanair vil, som andre flyselskaper, ha en interesse i at passasjeren ikke får solgt eller gitt bort billetten, fordi selskapet i en slik situasjon vil ha muligheten til å selge den til andre og dermed få betalt to ganger for samme sete. Så lenge selskapet allerede har mottatt betaling for tjenesten, må imidlertid hensynet til passasjerens rettigheter veie tyngre.
Ryanair har anført at en slik rettighet vil åpne for svartebørshandel i stor stil. Etter Forbrukerombudets syn er dette svært lite sannsynlig. De andre selskapene har tidlig i forhandlingene fremført samme argument, men en slik svartebørshandel har ikke materialisert seg etter at overdragelsesretten ble innført. SAS-Braathens har praktisert et slikt vilkår siden 2002.
Forbrukerombudet krever kun overdragelsesrett for forbrukere. Dette betyr at næringsdrivende ikke vil kunne unytte et slikt system ved å kjøpe større billettkvanta, for siden å endre navn.
Etter Forbrukerombudets vurdering er Ryanairs vilkår om navneendring urimelig når gebyret settes langt høyere enn det selskapets kostnader ved endringen må antas å være, jf. mfl § 9a.
Tvangsgebyr
Etter mfl. § 16 skal det i vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet som hovedregel fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.
Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken, og tvangsgebyr bør fastsettes i tilknytning til et forbudsvedtak mot avtalevilkårene, jf. mfl. § 16.
Ifølge forarbeidene kan tvangsgebyr fastsettes som et engangsbeløp, eller som et løpende gebyr pr. overtredelse eller over tid. Forbrukerombudet anser det mest hensiktsmessig at tvangsgebyret i den foreliggende saken fastsettes som et engangsbeløp.
Tvangsgebyrets størrelse fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold, jf. Ot. prp nr.34 (1994-95) s. 20-21.
Formålet med tvangsgebyret er å påvirke næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handlingen. I følge forarbeidene bør gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket.
Det vil være vanskelig å vurdere hvilken økonomisk gevinst det ligger i å fortsatt ha vilkårene slik de foreligger i dag. Ryanair vil imidlertid i en tvistesituasjon kunne vinne økonomisk på at passasjerene ikke er gitt klare og rimelige rettigheter i vilkårene. Ryanair er i tillegg et selskap av betydelig økonomisk størrelse.
Etter Forbrukerombudets oppfatning bør tvangsgebyret fastsettes til kr. 500.000,-.
Forbrukerombudet vil nedlegge slik påstand:
“Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 9a forbyr Markedsrådet Ryanair å benytte følgende vilkår:
1.1
If you do not travel, you may apply in writing within one month for a full refund of government taxes paid, subject by a deduction by us of a reasonable administration fee.
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at forbrukere, som ikke benytter billetten, blir avskåret fra rett til vederlagsfri tilbakebetaling av skatter og avgifter som er knyttet til at forbrukeren rent faktisk benytter billetten.
1.2
9.2 CANCELLATION AND DELAYS
9.2.1 We will take all necessary measures to avoid delay in carrying you and your baggage. In the exercise of these measures and in order to prevent a flight cancellation, in exceptional circumstances we may arrange for a flight to be operated on our behalf by an alternative carrier and/or aircraft.
9.2.2 Except as otherwise provided by the Convention, if we cancel a flight, fail to operate a flight reasonably according to schedule or cease to operate a route, we shall, at your option, either:
9.2.2.1 carry you at the earliest opportunity on another of our scheduled services on which space is available between the same routing points (or on such other route as we may agree with you) and, where necessary, extend the validity of your Ticket, all without making any additional charge; or
9.2.2.2 make a refund in accordance with the provisions of Article 10.2.
Upon the occurrence of any of the events set out in this Article 9.2.2, except as otherwise provided by the Convention, the options set out in Article 9.2.2.1 and 9.2.2.2 are the sole and exclusive remedies available to you and we shall have no further liability to you.
eller vilkår med tilsvarende formuleringer i Conditions of Carriage, som ikke klart informerer forbrukeren om hans rett til erstatning ved forsinkelse i tråd med reglene i luftfartsloven § 10-20.
1.3
14.4.7 We shall have no liability whatsoever for Damage to articles not permitted to be contained in Checked Baggage under Article 8.3, or for unsuitably packed, perishable, damaged or fragile Baggage or for minor damage to the exterior of Baggage (eg scratches, stains, soiling, dents) resulting from normal wear and tear or for water damage to non water-resistant Baggage.
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som avskjærer forbrukerens rett til erstatning for riper, flekker, smuss, hakk og vannskader på bagasjen.
1.4
Names of passengers may be changed up to 3 hours prior to scheduled departure only through a Ryanair reservation centre (subject to opening hours) upon payment of a name change fee of £45/€ 65 (or local currency equivalent) per person. The same passenger name must be used for all flights within a booking.
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at forbrukeren må betale mer enn det som dekker Ryanairs direkte kostnader ved å endre navn på billetten og rent faktisk avskjærer forbrukeren fra å overdra billetten.
2. Ryanair påbys å foreta endringer i kontrakten i overensstemmelse med vedtakets pkt. 1 så snart som mulig og senest innen seks uker fra vedtakets dato.
3. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Ryanair skal betale kr 500 000,- i tvangsgebyr dersom selskapet benytter ett eller flere avtalevilkår overfor forbruker i strid med vedtakets pkt. 1, etter fristen fastsatt i vedtakets pkt. 2.”