MR-2005-20: N.N – Companiet AS

Forbrukerombudet mottok i desember 2004 en henvendelse fra Arne Baardsen, som klaget på at Bydelsavisa Strinda ble levert i hans postkasse på tross av at han hadde reservert seg mot uadressert post og reklame gjennom merking av postkassen med postverkets oblat.

Vedtak av 15.12.2005

Klager: N.N.
Innklaget: Companiet AS, Postboks 3572, 7419 Trondheim

Markedsrådets sammensetning:
1. Professor Ole-Andreas Rognstad
2. Direktør Randi Punsvik
3. Generalsekretær Karl Johan Hallaråker
4. Amanuensis Inge Unneberg
5. Lagdommer Randi Grøndalen
6. Advokat Signe Eriksen
7. Direktør Wenche Jacobsen
8. Juridisk direktør Torild M. Brende

1 Sakens bakgrunn

Forbrukerombudet mottok i desember 2004 en henvendelse fra N.N., som klaget på at Bydelsavisa Strinda ble levert i hans postkasse på tross av at han hadde reservert seg mot uadressert post og reklame gjennom merking av postkassen med postverkets oblat.

Klager mener at Bydelsavisa Strinda er reklame som omfattes av forbudet i markedsføringsloven (heretter mfl.) § 2c.

I brev til N.N. av 08.04.05 konkluderte Forbrukerombudet med at andelen redaksjonelt stoff i Bydelsavisa Strinda ikke er ubetydelig i forhold til andelen reklame, slik at avisen ikke omfattes av forbudet i mfl. § 2c.

I brev av 20.06.05 klaget N.N. på Forbrukerombudets avgjørelse, og ba om at saken blir vurdert av Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 03.10.05. Behandling av saken fant sted den 20.10.05. Ingen av partene møtte.

2 Forbrukerombudets vurdering

Forbrukerombudet er av den oppfatning at Bydelsavisa Strinda er en gratisavis som ikke omfattes av forbudet i mfl. § 2c.

Bestemmelsen trådte i kraft 01.03.01, og inneholder et uttrykkelig forbud mot å levere uadressert reklame til personer som har tilkjennegitt at de ikke ønsker dette. Bestemmelsen lyder:
“Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. En formidler er likevel ikke ansvarlig for å ha levert ut uadressert reklame hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame.
Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne bestemmelsen.”

Etter ordlyden i mfl. § 2c er det altså et vilkår at det som leveres ut, er å anse som “uadressert reklame” for at det skal omfattes av forbudet.

I følge forarbeidene til markedsføringsloven, Ot.prp.nr. 62 (1999-2000) side 34, vil uadressert reklame hovedsakelig være: “[…] ulike former for tilbudsaviser, postordrekataloger og lignende.”

Det fremgår videre av forarbeidene:
“Departementet legger til grunn at gratisaviser og andre trykksaker der redaktøren er underlagt redaktøransvaret i straffeloven §§429-436, i utgangspunktet ikke omfattes. Andelen redaksjonelt stoff i en slik trykksak må imidlertid ikke være ubetydelig i forhold til andelen av reklame.”

På side 26 i forarbeidene uttales det:
“Hva ulike typer sendinger skal klassifiseres som vil måtte bero på en helhetsvurdering. Om for eksempel gratisaviser skal anses som uadressert reklame vil bero på andelen redaksjonelt stoff, og om avisen er åpen for meningsytringer (leserinnlegg, debatter med mer).”

Forbrukerombudet viser til at utgave nr. 8 for 2004 av Bydelsavisa Strinda består av 24 sider. Ni av disse sidene er helsides annonser, mens de resterende 16 inneholder en blanding av artikler og annonser. Utgave nr. 2 for 2005 av avisen består av 20 sider. Seks av disse sidene er helsides annonser, mens de resterende 14 inneholder en blanding av artikler og annonser.

Etter Forbrukerombudets vurdering utgjør derfor andelen redaksjonelt stoff ikke en ubetydelig del av avisen.

Trondheim kommune har gjennom artikkelen på side 8 i utgave nr. 2 for 2005 om “Effektiv skole” bedt om å få presisere en del opplysninger på bakgrunn av en artikkel som stod i forrige nummer av avisen. Etter Forbrukerombudets vurdering er dette et argument for at avisen anses som en gratisavis, fordi den er åpen for meningsytringer.

På denne bakgrunn har Forbrukerombudet konkludert med at Bydelsavisa Strinda er en gratisavis som ikke omfattes av forbudet i mfl. § 2c.

3 Klagers anførsler

Klager mener at Bydelsavisa Strinda er en reklameavis som det er forbudt å levere til de som har reservert seg mot uadressert reklame og post, gjennom merking av postkasse med postverkets oblat, jf. mfl. § 2c.

I følge klager har han reservert seg mot reklame da han er mye ute på reise. Postkassen blir likevel fylt opp av reklameaviser som Bydelsavisa Strinda og Notar Boligavis.

Klageren viser til at andelen redaksjonelt stoff i Bydelsavisa Strinda er ubetydelig i forhold til andelen av reklame i avisen, slik at utsendelsen må omfattes av forbudet i mfl. § 2c.

Etter klagers oppfatning er avisen et reklamefinansiert produkt. Innslagene av redaksjonelt stoff må også betraktes som reklame og privat omtale. Artiklene er delvis “sakset” fra andre aviser og fremstår for øvrig som foreldet og uinteressant. Klager mener det er en omgåelse av loven å kalle Strinda for en gratisavis.

Klager mener at det ikke har noen betydning at det står “informasjon” eller “fulldistribusjon” øverst på avisen. Postverket tar derfor feil når de anser avisen som en gratisavis, og ikke som et reklamebilag. Klager har vært i kontakt med Postverket for å få stanset leveringen, uten at dette har hjulpet.

Klager har ikke nedlagt noen formell påstand, men det antas at den vil lyde:
Markedsrådet forbyr Companiet AS å sende ut Bydelsavisa Strinda til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg uadressert reklame.

4 Innklagdes anførsler

Innklagde har ikke inngitt tilsvar i saken.
Innklagdes påstand antas å være at klagers påstand ikke tas til følge.

5 Markedsrådets bemerkninger

Markedsrådet har vurdert markedsføringstiltaket i forhold til markedsføringsloven § 2 c, om levering av uadressert reklame, og finner i hovedsak å kunne slutte seg til Forbrukerombudets vurdering av saken.

Markedsføringsloven § 2 c første ledd lyder:
“Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. En formidler er likevel ikke ansvarlig for å ha levert ut uadressert reklame hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame.”

Klager har reservert seg mot uadressert reklame ved bruk av Postens oblat på postkassen.

Etter ordlyden i mfl. § 2 c er det imidlertid et vilkår at det som leveres ut, er å anse som “uadressert reklame”, for at det skal omfattes av forbudet.

Bestemmelsen trådte i kraft 1. mars 2001. Markedsrådet er ikke kjent med at det foreligger rettsavgjørelser vedrørende rekkevidden av begrepet “uadressert reklame”. Markedsrådet har heller ikke tidligere hatt saker til behandling etter denne bestemmelsen.

Av bestemmelsens lovforarbeider, jf. Ot.prp.nr. 62 (1999-2000) s. 26 fremgår det at “[d]ersom andelen av redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig i forhold til andelen av reklame, vil gratisaviser ikke komme inn under begrepet uadressert reklame”.

Markedsrådet har under behandlingen av saken fått seg forelagt Bydelsavisa Strinda nr. 8 for 2004, og kan slutte seg til Forbrukerombudets konklusjon om at andelen redaksjonelt stoff i denne utgaven ikke er ubetydelig. Markedsrådet har ikke holdepunkter for at andre utgaver av avisen er vesensforskjellige fra utgave nr. 8 for 2004. Dette er heller ikke anført fra klagers side.

Lovbestemmelsens ordlyd og lovens forarbeider gir ikke grunnlag for å vektlegge klagers anførsler om at artiklene i avisen delvis er “sakset” fra andre aviser, og at artiklene for øvrig fremstår som foreldet og uinteressant.

Markedsrådet finner på denne bakgrunn ikke rettslig grunnlag for å anse avisen som reklame, selv om den i stor grad fremstår som reklamefinansiert, all den tid gratisaviser kan unntas fra forbudet og må kunne finansieres.

Hvorvidt det er hensiktsmessig at forbrukerne ikke kan reservere seg mot gratisaviser med en ikke ubetydelig andel redaksjonelt stoff, vil være en oppgave for lovgiver å vurdere.
Klagen har etter dette ikke ført frem. Avgjørelsen er enstemmig.

Vedtak

Klagen tas ikke til følge.

Tilbake til toppen