MR-2004-08: Forbrukerombudet – Storebrand Bank ASA

Saken gjelder spørsmål om Storebrand Bank ASA (heretter Storebrand) sin markedsføring av boliglån er i strid med forskrift om låneavtaler § 5 og markedsføringsloven (heretter mfl.) § 1 fordi effektiv rente oppgis med mindre meddelelseseffekt enn nominell rente og fordi det ikke opplyses om etableringsgebyr.

Vedtak av  30.06.2004

Klager: Forbrukerombudet

Innklaget: Storebrand Bank ASA, Postboks 1380 Vika, 0114 OSLO
Prosessfullmektig: Advokat Anne Ekholt

Markedsrådets sammensetning:
1. Høyesterettdommer Ole Bjørn Støle
2. Advokatfullmektig Tomas Myrbostad
3. Førstestatsadvokat Elisabeth Roscher
4. Amanuensis  Eva Opshaug Teigen
5. Overtannlege Anne-Grethe Beck Andersen
6. Direktør Bjørn F. Hauge
7. Advokat Cathrine Lødrup
8. Direktør Øivind Breen

1. Sakens bakgrunn

Saken gjelder spørsmål om Storebrand Bank ASA (heretter Storebrand) sin markedsføring av boliglån er i strid med forskrift om låneavtaler § 5 og markedsføringsloven (heretter mfl.) § 1 fordi effektiv rente oppgis med mindre meddelelseseffekt enn nominell rente og fordi det ikke opplyses om etableringsgebyr.

Forbrukerombudet ble oppmerksom på Storebrand sin markedsføring av boliglån i Aftenposten september 2003. I annonsen var det med stor skrift angitt “Boliglån fra 4,05 % rente”, med særskilt fremheving av (den nominelle) rentesatsen, samtidig som det (med stjernehenvisning) var oppgitt effektiv rente 4,20 % og visse andre tall vedrørende lånekostnader med langt mindre skriftstørrelse. I brev av 30.09.2003 ble Storebrand tilskrevet og bedt om å endre sin markedsføring av lån. Forbrukerombudet reiste også spørsmål om hvorvidt Storebrand forbeholdt seg rett til renteregulering og om det påløp etableringsgebyr i forbindelse med det annonserte lånet.

Storebrand var uenig i Forbrukerombudets forståelse av forskrift om låneavtaler § 5, og ønsket saken brakt inn for Markedsrådet. Dette ble i brev av 11.11.2003 begrunnet med at forskrift om låneavtaler § 5 etter Storebrand sitt syn ikke er klar og entydig om opplysningsplikten, at Storebrand hadde fått opplyst fra Forbrukerombudet at tilsvarende sak ikke var behandlet av Forbrukerombudet tidligere, samt at Forbrukerombudets lovtolkning etter Storebrand sitt syn var et klart avvik fra etablert bransjenorm med hensyn til utforming av annonsetekst.

Forbrukerombudet underrettet Storebrand per telefon den 09.12.2003 om at tilsvarende problemstilling som det denne saken gjelder i 1993 ble tatt opp med bransjen i flere saker etter § 5 i dagjeldende “Forskrift om opplysningsplikt overfor låntakere”. Forbrukerombudet oversendte kopi av korrespondanse i aktuelle saker til Storebrand. Det ble samtidig bedt om en bekreftelse fra Storebrand på hvorvidt selskapet fortsatt ikke ønsket å rette seg etter Ombudets standpunkt, og om dette kun gjaldt Ombudets krav om at effektiv rente skulle opplyses på en minst like tydelig måte som opplysninger om nominell rente og andre lånekostnader, eller om dette også omfattet de øvrige spørsmålene som hadde vært reist i saken.

Forbrukerombudet purret på tilbakemelding fra Storebrand i brev av 13.01.2004.

Storebrand bekreftet i brev av 13.01.2004 at selskapet ønsket hele saken brakt inn for Markedsrådet.

Forbrukerombudet varslet i brev av 16.02.2004 Storebrand om at saken ville bli brakt inn for Markedsrådet. Forbrukerombudet bad Storebrand om å oversende kopi av resultatregnskap fra 2002, eventuelt fra 2003.

Forbrukerombudet purret på tilbakemelding fra Storebrand Bank den 03.03.2004.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 06.04.2004. Behandlingen fant sted 24.05.2004. For Forbrukerombudet møtte førstekonsulent Frøydis Gjems-Onstad og Forbrukerombud Bjørn Erik Thon. For Storebrand Bank møtte advokat Anne Ekholt.

2. Forbrukerombudets anførsler

I den senere tid har Forbrukerombudet registrert en mer aggressiv markedsføring av kreditt. Forbrukerombudets hovedsatsningsområde i 2004 er finansielle tjenester. Dette fremgår av virksomhetsplanen. Det ble derfor i 2003 satt inn flere ressurser på dette området.

På senhøsten 200 3 besluttet Forbrukerombudet å ta opp problemstillingene som denne saken gjelder med aktører i bransjen, fordi det ble registrert at flere av disse ikke overholdt opplysningspliktreglene i forskrift om låneavtaler § 5. Forbrukerombudet registrerte derfor saker på flere aktører som fremhevet størrelsen på den nominelle renten ved markedsføring av lån, og som unnlot å opplyse om størrelsen på eventuelle etableringsgebyr.

En av aktørene som Forbrukerombudet registrerte sak på var Storebrand. Dette var også den første aktøren Forbrukerombudet tok opp problemstillingene med. Ettersom Forbrukerombudet og Storebrand  ikke har kommet til enighet, og saken er brakt inn for Markedsrådet, avventes Markedsrådets avgjørelse før tilsvarende tas opp med andre aktører i bransjen som også markedsfører seg i strid med forskrift om låneavtaler § 5.

I 1993 tok Forbrukerombudet opp tilnærmet samme problemstilling som det denne saken gjelder med Sparebankenes Kredittselskap AS. Forbrukerombudet krevde blant annet at det skulle opplyses om eventuelle etableringsgebyrer i markedsføringen av lån, at prisopplysningene i markedsføringen skulle være fullstendige og at eventuelle tillegg til prisen enten skulle inkluderes i prisen eller angis sammen med denne på en måte som var “likeverdig i meddelelses- og påvirkningseffekt.”.

For å redegjøre for Forbrukerombudets krav til markedsføring av lån overfor bransjen, sendte Forbrukerombudet ovennevnte brev i kopi til Den norske Bankforening, Finansieringsselskapenes Forening, Kredittforetakenes Forening, Norges Forsikringsforbund og til Sparebankforeningen i Norge.

Forbrukerombudet mottok etter dette kopi av brev fra Finansieringsselskapenes Forening til medlemsbedriftene, der det ble redegjort for Forbrukerombudets krav til opplysningsplikt ved markedsføring av lån, kopi av Sparebankforeningens brev til sine medlemsbedrifter og kopi av brev fra Den norske Bankforening til sine medlemsbedrifter.

På grunn av ressursmangel tok det lang tid før Forbrukerombudet igjen i 2003 fulgte opp problemstillingen. Forbrukerombudet har de siste årene prioritert utarbeidelse av standardkontrakter med bankene. Dette arbeidet ble avsluttet for ca. ett år siden.

Storebrand har anført at Forbrukerombudet ikke informerte om at sak også var registrert på andre aktører i bransjen. Dette er Forbrukerombudet uenig i. Storebrand ble informert både om dette og at fokus var satt på disse problemstillingene.

Fremgangsmåten i saksbehandlingen har imidlertid vært forskjellig fra 1993, da Forbrukerombudet kontaktet bransjeorganisasjonene. Forbrukerombudet har nå valgt først å gå på enkeltaktører, for så eventuelt å gå på bransjeorganisasjonene. Generelt er det på denne måten Forbrukerombudet ofte arbeider.

Det vises i denne forbindelse til Markedsrådets sak nr. 02/04, Forbrukerombudet – Garderobe Erik Bøckmann, der Markedsrådet uttaler vedrørende konkurransevridning: “Markedsrådet er av den oppfatning at Forbrukerombudet i utgangspunktet må ha frihet til å avgjøre hvordan en klage skal følges opp, enten det er overfor en hel bransje eller direkte overfor den innklagede. Velges det siste er det imidlertid viktig at Forbrukerombudet følger opp Markedsrådets vedtak overfor andre aktører som bryter loven. Dette er nødvendig for å motvirke at det oppstår konkurransevridning. Forbrukerombudet bekreftet at et forbudsvedtak vil bli fulgt opp overfor andre aktører.” Etter Forbrukerombudets syn må det samme legges til grunn i nærværende sak.

Storebrand har anført at det ikke har vært vist til rettskilder. Dette er Forbrukerombudet uenig i, idet det ble vist til forskrift om låneavtaler § 5 og mfl. § 1.

Det følger av forskriften om låneavtaler § 2 at forskriften ikke kan fravikes til skade for forbruker. § 5 er altså en preseptorisk bestemmelse.

Forskrift om låneavtaler § 5 er gitt med hjemmel i finansavtaleloven (lov av 25. juni 1999 nr. 46) § 1 fjerde ledd, § 48 sjette ledd, § 54 fjerde ledd og § 75 fjerde ledd. Forskriftens § 5 gjelder opplysningsplikt ved markedsføring av lån og lyder som følger:

“Ved enhver form for markedsføring (annonser o.l.) av lån hvor det gis opplysninger om lånevilkår som angir rentesats eller andre tall som gjelder lånekostnadene, skal det oppgis effektiv rente med angivelse av lånebeløp og låneprofil som ligger til grunn for beregningen, samt eventuell adgang til renteregulering og eventuelle etableringsgebyr. Opplysninger om effektiv rente skal fremstilles slik at opplysningene fremgår minst like tydelig som opplysninger om andre lånekostnader.”

Ifølge forarbeidene svarer § 5 i någjeldende forskrift til den tidligere forskriftens § 2-3. Lovgiver har klart bestemt at effektiv rente skal opplyses minst like tydelig som nominell rente. Forbrukerombudet kan ikke se at ordlyden i bestemmelsen er å forstå på annen måte.

Det følger klart av forskriftens § 5 og mfl. § 1 at Storebrands markedsføring er ulovlig. Det er således unødvendig å legge til grunn mfl. § 2 om villedende fremstilling, og § 3 om utilstrekkelig veiledning. Dessuten er hensynet bak forskriftens § 5 lik hensynet bak mfl. § 2 og § 3, og forutberegneligheten for bransjen er således god.

Markedsføring som er i strid med spesiallovgivning som er ment å skulle verne forbruker, anses også å være i strid med mfl. § 1 første ledd, som forbyr handling i næringsvirksomhet som er urimelig overfor forbrukere eller som for øvrig er i strid med god markedsføringsskikk. Brudd på forskriftens § 5 medfører urimelighet i forhold til forbruker, og således også brudd på mfl. § 1.

Forbrukerombudet mener at annonsen som denne saken gjelder er i strid med forskrift om låneavtaler § 5 og dermed også i strid med mfl. § 1.

I henhold til forskrift om låneavtaler § 5 utløser informasjon i markedsføringen om lånevilkår som angir rentesats eller andre tall som gjelder lånekostnadene, krav om at forskriftens opplysningspliktbestemmelser må overholdes. I annonsen som denne saken gjelder ble det blant annet opplyst om, sitat: “Boliglån fra 4,05 % rente*”. Etter Forbrukerombudets syn er dette en opplysning som utløser opplysningspliktbestemmelsene i forskriftens § 5.

I annonsen uthevet Storebrand opplysningen om nominell rente, mens angivelse av effektiv rente og opplysninger om øvrige lånekostnader ble oppgitt med langt mindre meddelelseseffekt.

Forbrukerombudet mener at en slik fremhevelse av nominell rente uten samtidig å opplyse minst like tydelig om effektiv rente, er i strid med § 5 i forskriften, ettersom det kreves at effektiv rente oppgis minst like tydelig som opplysning om andre lånekostnader.

Både Markedsrådet og Forbrukerombudet har lang praksis for å kreve at den fullstendige prisen for en vare eller en tjeneste skal fremheves ved markedsføring i forbrukerforhold, slik at ikke prisopplysningene som gis i mark edsføringen skal være egnet til å misforstås. Ettersom de totale kostnadene ved lånet angis ved den effektive renten, er det derfor opplysning om effektiv rente som er viktig for forbruker og som skal fremheves i markedsføringen. Den nominelle renten er kun en angivelse av deler av kostnaden ved lånet, og dermed ikke like viktig for forbruker å kjenne til.

Vedrørende forskjellen på nominell og effektiv rente, vises det til utskrift fra Forbrukerrådets Internettside, Forbrukerportalen, som ble fremlagt for Markedsrådet. Forbrukerrådet sier der at “”Nominell rente” er den renta som betales på lånet i en bestemt periode, normalt ett år. “Effektiv rente” er nominell rente pluss gebyrer og andre kostnader på lånet. I dette inkluderes bl.a. termin-, etablerings- og depositumsgebyr.(…) Når du sammenligner lån, er det den effektive renta som forteller hvor mye lånet egentlig koster.”

I Forbrukerombudets rettledning for prisopplysning, fremgår det at prisene skal være fullstendige, slik at forbrukerne ikke skal måtte foreta beregninger for selv å finne ut av totalkostnadene. Videre står det i pkt. 2.5 at effektiv rente skal fremheves.

Etter Forbrukerombudets syn tilsier derfor forbrukerhensyn at nominell rente ikke skal angis med større meddelelseseffekt enn opplysning om effektiv rente ved markedsføring av lån rettet mot forbrukere.

Forskriftens § 5 påbyr også at eventuelle etableringsgebyr skal opplyses i markedsføringen.

Storebrand opplyste at etableringsgebyret ikke var angitt særskilt i markedsføringen fordi etableringsgebyret var inkludert i effektiv rente. Etter Forbrukerombudets syn er det i strid med § 5 i forskrift om låneavtaler å unnlate å opplyse særskilt om etableringsgebyr i markedsføringen.

Storebrand har anført at bransjen ikke har innrettet seg i overensstemmelse med Forbrukerombudets krav etter at Ombudet tok opp samme problemstilling med bransjen for 10 år siden, at det siden den tid har dannet seg en bransjestandard for markedsføring av lån som alle aktører i bransjen følger samt at dette må få betydning for tolkningen av forskriftens § 5.

Hvorvidt flere aktører i bransjen markedsfører seg på samme måte som Storebrand, kan etter Forbrukerombudets syn ikke være avgjørende for vurderingen av om markedsføringen er lovstridig. Kravene som oppstilles i forskrift om låneavtaler § 5 er entydige på dette punktet, og Storebrand kan ikke høres med at forskriftens krav kan fravikes fordi mange aktører i bransjen gjør det samme. Dessuten er det ikke dokumentert at slik bransjepraksis foreligger. For det tilfellet at slik dokumentasjon forelå, kan preseptorisk lovgivning likevel ikke tilsidesettes.

Det vises igjen til Markedsrådets sak nr. 02/04, der Markedsrådet uttaler: “Det er i nærværende sak ikke oppgitt hvilken pris det sammenlignes med. Bøckmann påpeker imidlertid at de fleste aktører i markedet i dag opererer på samme måte som ham. Etter Markedsrådets mening kan ikke dette være avgjørende for vurderingen av lovligheten av denne praksis. Hensynet til forbrukerne og et tilstrekkelig veiledende markedsføringstiltak veier tyngre.” Etter Forbrukerombudets syn må det samme gjøres gjeldende i denne sak.

Forbrukerombudet vil for øvrig påpeke at kravene til markedsføring av lån, slik disse fremgår av forskrift om låneavtaler § 5, er endret i forhold til det som gjaldt etter den tidligere forskrift av 1. juni 1990 om låneavtaler § 5 bokstav d. Det presiseres nå i forskriften at opplysninger om effektiv rente skal fremstilles slik at opplysningene fremgår minst like tydelig som opplysninger om andre lånekostnader. Etter Forbrukerombudets syn er det naturlig å anta at det med den nye ordlyden har vært lovgivers mening å presisere nettopp hvilke krav som skal stilles til tydeligheten av opplysninger om effektiv rente i markedsføring av lån.

Forbrukerombudet mener derfor at markedsføringstiltaket som denne saken gjelder er i strid med forskrift om låneavtaler § 5 på flere punkter, og at markedsføringstiltaket derfor også er i strid med mfl. § 1.

I forbindelse med vedtak etter mfl. § 12 og § 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr, jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Forbrukerombudet vil ved vurderingen av størrelsen på tvangsgebyret vise til formålet med tvangsgebyret, som er å påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handlingen i framtiden.

Det vises her til Ot.prp. nr. 34 (1994-95) s. 74:
“Ved vurderingen er det lagt vekt på at markedsføringsloven overtres i stor grad. Det antall saker Forbrukerombudet har kapasitet til å behandle, er bare en brøkdel av de samlede overtredelser. En vesentlig del av begrunnelsen for å innføre en tvangsgebyrordning, er å styrke den generelle respekten for loven og verne forbrukerinteressene på en bedre måte enn hittil”.

Det heter videre på s. 75:
“Gebyret må fastsettes ut fra den forutsetning at dersom vedtaket respekteres blir det ikke noe å betale. Tvangsgebyrets funksjon som incitament for etterlevelse av forbudsvedtaket er sentral, og det bør derfor settes minst så høyt at det ikke vil lønne seg økonomisk å overtre vedtaket”.

Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, det vil si at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket.

Det fremgår også av uttalelsene i Ot.prp. nr. 34 (1994-95) s. 75 at det skal tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi når størrelsen på tvangsgebyret skal fastsettes. Dette er imidlertid ikke et avgjørende moment.

Ved fastsettelsen av tvangsgebyrets størrelse mener Forbrukerombudet at man i denne saken først og fremst bør legge vekt på hensynet til det preventive. Det skal ikke lønne seg å bryte et forbudsvedtak.

Storebrand har oversendt sine regnskapstall slik Forbrukerombudet har anmodet om.

Forbrukerombudet mener at tvangsgebyrets størrelse skjønnsmessig bør settes til kr 300.000,-. Dette vil trolig være et stort nok beløp til at gebyret vil virke tilstrekkelig preventivt. Størrelsen vil videre være i tråd med tidligere praksis fra Forbrukerombudet og Markedsrådet. Forbrukerombudet kan ikke se at regnskapstallene eller annet taler for et avvik fra denne praksisen.

Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:
“1. Med hjemmel i markedsføringslovens § 1 jfr. forskrift om låneavtaler § 5 forbyr Markedsrådet Storebrand Bank ASA å benytte markedsføringsmateriell der det opplyses om lånevilkår eller andre tall som gjelder lånekostnadene, uten at opplysninger om effektiv rente fremstilles minst like tydeli g som opplysning om andre lånekostnader og uten at det opplyses om eventuelle etableringsgebyr.

2. Storebrand Bank ASA påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 så snart som mulig, og senest innen tre uker fra vedtakets dato.

3. Med hjemmel i mfl. § 16, jfr. § 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Storebrand Bank ASA overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Storebrand Bank ASA betale kr 300.000,- i tvangsgebyr.”

3. Innklagdes anførsler

Storebrand er en ny, liten bank, etablert i 1995. Den var med andre ord ikke etablert da Forbrukerombudet tok opp tilnærmet samme problemstilling som i denne sak, med bransjen i 1993. Storebrand er en nisjebank som ønsker å gi forbrukerne et billig alternativ. Banken har 2% av markedet og ønsker å utfordre de store bankene.

Forbrukerombudet tok opp tilsvarende problemstilling som i denne sak med bransjen i 1993. I 2003 valgte imidlertid Forbrukerombudet en annen form for saksbehandling ved å gå direkte på én enkelt aktør, i stedet for hele bransjen. Storebrand finner dette underlig, og mener måten Forbrukerombudet har gått frem på i denne saken medfører en konkurranseulempe samtidig som den er sterkt konkurransevridende. Dette også med tanke på at Storebrand er en av de minste aktørene i markedet. Fordi markedet er preget av sterk konkurranse, er det viktig at spillereglene blir like for alle aktørene.

Det vedlegges annonser for boliglån fra andre banker fra samme tidsrom: annonse fra Nordea i Aftenposten 17.09.2003, annonse fra Postbanken i Aftenposten Aften 28.08.03, annonse fra DnB i Aftenposten 22.09.2003, annonse fra Sparebanken Øst i Aftenposten Aften 07.10.2003, annonse fra Sparebank 1 i Aftenposten Aften 29.09.2003, annonse fra Gjensidige NOR i Stavanger Aftenblad 20.08.2003. Disse bankene har ikke fått henvendelse fra Forbrukerombudet. Annonsene viser at Storebrand har forholdt seg til konkurrentene ved lojalt å følge bransjestandard/-norm i forbindelse med sine annonser.

Til tross for at Forbrukerombudet for 10 år siden krevde at bransjen ved markedsføring av lån skulle opplyse om eventuell adgang til renteregulering, om eventuelle etableringsgebyr og at effektiv rente skal ha tilsvarende meddelelseseffekt som nominell rente, har ikke dette blitt etterfulgt i praksis. Det har derfor etablert seg en bransjestandard på området som kan oppfattes som en bransjenorm, og som alle aktører i bransjen følger. Dette må tas hensyn til ved ny lov- og forskriftstolkning i saken. Det kan synes som om Forbrukerombudet er i utakt med tiden, noe som kan tilsi en oppmykning i fortolkningen fra 1993 av forskrift og lov. I en konkurransesituasjon kan man ikke forholde seg til annet enn bransjenormen. Storebrand ser likevel forholdet til preseptorisk lovgivning.

Idet praksisen har vart i 10 år, er den forutberegnelig for forbrukerne, da alle aktører forholder seg til denne bransjepraksisen.

Annonsen som denne saken gjelder, opplyser om effektiv rente, selv om skriften er mindre, samtidig som kunden får all ønskelig og nødvendig informasjon ved henvendelse til banken. Etableringsgebyr i forbindelse med etablering av lånet er inkludert i effektiv rente, og det opplyses derfor ikke om dette særskilt i annonseteksten, dette også i henhold til bransjestandard/-norm. Det opplyses imidlertid i lånetilbudet forbrukerne får, at etableringsgebyret er inkludert i effektiv rente. Ingen andre kostnader kommer i tillegg, idet alle gebyrer er inkludert.

Storebrand mener således at kravet i forskriftens § 5 om at opplysninger om effektiv rente skal være “minst like tydelig” som opplysning om andre lånekostnader, er oppfylt. Annonsen er i seg selv iøynefallende, og det er enkelt for forbrukerne å forholde seg til teksten. Dette må tillegges vekt ved vurderingen.

Videre er kravet i forskriftens § 5 om at det også skal opplyses om “eventuelle etableringsgebyr” oppfylt. Dette på grunn av at etableringsgebyret er inkludert i effektiv rente. Det er således ingen “eventuelle etableringsgebyr” å opplyse om.

Storebrand er etter dette kommet til at markedsføringen ikke er i strid med § 5 i forskrift om låneavtaler.

Storebrand er uenig i Forbrukerombudets lovtolkning og mener den aktuelle bestemmelsen ikke er klar og entydig om opplysningsplikten. Forbrukerombudet har skapt uklarhet med hensyn til rettstilstanden, og kan ikke ha vektlagt avgjørelsene fra 1993, som anført, idet disse kom på bordet først mye senere i korrespondansen med Storebrand. Storebrand fikk først opplyst at tilsvarende sak ikke var behandlet av Forbrukerombudet tidligere, for senere å få tilsendt kopi av tre saker behandlet i 1993. Det synes klart at dette har vært tema hos Forbrukerombudet, idet Ombudet også i brev av 25.03.1993 til de ulike bankforeningene uttalte at det var registrert en generell utglidning i finansinstitusjonenes praksis med hensyn til å overholde informasjonsplikten overfor låntakere.

Forbrukerombudet har anført at det ved henvisning til lov og forskrift var vist til rettskilder. Storebrand ba imidlertid også om eventuell praksis fra området, noe Forbrukerombudet avviste.

Storebrand ble heller ikke informert om at andre aktører var under oppsikt, men fikk derimot inntrykk av at dette var et soloutspill mot Storebrand. Det var først i Markedsrådet at Storebrand fikk forståelsen av at det fra Forbrukerombudets side er tenkt et bredere utspill også mot bransjen.

Når det gjelder tvangsgebyr, foreligger “særlige grunner” for å unnlate dette, idet Forbrukerombudet kun har tatt opp sak med Storebrand og saksbehandlingen således er konkurransevridende.

Innklagede har nedlagt følgende påstand:
“Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge”

4. Markedsrådets bemerkninger

Slik saken er lagt opp fra Forbrukerombudet, står forskrift om låneavtaler fastsatt av Justisdepartementet 11. februar 2000 sentralt. Det fremgår av forvaltningspraksis at markedsføring som er i strid med forbrukerbeskyttelsesregler i annen preseptorisk lovgivning vil kunne anses i strid med markedsføringsloven § 1, jf. MR-sak nr. 13/93, 17/93, 1/97 og 2/00. I juridisk litteratur er dette betegnet som lovstridsprinsippet, jf. Løchen/Grimstad Markedsføringsloven 7. utgave side 44. Det er likevel ikke slik at det er noen automatikk i at bestemmelsen er overtrådt fordi det foreligger brudd på særlovgivning. Markedsføringsloven § 1 er en rettslig standard, og anvendelsen av bestemmelsen beror på utøvelse av skjønn. Forutsetningen for å kunne anvende generalklausulen på forhold som er i strid med bestemmelser i spesiallovgivningen, er at det dreier seg om en handling som er “urimelig overfor forbrukere”, jf. markedsføringsloven § 1 første ledd annet alternativ.

De øvrige bestemmelser i lovens kapittel I er a ntatt å være presiseringer av generalklausulen, som likevel har rekkevidde utover dette. Unnlatelse av å gi visse opplysninger kan anses urimelig, og her vil også markedsføringsloven § 3 om utilstrekkelig veiledning kunne komme til anvendelse. Markedsrådet finner grunn til å nevne dette fordi det fremgår av den korrespondanse som Forbrukerombudet i 1993 hadde med enkelte banker og finansieringsselskaper, samt med visse bransjeorganisasjoner, at det den gang ble vist til denne bestemmelsen – den gang i tillegg til dagjeldende forskrift om opplysningsplikt overfor låntakere, fastsatt av Finansdepartementet 1. juni 1990 med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 fjerde ledd og § 4-2 annet ledd. Om bakgrunnen for at § 3 ikke er påberopt av Forbrukerombudet i denne saken, vises til gjengivelsen av anførslene foran.

Paragraf 5 om opplysningsplikt ved markedsføring i gjeldende forskrift om låneavtaler er gjengitt foran. Forskriften er som nevnt fastsatt av Justisdepartementet blant annet med hjemmel i finansavtaleloven § 48 sjette ledd. Av forskriftens § 2, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd, fremgår at bestemmelsen ikke kan fravikes ved avtale til skade for en låntaker som er forbruker. Forskriftens § 5 avløste en likelydende bestemmelse inntatt i § 2-3 i forskrift 17. september 1998 om opplysningsplikt overfor låntakere og om avtale om lån til forbruker, fastsatt av Finansdepartementet. Hjemmel for denne forskriften var finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 fjerde og femte ledd. Disse bestemmelser er fortsatt gjeldende og lyder:

“Når det opplyses om kredittvilkår i brosjyrer, annonser eller annen skriftlig markedsføring av lånetilbud som nevnt i første ledd, skal det også opplyses om den effektive renten. Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, herunder om beregning av effektiv rente.”

Finansavtaleloven § 48 sjette ledd lyder:
“Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om krav til innholdet i låneavtalen, om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 46 og om bruk og godkjenning av formularer.”

Paragraf 46 regulerer långiverens opplysningsplikt, og angir i første ledd at det blant annet – før det blir inngått avtale om nedbetalingslån – skal opplyses skriftlig om effektiv årlig rente, nominell årlig rente, samt gebyrer.

Det fremgår av et skriftlig materiale fra Finansdepartementet som Forbrukerombudet har fremlagt, at det i 1996 ble arbeidet med et utkast til forskrift om opplysningsplikt og avtaler om kreditt til forbruker. I bestemmelsen om opplysningsplikt ved markedsføring het det om den effektive renten at den “skal oppgis med samme skrifttype og størrelse som andre renter.” Etter det som er opplyst for Markedsrådet, er det noe uklart hvorfor bestemmelsen ble endret til følgende i § 2-3 siste punktum i forskriften 17. september 1998 (jf. likelydende siste punktum i § 5 i forskriften 11. februar 2000):

“Opplysninger om effektiv rente skal fremstilles slik at opplysningene fremgår minst like tydelig som opplysninger om andre lånekostnader.”

Det er ellers på det rene at så vel fastsettelsen av denne forskriften som visse andre bestemmelser i vår finanslovgivning i sin tid hadde som formål blant annet å implementere Rådsdirektiv 87/102/EØF om forbrukerkreditt. Som fremhevet av Forbrukerombudet, er dette et minimumsdirektiv, og det forhold at vår lovgivning går lenger enn det som strengt tatt var nødvendig for implementering av direktivet, er derfor ikke problematisk i vår sammenheng.

Som et ledd i prøvingen av Forbrukerombudets anførsel om at den aktuelle markedsføringen av boliglån er i strid med markedsføringsloven § 1, må det foretas en prejudisiell prøving av om det foreligger brudd på forskriftens bestemmelse om opplysningsplikt overfor låntaker i § 5. Før rådet går nærmere inn på dette spørsmålet, er det grunn til å knytte noen bemerkninger til spørsmålet om tilsyn med at bestemmelsen overholdes.

I tilknytning til den muntlige forhandlingen for Markedsrådet fremla Forbrukerombudet rundskriv nr. 37/94 av 30. august 1994 fra Kredittilsynet til alle finansinstitusjoner med mer. Under punkt 2 på side 3 i rundskrivet heter det at både Kredittilsynet og Forbrukerombudet har kompetanse til å håndheve dagjeldende forskrift 1. juni 1990 § 5 bokstav d om opplysningsplikt ved markedsføring av lån, og at det forelå enighet mellom disse om at Forbrukerombudet skulle ha det primære ansvar for at informasjonskravene ble overholdt. For så vidt gjelder dette forhold, vises også til Markedsrådets bemerkninger i sak 23/96. Det er på Markedsrådets forespørsel skriftlig opplyst av Forbrukerombudet – etter forutgående kontakt til Kredittilsynet og med gjenpart til Storebrand Bank ASA – at arbeidsfordelingen ikke har vært gjenstand for skriftlig presisering i henhold til gjeldende forskrift om låneavtaler, men at den praksis fortsatt følges at Forbrukerombudet har det primære ansvar for å føre tilsyn med at informasjonskravene blir overholdt. For øvrig er opplyst av Forbrukerombudet at Kredittilsynet er gjort kjent med den problemstilling som er tatt opp med Storebrand Bank ASA i vår sak her.

Markedsrådet går etter dette over til å se på om vilkårene for å nedlegge forbud mot den aktuelle markedsføring foreligger, jf. markedsføringsloven § 1 sammenholdt med forskriften § 5. Det må på vanlig måte tas utgangspunkt i den konkrete annonsen, og det vises til den beskrivelse av denne som er gitt foran. Forbrukerombudets påstand i saken kommer rådet tilbake til.

Som det vil ha fremgått, anfører Forbrukerombudet at bankens markedsføring av boliglån er urimelig overfor forbrukere ved at den på to punkter ikke oppfyller de krav som må stilles. Rådet ser først på spørsmålet om opplysningene om effektiv rente kan anses å tilfredsstille lovens krav.

Innledningsvis bemerkes at rådet er enig med Forbrukerombudet i at opplysningen om nominell rente samt andre tallmessige størrelser brukt i den aktuelle annonsen, innebærer at det er gitt “opplysninger om lånevilkår”, og at opplysningsplikten dermed utløses.

Markedsrådet har delt seg i synet på om opplysningsplikten er oppfylt.

Flertallet – Markedsrådets leder Ole Bjørn Støle og medlemmene Tomas Myrbostad, Elisabeth Roscher, Eva Opshaug Teigen, Anne-Grethe Beck Andersen, Bjørn F. Hauge og Cathrine Lødrup vil bemerke:

Etter sin ordlyd krever forskriften at opplysningene om effektiv rente skal fremstilles slik at de fremgår “minst like tydelig” som opplysninger om andre lånekostnader. Som nevnt er gjeldende forskrift på dette punkt identisk med forskriften av 1998 § 2-3. I lys av den endring som ble foretatt i forhold til Finansdepartementets opprinnelige utkast, kan det ikke uten videre legges til grunn at den effektive renten skal oppgis med samme skrifttype og med samme størrelse som andre renter. Men flertallet ser det slik at effektiv rente er en helt sen tral opplysning for forbrukere ved markedsføring av lån – her boliglån – ved at denne angir de fullstendige og reelle kostnader ved lånet. For at forbrukere som potensielle låntakere skal gis mulighet til å foreta en sammenligning av kostnadene fra ulike tilbydere i markedet, er det viktig at den effektive renten fremgår med høy oppmerksomhetsverdi i annonser fra finansinstitusjoner. Kravet i forskriften § 5 retter seg da også nettopp mot opplysning om den effektive renten. På den annen side er nominell rente ikke uttrykkelig nevnt. Nå kan det også være nyttig for forbrukere å få opplyst den nominelle renten i tillegg, blant annet fordi den kan si noe om kostnadseffektivitet.

Når imidlertid den nominelle renten i den aktuelle annonsen er benyttet som et blikkfang fremstilt med store og fete typer, og den effektive renten er angitt på mindre fremtredende plass og med klart mindre oppmerksomhetsverdi, er det flertallets oppfatning at forskriftens krav om at den effektive renten skal fremgå “minst like tydelig” ikke er oppfylt. Det forhold at det er stjernehenvisning fra den nominelle renten, er av betydning, men ikke avgjørende når annonsen vurderes under ett. Flertallet er videre oppmerksom på at den effektive renten vil variere med lånebeløp og nedbetalingstid, og at forskriften ikke stiller krav om angivelse av et bestemt lånebeløp og en gitt låneprofil. Slik sett vil angivelse av nominell rente være et enklere sammenlikningsgrunnlag. Men når formålet med kravet må antas å være at forbrukere og potensielle låntakere skal gis mulighet til å få et sammenligningsgrunnlag med hensyn til de reelle lånekostnadene for blant annet boliglån, er dette ikke en avgjørende innvending. For øvrig er det flertallets inntrykk på bakgrunn av det utvalg av annonser for boliglån fra ulike banker som er fremlagt i saken, at lånebeløp og låneprofil ikke varierer meget. Og det er som nevnt ikke noe til hinder for at også nominell rente oppgis.

Etter dette kan flertallet ikke slutte seg til bankens anførsel om at forskriften er så vidt uklar at det ikke kan fastslås at den aktuelle markedsføring er i strid med de krav som følger av preseptorisk lovgivning, for så vidt gjelder opplysning om den effektive renten.

Når det gjelder kravet om at “eventuelle etableringsgebyrer” skal oppgis, må det konstateres at heller ikke dette kravet er tilfredsstilt. Flertallet har ikke grunn til å trekke i tvil bankens opplysning om at etableringsgebyret i dette tilfellet er inkludert i den effektive renten, men dette kan ikke være avgjørende. Både forskriftens ordlyd og formålet med opplysningsplikten tilsier at gebyret skal oppgis, og Storebrand Bank har altså ikke bestridt at det for det boliglånet som annonsen gjelder faktisk ville bli beregnet etableringsgebyr.

Til bankens anførsel om at Forbrukerombudets anvisning fra 1993 ikke er fulgt opp av bransjen, at det samme gjelder bransjepraksis etter at den nye forskriften trådte i kraft, og at dette må få betydning for hvilke krav som i dag kan stilles til opplysningsplikten ved markedsføring av lånevilkår, skal flertallet bemerke:

Det foreligger for flertallet ikke et tilstrekkelig faktisk grunnlag for å konstatere at Forbrukerombudets anvisninger i 1993 overfor bransjeorganisasjoner med mer, ikke på noe tidspunkt er blitt fulgt opp av bransjen. Men på bakgrunn av det som er opplyst i saken, er det ikke usannsynlig at dette langt på vei har vært tilfelle. Og det er tilsvarende fremlagt flere eksempler på at også andre finansieringsinstitusjoner har markedsført blant annet boliglån på lignende måte som Storebrand Bank etter at forskriften av 11. februar 2000 trådte i kraft.

Da korrespondansen mellom Forbrukerombudet og bransjeorganisasjonene/bankene fant sted for mer enn ti år tilbake, var Storebrand Bank ennå ikke etablert. På denne bakgrunn, og sammenholdt med opplysningen om at banken ikke representerer mer enn mellom to og tre prosent av markedet for denne type lån, har flertallet i noen grad forståelse for at man har reagert overfor det man i hvert fall subjektivt har følt som en ensidig fokusering på Storebrand Bank. Flertallet kommer tilbake til om og på hvilken måte dette bør tillegges betydning for et eventuelt forbudsvedtak i saken.

Men det dreier seg som nevnt om preseptorisk lovgivning, og dertil om bestemmelser satt til beskyttelse av forbrukerhensyn. Bransjepraksis vil ofte ha relevans og vil kunne bli tillagt vekt ved håndheving av generalklausulen i markedsføringsloven § 1, samt ved anvendelse av deklaratorisk lovgivning som vil kunne være relevant å ta i betraktning. Men dette stiller seg annerledes ved preseptorisk lovgivning. Og her kommer det til at opplysningsplikten er stadfestet og videreført så vel ved forskriften av 1998 som ved gjeldende forskrift av 2000.

Flertallet tar videre til etterretning opplysningene fra Forbrukerombudet om at man nå i noen tid har valgt å prioritere forhandlinger med bransjeorganisasjonene om standardkontrakter innenfor området for finansielle tjenester, og at man i tiden fremover vil ha oppmerksomheten rettet mot markedsføring av lån overfor forbrukere. Det samme gjelder opplysninger om at det er registrert for oppfølgning saker på flere finansinstitusjoner, men at man har villet avvente Markedsrådets behandling av denne saken før en går videre overfor de andre aktørene. Dette siste hadde Forbrukerombudet etter flertallets oppfatning oppfordring til å tydeliggjøre klarere og på et tidligere tidspunkt overfor Storebrand Bank, enn det som fremgår av den skriftlige saksforberedelse i saken.

Som det vil ha fremgått, finner flertallet likevel ikke at den påberopte bransjepraksis kan føre til at den aktuelle markedsføringen av boliglån fra Storebrand Bank anses for å være i samsvar med de krav som følger av finansieringslovgivningen.

Spørsmålet blir etter dette om den konkrete markedsføringen av boliglån fra Storebrand Bank som er til behandling i vår sak, må anses som urimelig overfor forbrukere, jf. markedsføringsloven § 1. Det er denne bestemmelsen, sammenholdt med samme lov § 12, som i tilfelle er hjemmel for at Markedsrådet kan nedlegge forbud. Fleretallet er kommet til at vilkårene foreligger, herunder at inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne. I forhold til den påstand som Forbrukerombudet har nedlagt i punkt 1, er det nødvendig å konkretisere vedtaket ved at det tas inn en eksplisitt henvisning til den aktuelle annonsen, jf. at det er en konkret “handling” som kan forbys etter markedsføringsloven §§ 1 og 12.

Mindretallet – Øivind Breen – deler ikke flertallets syn når det gelder tolkningen av forskrift om låneavtaler § 5 med hensyn til begrepet “like tydelig”.

Flertallet omformulerer dette til “like stor meddelelseseffekt”. Mindretallet oppfatter ikke disse formuleringene som synonyme – ettersom “meddelelseseffekt” er mer orientert mot oppmerksomhet enn tydelighet.

Mindretallet oppfatter ikke at “like tydelig” er ensbetydende med “med like stor oppmerksomhet”. Mindretallet er heller av den oppfatning at “like tydelig” bør oppfattes bokstavelig som “like tydelig” i forståelsen; “formulert på tilsvarende måte”. Etter mindretallets oppfatning har Storebrand Bank formulert effektiv rente på en minst like tydelig måte som nominell rente.

Derimot er mindretallet av den oppfatning at forskriften ville være overtrådt dersom det i denne saken var slik at “effektiv rente” ble kommunisert utydelig rent formuleringsmessig eller spesielt nedtonet i annonsens utseende – for eksempel med spesielt liten skrift eller plassert slik at lesbarheten på annen måte ble svekket. Så lenge kostnadspresiseringen knyttet til lånet, slik som her, er gjort i det som vanligvis kalles “brødtekst”, mener mindretallet at informasjonen er så tydelig og tilgjengelig at “effektiv rente fremgår minst like tydelig som nominell rente”.

Videre er det mindretallets oppfatning at Forbrukerombudets og flertallets fortolking av “like tydelig” med den mening og med den konsekvens at det hovedsaklig skal fokuseres på effektiv rente, ikke har noen opplagt forbrukerinteresse ved seg.

Mindretallet er av den oppfatning at effektiv rente ikke gir forbrukeren bedre informasjon enn nominell rente. Såkalt effektiv rente er avhengig av lånets størrelse og nedbetalingsprofil – og kan dermed manipuleres.

I denne sammenheng velger mindretallet som eksempel å vise til reglene for enhetspriser i dagligvaren. Her skal enhver stykkpris omregnes til pris per kilo eller annen passende enhet. Mindretallet mener at nominell rente er det nærmeste finansbransjen kommer enhetspris – ettersom dette er den netto pris som settes på utlån. Enhver kostnad utover dette vil vise finansinstitusjonens påslag for dekning av kostnader og krav til lønnsomhet. Mindretallet mener at dette er vesentlig, relevant og interessant forbrukerinformasjon.

Med tanke på forskrift om låneavtaler § 5 og mfl. § 1, er det ut fra dette resonnement mindretallets oppfatning at Storebrand Bank ikke rammes. Vedrørende forbrukerens interesse i denne saken, frykter derimot mindretallet at disse ikke blir bedre ivaretatt dersom finansbransjen begynner å orientere seg mot å bruke utelukkende “effektiv rente” ettersom denne som nevnt over er manipulerbar gjennom å variere lånets størrelse og nedbetalingsprofil. Mindretallet påpeker her den selvfølgelighet at folk har svært ulike behov for lån både med hensyn til størrelse og nedbetalingsprofil – og at eksemplene som brukes til grunnlag for å beregne effektiv rente bare gjelder et fåtall låntagere. Mindretallet vil forstå forskriften dit hen at forbrukeren har stort utbytte av både den nominelle rente og effektiv rente for et gitt eksempel – der det er orientert om hvilke og hvor store kostnader som kreves ved lånets etablering og nedbetaling.

Mindretallet gir innklagede støtte i sin påstand om at “Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge”.

Derimot vil mindretallet påpeke behovet for Forbrukerombudet sin innsats knyttet til å samle bransjeorganisasjonene for å sørge for at regneeksempler på effektiv rente følger samme beløp og profil, samt at det blir enda større klarhet i institusjonens orientering om de totale lånekostnader i sin markedskommunikasjon.

Flertallet må etter dette ta standpunkt til punkt 2 i Forbrukerombudets påstand om virkningsdato. Flertallet er her kommet til at dette tidspunktet bør fastsettes noe frem i tid. Det vises til det som tidligere er uttalt om at det langt på vei er tale om en bransjepraksis, og at det er nokså tilfeldig at det nettopp er Storebrand Bank som først blir gjenstand for sanksjonering etter markedsføringsloven. Det må unngås at det blir et etterslep i forhold til de øvrige aktører som vil bli gjenstand for oppfølging fra Forbrukerombudet, jf. hensynet til å unngå konkurransevridning. Rådet fastsetter derfor virkningstiden til 15. september 2004, og legger til grunn at ombudet innen denne tid vil ha fulgt opp også overfor de øvrige aktuelle aktører som har benyttet lignende markedsføring av boliglån.

Det gjenstår etter dette å ta stilling til ombudets påstand punkt 3 om tvangsgebyr. Etter markedsføringsloven § 16 første ledd første punktum skal det i vedtak etter §§ 12 og 14 fastsettes tvangsgebyr. Unnlatelse av å fastsette tvangsgebyr kan bare gjøres dersom “særlige grunner tilsier det”, jf. § 16 første ledd siste punktum. Som det vil ha fremgått, har flere andre aktører i bransjen, med betydelig større markedsandel, over tid benyttet annonser med lignende innhold. Selv om dette altså etter rådets oppfatning ikke kan få den virkning at markedsføringen ikke er urimelig i forhold til forbrukere, jf. § 1 første ledd, har rådet overveiet om det i denne saken kan sies å foreligge slike særlige grunner at tvangsgebyr kan utelates. Men terskelen for utelatelse bør ligge høyt, og rådet er blitt stående ved at de nevnte forhold bør tas i betraktning ved fastsettelsen av gebyrets størrelse. Tvangsgebyret fastsettes etter dette til kr 100.000,-.

Vedtaket er truffet under dissens som angitt foran.

Vedtak

1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 1, forbyr Markedsrådet Storebrand Bank ASA å benytte markedsføringsmateriell som anvendt i annonse for boliglån rykket inn i Aftenposten i september 2003, der det opplyses om lånevilkår ved angivelse av nominell rentesats og andre tall som gjelder lånekostnadene, uten at opplysninger om effektiv rente fremstilles minst like tydelig som opplysning om andre lånekostnader og uten at det opplyses om eventuelle etableringsgebyr.

2. Storebrand Bank ASA påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 senest innen 15. september 2004.

3. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12, fastsetter Markedsrådet at Storebrand ASA skal betale kr 100.000,- i tvangsgebyr dersom banken overtrer, eller  medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.

Tilbake til toppen