MR-2003-02: Forbrukerombudet – Privat Parkering AS

Saken gjelder hvorvidt Privat Parkering AS` vilkår om klagegebyr på kr 400,- for å behandle klage på ilagt kontrollavgift på kr 500,- er urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Vedtak av 09.05.2003

Klager: Forbrukerombudet, Postboks 4597 Nydalen, 0404 Oslo

Innklaget:
1. Privat Parkering AS, Postboks 38 Alnabru, 0614 Oslo
2. N.N
Prosessfullmektig: Advokat Trond Skyberg, Postboks 237, 1471 Lørenskog

Markedsrådets sammensetning:
1. Direktør Randi Punsvik
2. Førstestatsadvokat Elisabeth Roscher
3. Amanuensis Inge Unneberg
4. Overtannlege Anne-Grethe Beck Andersen
5. Direktør Bjørn F. Hauge
6. Advokat Cathrine Lødrup
7. Førsteamanuensis Marit Halvorsen
8. Administrerende direktør Sol M. Olving

1. Sakens bakgrunn

Saken gjelder hvorvidt Privat Parkering AS` vilkår om klagegebyr på kr 400,- for å behandle klage på ilagt kontrollavgift på kr 500,- er urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Det opplyses om det aktuelle avtalevilkåret på selve kontrollavgiftsseddelen fra Privat Parkering AS. Her fremgår det også at klagegebyret blir refundert dersom klager får medhold i klagen på kontrollavgiften.

Forbrukerombudet mottok den 26.03.2002 en klage på kontraktsvilkåret via Forbrukerrådet. Forbrukerombudet vurderte vilkåret som urimelig, og anmodet Privat Parkering AS i brev av 23.05.2002 om å endre det. Forbrukerombudet mottok ikke svar fra Privat Parkering AS – heller ikke etter å ha sendt en påminnelse den 24.06.2002 – og varslet så i brev av 11.07.2002 om at forbudsvedtak med tilhørende tvangsgebyr ville bli fattet. Privat Parkering AS ble ved brev av 22.08.2002 varslet om at saken ville bli brakt inn for Markedsrådet. Ved gjenpart av brevet ble også selskapets styreformann N.N varslet om dette.

I brev av 23.08.2002 opplyste så N.N at Privat Parkering AS for tiden er hvilende og at selskapet etter all sannsynlighet vil bli nedlagt.

Forbrukerombudet opplyser at man høsten 2002 innledet forhandlinger om standardvilkår og retningslinjer for parkeringsvirksomhet med bransjeorganisasjonene Parkinord og NORPark. I denne forbindelse fikk Forbrukerombudet indikasjoner på at Privat Parkering AS fremdeles var i drift, og at klagegebyret fortsatt ble anvendt.

Forbrukerombudet skal etter dette ha tatt telefonisk kontakt med Privat Parkering AS, og på telefon den 10.09.2002 til selskapets oppgitte telefonnummer, 22 72 17 70, opplyste Charlie Hamborg at Privat Parkering AS var i full drift. Charlie Hamborg skal ha oppgitt at han fungerte som daglig leder i selskapet.

Ifølge Forbrukerombudet bekreftet også Øyvind Dahlen den 11.09.2002, på samme telefonnummer, at Privat Parkering AS var i full drift. Han skal ha opplyst at han er daglig leder for Oslo Biltransport AS, men at han også står for den daglige driften av Privat Parkering AS. Oslo Biltransport AS og Privat Parkering AS opplyses også å ha hatt samme telefonnummer, 22 72 17 70, på denne tid. Dahlen skal videre ha bekreftet at Privat Parkering AS opprettholder praksisen med å kreve et gebyr på kr 400,- for å behandle klager på parkeringsgebyr.

I brev av 18.09.2002 til de innklagede anførte Forbrukerombudet at denne nye informasjonen tilsa at opplysningene Forbrukerombudet tidligere hadde fått om at firmaet ikke var i drift, ikke medførte riktighet. Det ble på nytt varslet om at saken ville bli oversendt Markedsrådet.

Fordi saken inneholdt motstridende opplysninger om hvorvidt Privat Parkering AS fortsatt er i drift, ba Forbrukerombudet i brev av 11.10.2002 om mer dokumentasjon vedrørende dette.

Forbrukerombudet har innhentet offentlige opplysninger fra Brønnnøysundregistrene om Privat Parkering AS og Flexi Trans AS som viser at begge selskapene fortsatt står registrert der. N.N er oppført som styreleder og daglig leder/administrerende direktør også i sistnevnte parkerings-/inntauingsselskap.

Forbrukerombudet har under henvisning til markedsføringsloven § 15 innhentet kontoopplysninger for Privat Parkering AS fra DnB Postbanken, og anfører at disse viser stadige innbetalinger til selskapet på størrelse kr 500,- fra enkeltpersoner. Dette tyder etter Forbrukerombudets mening på at selskapet fortsatt er i full drift.

Det er også fremlagt et utvalg artikler fra VG og Dagbladet fra februar og mars 2003 om Privat Parkering AS` virksomhet, samt en klage datert 07.01.2003 til Forbrukerombudet vedrørende kontrollavgift ilagt av selskapet den 02.01.2003.

Forbrukerombudet har i tillegg innhentet utskrift av N.Ns likning for 2001.

På denne bakgrunn la Forbrukerombudet til grunn at Privat Parkering AS fremdeles ilegger kontrollavgifter og krever et gebyr på minst kr 400,- for å klage på dette. Forbrukerombudet anser det dermed slik at frivillig ordning med Privat Parkering AS ikke er oppnådd, jf. markedsføringsloven § 13 fjerde ledd.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 29.01.2003. Behandlingen fant sted den 28.04.2003. Førstekonsulent Jens Thomas Thommesen hos Forbrukerombudet gjorde rede for saken. På vegne av de innklagede møtte advokat Trond Skyberg.

2. Forbrukerombudets anførsler

Parkeringsvirksomhet var tidligere mest utbredt blant offentlige aktører, men har de siste tiårene blitt preget av en stadig økende konsentrasjon av private aktører.

Privat Parkering AS driver privat parkeringsvirksomhet. Slik virksomhet baserer seg på et avtalerettslig fundament, idet den ikke er særskilt lovregulert. Dette innebærer at man har ansett bilførere som parkerer på et privat regulert parkeringsområde, for gjennom stilltiende aksept å akseptere de vilkår for parkering som følger av standardvilkår og skilting for parkeringsplassen. Vilkårene som gjelder for parkering på de plassene som håndheves av Privat Parkering AS, er ensidig fastsatt av den næringsdrivende.

Offentlig parkeringsvirksomhet skjer i henhold til forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr (parkeringsforskriften). Sanksjonsmidler for brudd på parkeringsforskriften er tilleggsavgift på kroner 300,- og gebyr på kroner 500,-, jf. forskriftens §§ 13 og 14. Det er strenge vilkår for når parkeringsforskriftens gebyr på 500,- kan ilegges, og Høyesterett har i kjennelsen i Rt. 1998 s. 291 lagt det strafferettslige beviskravet til grunn i saker om ileggelse av
parkeringsgebyr. Dette viser at rettsapparatet anser det å bli ilagt et parkeringsgebyr på kroner 500,- som et relativt alvorlig inngrep.

De private parkeringsfirmaene bruker gjerne et sanksjonsmiddel for brudd på parkeringsvilkår som de kaller kontrollavgift. Størrelsen på denne kontrollavgiften blir ensidig fastsatt av parkeringsselskapet. Privat Parkering AS har fastsatt den til kroner 500,-, altså en sum tilsvarende det offentlige parkeringsgebyret. Ved ileggelse av kontrollavgift på kr 500,- må det antas at det for forbrukere føles minst like inngripende som ileggelse av et offentlig parkeringsgebyr på kr 500,-.

Kontrollavgiftene blir ilagt av parkeringselskapenes personell. Som ellers når mennesker skal utføre jobben, er det fare for at feil gjøres. Av e-post av 24.07.2002 fra Alf Arne Iversen ved Trafikketaten i Oslo kommune til Forbrukerombudet fremgår det at etaten i 2001 mottok 10.714 klager på ileggelser av tilleggsavgift og parkeringsgebyr. Hele 3.837 ileggelser ble etter klage frafalt. Dette viser at det ofte kan være grunn til å fremsette en klage. Det må legges til grunn at det ikke bare gjøres feil i tilknytning til offentlig parkeringsdrift, og at også kontrollavgifter kan bli feilaktig ilagt av Privat Parkering AS. Det er derfor viktig at klageadgangen på disse kontrollavgiftene er reell.

Ved ileggelse av offentlig tilleggsavgift og gebyr følger det med en klagemulighet, jf.
parkeringsforskriften § 19. Å fremsette slik klage er gratis. Klagemuligheten på forvaltingsavgjørelser er i tillegg en viktig del av prinsippet om forsvarlig saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 28 flg. om klage på enkeltvedtak. Klagemuligheten må anses for å være et helt sentralt rettssikkerhetsprinsipp i forvaltningen.

I den foreliggende sak er det tale om et privat firma som ilegger enkeltpersoner et privat sanksjonsmiddel, kontrollavgift, som representerer et like stort beløp som parkeringsgebyret etter parkeringsforskriften. Selv om ingen av disse sanksjonsmidlene anses som straff i straffelovens forstand, representerer både parkeringsgebyret og kontrollavgiften et inngrep i rettssfæren til de personer som berøres. Dette inngrepet ligger nært opp til hva som ellers er å anse som straff dersom det hadde vært det offentlige som stod bak sanksjonsmidlet. Det vil derfor være urimelig om det ikke også blir lagt til rette for et system som er egnet til å fange opp urettmessig ilagte kontrollavgifter, uten at den som blir ilagt avgiften skal måtte betale ekstra for dette. Dette kan typisk gjøres gjennom en gebyrfri klageordning. På denne bakgrunn er Forbrukerombudets oppfatning at det som hovedregel ikke bør være gebyr for klagebehandling.

Etter bestemmelsen i markedsføringsloven § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet.

Rådsdirektiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler er implementert i norsk rett, blant annet gjennom markedsføringsloven § 9a. Etter direktivets artikkel 3 punkt 3 inneholder vedlegget til direktivet en veiledende og ikke uttømmende liste over vilkår i forbrukeravtaler som kan anses som urimelige. Vedleggets punkt 1 e nevner vilkår som har til formål eller virkning å pålegge en forbruker som ikke oppfyller sine forpliktelser, å godtgjøre dette ved å betale et uforholdsmessig stort beløp. I denne saken er det snakk om å pålegge forbrukeren en kontrollavgift på kroner 500,-, noe som i seg selv må sies å være et rimelig stort beløp. Når det i tillegg kreves et nesten like stort beløp, kr 400,-, for å klage på kontrollavgiften, er dette etter Forbrukerombudets oppfatning å påføre en forbruker et uforholdsmessig stort beløp, til tross for at det ikke nødvendigvis er sikkert at forbrukeren har brutt sin forpliktelse i avtaleforholdet. Allerede vedleggets bokstav 1 e taler derfor for at klagegebyret må være å anse som urimelig.

Privat Parkering AS har fremholdt at ingen noen gang har betalt eller er blitt avkrevd gebyret. Forbrukerombudet er av den oppfatning at så lenge det følger av informasjonen på kontrollavgiften at det kreves et klagegebyr, har det ingen betydning at ingen fysisk er blitt innkrevd betaling av gebyret. Etter ordlyden i § 9a omfatter bestemmelsen også vilkår som “tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor f orbrukere (…)”. Det er demed klart at bestemmelsen kan anvendes i dette tilfellet.

Påstanden om at ingen har betalt klagegebyret har Forbrukerombudet ikke hatt muligheten til å undersøke riktigheten av. Dette illustrerer nettopp det urimelige i avtalevilkåret, idet virkningen blir at forbrukere avstår fra å klage. Når Privat Parkering AS krever kr 400,- i gebyr for å behandle en klage, gjør dette gebyret at klagemuligheten for mange vil være illusorisk og ikke reell.

Når man er ilagt en kontrollavgift på kr 500,- og må betale ytterligere et gebyr på kr 400,- for å få vurdert en innsigelse mot avgiften, kan den totale utgiften risikere å bli hele kr 900,-. Når klagegebyret er så høyt at det kan innebære en tilnærmet fordobling av kostnaden, kan det frata forbrukeren den muligheten han/hun bør ha til utenomrettslig å få prøvet riktigheten av inngrepet. Resultatet kan bli at forbrukeren kan komme i en situasjon hvor han/hun ikke har råd til å ta sjansen på å klage på en kontrollavgift.

Det er også andre forhold som taler for at vilkåret om gebyr er urimelig. Kontrollavgift ilegges ved at en giro blir lagt på ruten til bilføreren. Av giroen fremgår det, foruten betalingsoppfordringen, annen informasjon. Blant annet krysses det gjerne av i én av flere standardiserte rubrikker for å indikere hvorfor kontrollavgiften har blitt ilagt. Noen begrunnelse utover disse standardiserte rubrikkene gis gjerne ikke. Dette gjør at forbrukere kan føle seg svært usikre på hvorfor en kontrollavgift er ilagt. Denne usikkerheten kan minskes dersom forbrukeren gis mulighet til å klage på kontrollavgiften og således komme med sine argumenter. Når en klage besvares, følger det vanligvis med en nærmere begrunnelse på hvorfor kontrollavgiften er ilagt. Når klagemuligheten er pålagt en så stor kostnad, fratar man forbrukeren i realiteten også muligheten til å få en nærmere begrunnelse for kontrollavgiften man er pålagt å betale.

Privat Parkering AS er nærmere enn den enkelte forbruker til å bære administrasjonskostnader forbundet med klagebehandlingen. Parkeringsselskapet har muligheten til å dekke disse kostnadene gjennom parkeringsavgiften og kontrollavgifter. Tilsvarende mulighet for å pulverisere disse kostnadene har ikke forbrukere som blir ilagt kontrollavgift.

Forbrukerombudet er for øvrig ikke kjent med at andre aktører i bransjen benytter klagegebyr. Vilkåret må således anses for å være i strid med bransjepraksis, noe som også taler for at det er urimelig.

Et av hensynene bak bestemmelsen i markedsføringsloven § 9a er at forbrukere skal slippe ubehagelige overraskelser i kontraktsforhold. Privat Parkering AS` klagegebyr må etter Forbrukerombudets syn anses for å være en slik ubehagelig overraskelse.

På kontrollavgiftsseddelen opplyses det i tillegg om en svært kort frist for å klage, ti dager, samt at kontrollavgiften må betales selv om den påklages. Klagehenvendelser mottas ikke over telefon, men må gjøres skriftlig. Også disse vilkårene kan i seg selv reise spørsmål etter § 9a, men Forbrukerombudet har valgt ikke å ta opp dette i denne omgang. Vilkårene bidrar imidlertid til å forsterke inntrykket av en ubalansert og urimelig standardkontrakt.

Vilkåret om klagegebyr som medfører at klagemuligheten ikke kan anses som reell, vil etter dette medføre en så stor ubalanse mellom rettigheter og plikter i forbrukeres disfavør at det må anses for å være urimelig, og det bør derfor settes forbud mot vilkåret etter § 9a.

For at markedsføringsloven § 9a skal komme til anvendelse, må også allmenne hensyn tilsi inngrep. Opprettelse og drift av private parkeringsselskaper skjer i økende omfang. Parkeringen skjer da som oftest på bakgrunn av standardvilkår som er ensidig fastsatt av den næringsdrivende. Vilkårene vil således være annerledes enn ved kommunal parkering, og det vil som regel være uklart og tilfeldig for forbruker hvem han eller hun inngår avtale om parkering med. Det er derfor viktig i forhold til bilførere som parkerer på Privat Parkering AS` parkeringsplasser at Markedsrådet setter et forbud mot det aktuelle kontraktsvilkåret. Et forbudsvedtak vil dessuten kunne gi en viktig signaleffekt overfor den øvrige private bransjen om at dette er et kontraktsvilkår som ikke aksepteres. Dette medfører at et forbud vil kunne ha betydning for svært mange bilførere som benytter seg av private parkeringsplasser. Allmenne hensyn tilsier dermed at Markedsrådet vedtar forbud mot kontraktsvilkåret.

Når det gjelder Privat Parkering AS` anførsel om at de parkerende i den foreliggende sak ikke kan anses som “forbrukere” etter markedsføringsloven § 9a, mener Forbrukerombudet at den som parkerer på en parkeringsplass selskapet har ansvar for å ilegge kontrollavgift på, må anses som forbruker. Det er bevisst ikke utformet noen forbrukerdefinisjon i markedsføringsloven, fordi man skal kunne tolke mye inn i dette begrepet. Et eksempel er borettslag. Det er ikke et krav at parkeringen skal være avgiftsbelagt for at bestemmelsen i markedsføringsloven § 9a skal kunne anvendes.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal det, med mindre særlige grunner tilsier noe annet, i vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Formålet med tvangsgebyr er å påvirke næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handling. Ifølge forarbeidene skal gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis forbudsvedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Tvangsgebyrets størrelse skal i henhold til forarbeidene fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold.

Privat Parkering AS hadde i 2001 en inntekt fra kontrollavgifter på kr 273.275,-. Årsresultatet innhentet fra Brønnøysundregistrene viser et overskudd på kr 1.172.714,-. Forbrukerombudet tillegger det preventive hensynet mest vekt, og mener at tvangsgebyrets størrelse skjønnsmessig bør settes til kr 300.000,-.

N.N er i Foretaksregisteret oppført som selskapets styreformann. Markedsrådet har i henhold til markedsføringsloven § 12 også hjemmel til å rette vedtak mot medvirkere. Av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 34 (1994-1995) s. 27 flg., fremgår det at hensynet til en mest mulig effektiv lov tilsier at det er nødvendig at også personer bak den ulovlige virksomheten kan rammes. Det er spesielt framhevet at vedtak omgås ved at det opprettes nye selskaper, og at markedsføringen fortsetter i regi av disse.

For å forhindre fremtidig bruk av et slikt kontraktsvilkår er Forbrukerombudet av den oppfatning at vedtaket også bør rettes mot styreformann N.N. Dette skyldes at N.N i Brønnøysundregistrene er registrert som kontaktperson, styreleder og daglig leder/administrerende direktør i selskapet Flexi Trans AS som driver tilgrensende næringsvirksomhet. Ved fastsettelsen av størrelsen på tvangsgebyret vil N.Ns personlige økonomi være et moment av betydning. Det vises her til hans personlige likning for 2001. Tvangsgebyrets størrelse bør overfor N.N skjønnsmessig fastsettes til kr 50.000,- – et beløp Forbrukerombudet antar er tilstrekkelig høyt til at tvangsgebyret vil ha preventiv effekt.

Når det gjelder spørsmålet om Privat Parkering er i drift, vises det til at Markedsrådets kompetanse til å fatte forbudsvedtak ikke er avhengig av dette, idet vedtaket vil rette seg mot evt. fremtidig drift av dette selskapet eller av andre parkeringsselskap.

Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:
“1. Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Privat Parkering as og N.N i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte et avtalevilkår som innebærer at forbrukere må betale 400 kroner for å klage på ilagt kontrollavgift eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende eller lignende innhold som vesentlig vil begrense forbrukerens muligheter for å klage på ilagt kontrollavgift.

2. Privat Parkering as påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 så snart som mulig, og senest innen tre uker fra vedtakets dato.

3. Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Privat Parkering as overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Privat Parkering as betale kroner 300.000,- i tvangsgebyr.

4. Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom N.N i næringsvirksomhet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal N.N betale kroner 50.000,- i tvangsgebyr.”

3. Innklagedes anførsler

Privat Parkering AS har ikke egne avgiftsbelagte parkeringsplasser for alminnelig benyttelse, og i de områdene der selskapet foretar parkeringskontroll, foreligger det heller ikke avgiftsbelagt parkering.

Markedsføringsloven innholder ikke noen definisjon av “forbrukere”, jf. lovens § 9a. Rådsdirektiv 93/13/EØF, som er implementert i § 9a, gjelder tilegnelse av varer og tjenester som den næringsdrivende yter. Det forutsettes i direktivet at det betales for disse varene og tjenestene, noe som imidlertid ikke er tilfelle her, idet parkeringen Privat Parkering AS kontrollerer, ikke er avgiftsbelagt. De parkerende yter ikke noe, og kan således ikke anses for å være forbrukere. Markedsføringsloven § 9a, som gjelder urimelige vilkår overfor forbrukere, kan etter dette ikke komme til anvendelse.

Det aktuelle klagegebyret på kr 400,- er i alle tilfelle ikke noe generelt gebyr som må betales, idet det kun skal svares dersom den klagen som fremmes er uberettiget. Gebyret skal heller ikke betales forskuddsvis. Dette er en vesentlig forskjell i forhold til problemstillingen Forbrukerombudet tar utgangspunkt i.

Bruk av kontrollgebyr og fjerning av biler i privat regi er akseptert av domstolene. Det vises i denne forbindelse til dom fra Oslo byrett av 03.07.1991 og fra Eidsivating lagmannsrett av 20.01.1994.

Forbrukerombudets sammenligning av den private parkeringskontroll med den som drives i regi av det offentlige, som er fastsatt etter helt spesielle regler, er irrelevant. Dette gjelder spesielt når man ser på måten gebyret inndrives. Mens det offentlige har direkte utleggsrett for sin avgift som i mange tilfeller kan innkreves både av bruker og eier av bilen, må det private gebyret inndrives som ethvert annet gjeldskrav, og det kan kun rettes mot brukeren. I praksis må saken således fremmes for forliksrådet, og evt. videre for de ordinære domstoler. Reglene om ansvar for saksomkostninger medfører at parkeringsselskapene alltid må være varsomme med å fremme saker som ikke er helt klare for domstolene.

Ved offentlige gebyrer er det større behov for en lettere klageadgang. Her må det også nevnes at dersom klageren av et offentlig gebyr ikke får medhold i klagen, må vedkommende selv bringe saken inn for namsretten, der han/hun må betale et behandlingsgebyr.

Det er etter dette klart at klager ved private kontrollavgifter ikke er dårligere stillet enn ved offentlige gebyrer.

Forbrukerombudets henvisning til forvaltningslovens prinsipper har liten relevans i dette tilfellet, idet det vil være et helt nytt rettsprinsipp om man på privatrettens område indirekte skulle anvende rene forvaltningsrettslige prinsipper.

Forbrukerombudets videre begrunnelse for sitt syn bærer sterkt preg av en klar motstand mot bruk av private kontrollavgifter, og et ønske om å legge hindringer i veien for en effektiv ordning. Forbrukerombudet stiller seg på denne måten ensidig på bilbrukerens side. Det er imidlertid behov for en effektiv parkeringskontroll på private områder. De som ønsker dette kan på mange måter anses som forbrukere, idet det særlig er borettslag og boligsameier som har inngått avtaler om privat parkeringskontroll.

Forbrukerombudets anførsel om at utgiftene til klagebehandling burde vært utlignet på samtlige av de bilistene som parkerer feil ved å legge kostnadene inn i grunngebyret, viser at Forbrukerombudet aksepterer at kostnadene ved klagebehandling må dekkes inn. Det kan imidlertid vanskelig ses som mer urimelig for forbrukeren at den som uberettiget ønsker å klage betaler omkostningene ved dette, enn at dette skal utlignes på alle de som ikke velger å klage. Det er klart mest rimelig at den som er årsak til omkostningen også må bære den. Også i denne sammenheng er det av betydning at det ikke er noen vare eller tjeneste det klages over, slik at utgiftene ved klagebehandlingen derfor ikke kan pulveriseres på ordinært vis.

Privat Parkering AS engasjerte advokat Trond Skyberg til å besvare klager vedr. ilagte kontrollavgifter, og således foreta den nødvendige utredning om lovlighet av å kreve gebyr i disse tilfellene. I de tilfeller kontrollavgift var ilagt på feil grunnlag, skulle kontrollavgiften og klagegebyret frafalles av Privat Parkering AS som da i den aktuelle situasjonen var skadevolder. Bruker/eier av motorkjøretøyet hadde da ikke opptrådt i strid med parkeringsbestemmelsene og måtte holdes skadesløs.

Det er ulogisk at Privat Parkering AS som utfører en aktverdig tjeneste som faktureres med kr 500,- (kontrollavgiften) skal måtte bære kostnadene til klagebehandling med kr 400,- når det er bruker/eier av motorkjøretøyet som ved sin feilparkering og senere klage på forholdet, danner grunnlaget for de påløpne kostnader.

Klagegebyret er for øvrig aldri blitt avkrevd noen, og ingen har noen gang betalt det. N.N opplyser at det heller ikke vil bli avkrevd noe klagegebyr under hans kontroll. Han tror imidlertid at opplysningen om gebyret på baksiden av kontrollavgiftssedd elen kan bidra til at selskapet slipper en del av det som kalles “håpløse klager”.

N.N opplyser også at Privat Parkering AS er et hvilende selskap, og at det således ikke er i aktiv drift. Det bestrides i denne forbindelse at Privat Parkering AS og Oslo Biltranport AS har samme telefonnummer. Det er nå bare noen vaktmestere og trafikkutvalg i borettslag som skriver ut noen få kontrollavgifter av egen interesse.

Når det gjelder spørsmålet om tvangsgebyr, vises det igjen til at Privat Parkering AS er et hvilende selskap som har vært drevet med underskudd. Et evt. tvangsgebyr vil medføre at selskapet går konkurs.

Et tvangsgebyr på kr 50.000,- overfor N.N må også anses som urimelig. Det vurderes i alle tilfelle som urimelig å ilegge ham et personlig tvangsgebyr når han er alvorlig syk.

Innklagede har nedlagt følgende påstand:
“1. Klagen tas ikke til følge.
2. Innklagede tilkjennes sakens omkostninger.”

4. Markedsrådets bemerkninger

Etter markedsføringsloven § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige overfor forbrukere, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det blant annet legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter.

Det er fra Privat Parkering AS` side anført at saken faller utenfor markedsføringsloven, idet de som parkerer på områder selskapet har inngått avtale om kontroll på, ikke betaler noe for dette.

Markedsføringsloven inneholder ingen definisjon av begrepet “forbrukere”. Det må imidlertid ses i sammenheng med hver enkelt bestemmelse i loven der begrepet brukes, jf. Markedsføringsloven med kommentarer, Løchen og Grimstad 7. utg., side 32. Markedsrådet anser i den foreliggende sak enhver som parkerer på de ovenfor nevnte områder, for å være forbrukere i forhold til lovens § 9a. Hvorvidt Privat Parkering AS leverer en tjeneste som man betaler for, anses ikke for å være avgjørende ved vurderingen av begrepet “forbrukere” i denne sammenheng.  En privatperson som betaler for å parkere og en som ikke gjør det må anses for å ha like store behov for beskyttelse mot urimelige parkeringsvilkår. De må begge stilltiende akseptere de standardvilkår som gjelder for parkeringen.

Idet Privat Parkering AS` anførsel på dette punkt først ble fremmet under de muntlige forhandlingene i Markedsrådet, og Forbrukerombudet således ikke fikk anledning til å forberede seg på en drøftelse på dette punkt, velger Rådet å ikke utdype dette spørsmålet nærmere. Noe behov for slik utdyping kan Rådet heller ikke se foreligger.

Saken anses altså for å omfattes av markedsføringsloven § 9a, og det neste spørsmålet blir da om Privat Parkering AS` kontraktsvilkår om at forbrukerne må betale kr 400,- i gebyr ved klage på ilagt kontrollavgift, er urimelig overfor forbrukerne.

Ved vurderingen av hvorvidt vilkåret er urimelig, finner Markedsrådet å legge stor vekt på at kontrollavgiften det er aktuelt å klage på beløper seg til kr 500,- – et etter Markedsrådets oppfatning så vidt høyt beløp at adgangen til å klage på avgiften må være reell. Hensynet til at forbrukere skal ha muligheten til utenrettslig å få prøvet lovligheten av en slik avgift, samt til å få en nærmere begrunnelse for ileggelsen av avgift, må ivaretas. Markedsrådet vurderer det slik at det således ikke skal knyttes vilkår til klageadgangen som forhindrer eller vanskeliggjør klage fra forbrukerne, idet dette må anses for å være urimelig etter markedsføringsloven § 9a.

Privat Parkering AS opplyser at klagegebyret ikke innkreves forskuddsvis. Ordlyden på kontrollavgiftseddelen er imidlertid etter Markedsrådets syn egnet til å forstås slik at gebyret må betales for overhodet å få klagen behandlet. At forbrukere også legger denne forståelsen til grunn, tyder de klagene Forbrukerombudet har fått vedr. kontraktsvilkåret på. Markedsrådet tar således utgangspunkt i dette.

Forbrukerne får først opplysning om vilkåret om klagegebyr på kontrollavgiftsseddelen de mottar ved ileggelse av avgiften, dvs. etter å ha inngått avtalen om parkering ved stilltiende å ha akseptert vilkårene i denne. Et avtalevilkår av så vidt stor betydning som det her er tale om, bør det i utgangspunktet opplyses om på forhånd, eksempelvis ved skilting på området.

Ut fra det Markedsrådet har fått opplyst, legges det også til grunn at det aktuelle avtalevilkåret strider mot praksis i bransjen for privat parkeringsvirksomhet. Rådet forstår det herunder slik at et avtalevilkår som det foreliggende ikke har vært noe forhandlingstema ved de forhandlinger Forbrukerombudet har gjennomført overfor bransjen den siste tiden. Markedsrådet finner å kunne tillegge denne kutymen stor vekt.

Det er også av betydning at kontrollavgiften er en inntektskilde for Privat Parkering AS – en inntektskilde som til en viss grad kan anses sikret ved at terskelen for å klage heves ved at klagegebyret settes så vidt høyt. Markedsrådet er av den oppfatning at klagegebyret på denne måten er egnet til å skape en ubalanse mellom selskapets og forbrukernes rettigheter og plikter.

Når det kreves et gebyr for å få klagen behandlet som omtrent tilsvarer beløpet kontrollavgiften lyder på, finner Markedsrådet å måtte legge til grunn at mange forbrukere vil bli avskrekket fra å bruke sin klageadgang. Risikoen for til sammen å måtte betale parkeringsselskapet tilnærmet det dobbelte beløp, medfører at klageadgangen således ikke kan anses for å være reell.

Markedsrådet finner etter dette at Privat Parkering AS` vilkår om klagegebyr på kr 400,- for å behandle klager på ilagt kontrollavgift på kr 500,- er urimelig.

Privat Parkering AS har anført at klagegebyret aldri har blitt avkrevd noen, og at selskapet ikke er i drift. Markedsrådet finner ikke å kunne tillegge dette vekt, idet vilkåret allerede ved å stå trykt på selskapets kontrollsedler må antas å være egnet til å forhindre forbrukere i å klage på kontrollavgiften de er ilagt. I tillegg kommer at markedsføringsloven § 9a også rammer vilkår som “tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere…”.

Det neste spørsmålet blir om forbud mot det aktuelle vilkåret “tilsies av allmenne hensyn”, jf. markedsføringsloven § 9a.

Privat parkeringsvirksomhet øker i omfang, men er i motsetning til slik offentlig virksomhet ikke lovregulert. Ved å parkere på områder som private selskaper eier, driver eller kontrollerer, må forbrukerne stilltiende akseptere de standardvilkår selskapet har satt for dette. Forbrukerne har i disse tilfellene like stort behov for vern mot for eksempel uberettigede ilagte gebyrer og avgifter, som ved parkering på offentlige parkeringsplasser. Etter Markedsrådets oppfatning tilsier allmenne hensyn således at det reageres med forbud mot et urimelig vilkår om klagegebyr som i det foreliggende tilfelle.

Når det gjelder tvangsgebyrets størrelse, fremgår det av forarbeidene til bestemmelsen om tvangsgebyr i markedsføringsloven § 16, Ot.prp. nr. 34 (1994-1995) side 21, blant annet at gebyrets størrelse må være avhengig av sakens art og adressatens økonomiske forhold. Privat Parkering AS har i denne forbindelse anført at selskapet har vært drevet med underskudd de siste årene. Markedsrådet finner imidlertid å tillegge de preventive hensyn mest vekt. I tillegg bemerkes at gebyret er i tråd med Markedsrådets og Forbrukerombudets praksis.

Også overfor Privat Parkering AS` styreformann, N.N, legger Markedsrådet stor vekt på å forhindre fremtidig bruk av det aktuelle avtalevilkåret – for eksempel i et annet selskap.

Markedsrådet er etter en helhetlig vurdering kommet til at tvangsgebyrenes størrelse bør fastsettes i tråd med Forbrukerombudets påstand.

Forbrukerombudet har etter dette fått medhold. Avgjørelsen er enstemmig.

Vedtak

1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. §9a, forbyr Markedsrådet Privat Parkering AS og N.N i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte et avtalevilkår som innebærer at forbrukere må betale 400 kroner for behandling av klage på ilagt kontrollavgift, eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende eller lignende innhold som vesentlig vil begrense forbrukerens muligheter for å klage på ilagt kontrollavgift.

2. Privat Parkering AS påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 så snart som mulig, og senest innen tre uker fra vedtakets dato.

3. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12, fastsetter Markedsrådet at dersom Privat Parkering AS overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Privat Parkering AS betale kr 300.000,- i tvangsgebyr.

4. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12, fastsetter Markedsrådet at dersom N.N i næringsvirksomhet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal N.N betale kr 50.000,- i tvangsgebyr.

Tilbake til toppen