MR-2000-09/MR-2000-10: Forbrukerombudet – Den norske Renseriforening / Norsk Renseri- & Vaskeriforbund

Saken gjelder spørsmålet om leveringsvilkår for rengjøring av klær må anses urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Vedtak av 15.6.00

Klager: Forbrukerombudet

Innklaget i sak 9/00: Den norske Renseriforening

Innklaget i sak 10/00: Norsk Renseri- & Vaskeriforbund

Markedsrådets sammensetning:
1. Førstebyfogd Eva Nygaard Ottesen
2. Advokat Ole Bjørn Støle
3. Ekspedisjonssjef Sæmund Lombnæs
4. Overtannlege Anne Grethe Beck Andersen
5. Amanuensis Eva Opshaug Teigen
6. Seksjonssjef Sindre Fjell
7. Seniorrådgiver Per Øivind Andresen
8. Advokat Cathrine Lødrup
9. Studierektor Stein Erik Selfors

1. Sakens bakgrunn

MR-sak 9/00 + 10/00: Forbrukerombudet – Den norske Renserifo –

Saken gjelder spørsmålet om leveringsvilkår for rengjøring av klær må anses urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Etter en undersøkelse av 8 renseriers innleveringsbetingelser, fant Forbrukerombudet at flere av vilkårene renseriene opererte med, var i strid med lov om håndverkertjenester av 16. juni 1989 nr. 63 (htl.).

Forbrukerombudet tok kontakt med Den Norske Renseriforening (DNR) og Norsk Renseri- og Vaskeriforbund (NRV) i begynnelsen av juni 1998 og inviterte foreningene til å stille som parter i forhandlinger i medhold av markedsføringsloven § 9a, med det mål å utarbeide standard innleveringsbetingelser som foreningene kunne anbefale medlemmene.

Etter forhandlinger ble det klart at partene ikke ble enige vedrørende pkt. 2 i renserienes standardvilkår. Saken ble derfor brakt inn for Markedsrådet ved ekspedisjon av 22.3.00.

Sakene ble behandlet den 8.5.00. Den Norske Renseriforening er innklaget i sak 9/00 og Norsk Renseri- og Vaskeriforbund er innklaget i sak 10/00. For Forbrukerombudet møtte kontorsjef Hilde Merethe Berg. For DNR møtte formann Haakon Pedersen og viseformann Hilde Løkås. For NRV møtte generalsekretær Michael J. Christensen og styremedlem Tore Hagen.

2. Forbrukerombudets anførsler

MR-sak 9/00 + 10/00: Forbrukerombudet – Den norske Renserifo –

Renserienes vilkår pkt. 2 lyder: “Tjenesten skal utføres fagmessig og forbrukerens interesser skal ivaretas med tilbørlig omsorg. Alle gjenstander behandles i henhold til vedlikeholdsanvisning fra produsent/selger av gjenstanden.”

Forbrukerombudet anser vilkåret urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Etter markedsføringsloven § 9a må vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere ikke være urimelig overfor forbrukerne. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. Ved vurderingen vil lovgivning på området, eller tilsvarende områder, være av betydning.

Markedsføringsloven § 9a er en rettslig standard, og det kan undertiden være et vanskelig skjønnsspørsmål å ta stilling til hva som må anses å være et urimelig vilkår. Når det gjelder vilkår som er i strid med ufravikelig lovgivning, er det imidlertid ingen tvil om at disse vil måtte anses å være i strid med markedsføringsloven § 9a. I forarbeidene til markedsføringsloven § 9a, Ot.prp. nr. 38 (1979-80), står det på s. 18:

“Ett elementært, men likevel viktig krav en må stille, er at standardkontrakter overhodet ikke inneholder klausuler som strider mot preseptorisk – tvingende – lovgivning.”

De tjenester som renseriene utfører, reguleres av bestemmelsene i håndverkertjenesteloven. Loven er ufravikelig i forbrukerforhold, jf. § 3. Avtalevilkårene bransjen benytter, må følgelig oppfylle håndverkertjenestelovens krav.

Det følger av htl. § 5 at tjenesteyteren skal utføre tjenesten fagmessig og ellers vareta forbrukerens interesser med tilbørlig omsorg. I den utstrekning forholdene tilsier det, skal tjenesteyteren veilede eller samrå seg med forbrukeren. Dersom tjenesten ikke fører til det resultat som forbrukeren i samsvar med § 5 har rett til å kreve, eller som ellers er avtalt, vil det i henhold til htl. § 17 (1) foreligge mangel såfremt avviket ikke skyldes forhold på fo rbrukerens side.

Lovens utgangspunkt om fagmessig utførelse er gjengitt i renserivilkåret pkt. 2 første setning. I annen setning står det imidlertid at alle gjenstander behandles i henhold til vedlikeholdsanvisningen. Det er naturlig å tolke dette slik at dersom vedlikeholdsanvisningen er fulgt, vil det under enhver omstendighet ikke foreligge en mangel selv om behandlingen har ført til at tekstilen ble ødelagt.

I dette ligger det en definisjon av hva som er å anse som fagmessig utførelse jf. § 5, og dermed av hva som er å anse som en mangel jf. § 17. Spørsmålet er om det å følge vedlikeholdsanvisningen vil være fagmessig utførelse av oppdraget i ethvert tilfelle. Dersom det finnes tilfelle hvor det å følge vedlikeholdsanvisningen ikke vil anses å være fagmessig utførelse, vil vilkåret innskrenke forbrukerens rettigheter etter håndverkertjenesteloven. Motpartens argument om at vilkåret bør tillates for å avverge skjønnsmessige vurderinger, kan ikke være holdbart. Fagmessighet innebærer nettopp å foreta skjønnsmessige vurderinger.

Det har vist seg at tekstilprodukter ikke alltid er riktig merket. Behandling i henhold til vedlikeholdsanvisningen kan derfor medføre at tekstilen blir skadet eller ødelagt.

Det er tekstilforhandleren/produsenten som er ansvarlig for at plagget er korrekt merket. Forbrukerombudet er gitt myndighet til å føre kontroll med at forskrifter om vedlikeholdsmerking av tekstilprodukter og sengetøy m.v. og forskrift om fibermerking av tekstilprodukter overholdes.

Dersom en tekstil er feilmerket, vil dette kunne være en mangel, jf. kjøpsloven § 17. Forbrukeren vil da kunne kreve erstatning av forhandleren dersom feilmerkingen har ført til at produktet ble ødelagt. Dette vil imidlertid ikke alltid være mulig, for eksempel fordi reklamasjonsfristen er utløpt eller forhandleren har tilholdssted i utlandet.

At det er forhandleren/produsenten som har plikt til å merke tekstiler i henhold til forskriften, utelukker ikke at det kan foreligge mangel fra renseriets side dersom rensingen fører til at tekstilen blir ødelagt. Vurderingstemaet i så henseende er om renseriet har utført oppdraget fagmessig i henhold til håndverkertjenesteloven. Det har i denne sammenheng ingen betydning om forbrukeren på et annet grunnlag har krav mot en annen part. Det må derfor avgrenses mot spørsmålet om produsent eller forhandler kan ha ansvar i saken.

Det vil imidlertid ikke foreligge mangel dersom det er forhold på forbrukerens side som er årsak til at resultatet ikke ble som det skulle, jf. htl. § 17(1) siste punktum.

I Ot.prp. nr. 29 om lov om håndverkertjenester m m for forbrukere s. 30 står det:

“Forhold på forbrukerens side vil være slikt som er en konsekvens av forbrukerens utsagn, av hans disposisjoner, det grunnlag han har lagt for tjenestens utføring, av særlige “risiki” knytt til den ting eller eiendom oppdraget gjelder eller at tjenesten ikke blir ferdig på grunn av behov for tilleggsarbeid. Dette behøver likevel ikke å gjelde dersom tjenesteyteren ut fra sin fagkunnskap eller omsorgsplikt burde reagert eller sagt fra til ham.”

Det kan reises spørsmål om den uriktige vedlikeholdsanvisningen kan anses å være “forhold på forbrukerens side”. Forbrukeren har imidlertid ingen befatning med merkingen, og feilmerking er således ikke konsekvens av forbrukerens utsagn, disposisjoner osv. Det kan heller ikke anses for å være en “særlig risiko ved tingen” når det gjelder opplagt feilmerking. I slike tilfelle burde tjenesteyteren under enhver omstendighet reagere ut i fra sin fagkunnskap.

Forbrukerombudet bestrider ikke at det i de fleste tilfelle vil måtte anses som fagmessig utførelse å følge vedlikeholdsmerkingen. Tvert i mot vil det være slik at dersom tekstilen blir ødelagt som følge av at renseriet ikke har fulgt vedlikeholdsanvisningen, vil det gjennomgående kunne fastslås at utførelsen ikke har vært fagmessig, nettopp fordi vedlikeholdsanvisningen ikke har vært fulgt.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan forekomme tilfeller hvor utførelsen ikke har vært fagmessig selv om vedlikeholdsanvisningen har blitt fulgt.

I departementets alminnelige merknader til hovedspørsmålene i Ot.prp. nr. 29 (1988-89) kapittel 3 heter det under pkt. 3.6.2 på side 26:

“Kravet til fagmessig utføring omfatter både selve utføringen av arbeidet og valg av materialer og deler. Skal forbrukeren få fullt utbytte av arbeidet, må dette ofte dessuten være tilpasset den konkrete situasjon og ellers være preget av at tjenesteyteren varetar forbrukerens særlige interesser. Forbrukeren mangler i alminnelighet den nødvendige kunnskap og erfaring for nærmere å kunne vurdere de forskjellige sider ved tjenesten og utføringen.”

At tjenesten skal utføres fagmessig, betyr at den skal utføres slik en dyktig og erfaren fagmann ville finne riktig for den aktuelle tjenesten, jf. Håkon Eriksens kommentarutgave til Lov om håndverkertjenester for forbrukere, s. 29.

Bransjen er oppmerksom på at feilmerking ofte forekommer. I noen tilfelle vil det kunne være opplagt for renseriet at plagget er feilmerket. Hvis et plagg er merket med en rengjøringsmetode som en fagmann vet at det aktuelle stoffet ikke tåler, må det forventes at han benytter seg av sine kunnskaper og rengjør plagget i henhold til hva det tåler. Med andre ord kan ikke renseren rengjøre plagget i henhold til vaskeanvisningen når han vet at plagget ikke tåler dette. I så fall vil oppdraget ikke være fagmessig utført.

Norsk renseri- og vaskeriforbund gir som eksempel at vinyl som hovedregel ikke tåler rens i Perklor, men at det finnes vinyl som tåler dette. Dette blir brukt som argument for at så lenge renseren følger vedlikeholdsanvisningen, kan han ikke bli ansvarlig dersom produktet ikke tålte behandlingen. Forbrukerombudet er ikke uenig i at renseren i nevnte eksempel ikke kan stilles ansvarlig dersom han ikke har tidligere erfaring med slike tekstiler. Bakgrunnen for dette er imidlertid at i et slikt tilfelle vil det kunne anses som fagmessig utførelse å følge vedlikeholdsanvisningen, fordi vinyl kan tåle slik behandling. Det er derfor ikke opplagt at det er feilmerket.

Det finnes imidlertid stoffer og typer plagg som under enhver omstendighet ikke tåler enkelte former for behandling. Et silkeplagg tåler aldri å vaskes på 60 grader. Vanlige blazere tåler ikke vask, men må renses. Dette antas å være elementær kunnskap for en fagmann. Hvis tekstilene er feilmerket i disse tilfellene, må det ut fra renseriets fagkunnskap kunne forventes at vaskeanvisningen ikke følges, men at det benyttes en vanlig, forsvarlig fremgangsmåte for slike plagg og stoffer. Tjenesteyteren vil her ha den nødvendige kunnskap og erfaring forbrukeren i alminnelighet mangler, jf. forarbeidene.

Situasjonen vil være annerledes for stoffer og plagg hvor det kan variere hva slags behandling de tåler, eller hvor det dreier seg om nye typer stoffer eller kombinasjoner av stoffer. Da vil det i de fleste tilfelle måtte anses som fagmessig utførelse å følge vaskeanvisningen.

Det er i tilfelle av opplagt feilmerking hvor det etter Forbrukerombudets syn utvilsomt ikke kan anses som fagmessig utførelse å følge vedlikeholdsanvisningen. Et vilkår som avskjærer kunden fra å kreve erstatning i disse tilfellene, vil medføre at kunden mister rettigheter han har etter ufravikelig lovgivning.

Lovens utgangspunkt er at det skal foretas en konkret vurdering av hva som er å anse som fagmessig utførelse i det enkelte tilfelle. En domstol vil kunne komme til at utførelsen ikke har vært fagmessig i henhold til håndverkertjenesteloven selv om vedlikeholdsanvisningen har vært fulgt.

Drøftelsen ovenfor viser at det kan være tilfelle hvor det å følge vaskeanvisningen ikke kan anses å være fagmessig utførelse, og dermed medføre en mangel. Dette innebærer at forbrukerens rettigheter etter håndverkertjenesteloven blir innskrenket gjennom renserienes innleveringsvilkår pkt. 2. Standardkontrakter kan imidlertid ikke inneholde vilkår som strider mot ufravikelig lovgivning.

Forbrukerombudets konklusjon blir på denne bakgrunn at renserienes innleveringsvilkår pkt. 2 må anses urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet som hovedregel fastsette et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken, og tvangsgebyr bør fastsettes i tilknytning til et forbudsvedtak mot innleveringsvilkåret, jf. markedsføringsloven § 16. Formålet med tvangsgebyr er å påvirke næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handling. Bransjeorganisasjonenes anbefaling må antas å få stor betydning for de enkelte renseriers anvendelse av vilkåret. Det er derfor viktig for en effektiv etterlevelse av Markedsrådets vedtak at det også overfor bransjeorganisasjonene fastsettes tvangsgebyr. Når Markedsrådet i sak 2/99 og 3/99 fant å ikke ilegge noe tvangsgebyr, var dette på bakgrunn av en konkret vurdering, hvor det bl.a. ble lagt vekt på at tidligere inngåtte avtaler hadde blitt fulgt opp av innklagede, og at det dreide seg om en meget lang gjennomføringsperiode.

Tvangsgebyr fastsettes som et engangsbeløp eller som et løpende gebyr pr. overtredelse eller over tid, jf. uttalelse i forarbeidene, Ot.prp. nr. 34 (1994-95) s. 20-21. Forbrukerombudet anser det som naturlig at tvangsgebyr i den foreliggende saken fastsettes som et engangsbeløp.

Tvangsgebyrets størrelse fastsettes ifølge forarbeidene etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold.

Forbrukerombudet har ikke mottatt opplysninger om de innklagedes økonomiske forhold. Det kan imidlertid legges til grunn at de to bransjeorganisasjonene ikke kan anses å være selskaper av betydelig økonomisk størrelse.

I følge forarbeidene bør gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis forbudsvedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Etter Forbrukerombudets oppfatning bør tvangsgebyret fastsettes til kr 10.000.

Forbrukerombudet nedlegger slik påstand:

I sak 9/00:

“Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12 jf. § 9a DNR å ha følgende vilkår i sine standard innleveringsbetingelser som foreningen anbefaler sine medlemmer:

“Tjenesten skal utføres fagmessig og forbrukerens interesser skal ivaretas med tilbørlig omsorg. Alle gjenstander behandles i henhold til vedlikeholdsanvisning fra produsent/selger av gjenstanden.”

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at forbrukeren vil kunne tape retten til å påberope seg feil som etter gjeldende rett må anses som mangler, jf. håndverkertjenesteloven §§ 17 og 21.

Med hjemmel i markedsføringsloven § 16 jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at DNR skal betale kr 10.000 i tvangsgebyr dersom foreningen overtrer, eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.”

I sak 10/00:

“Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12 jf. § 9a NRV å ha følgende vilkår i sine standard innleveringsbetingelser som forbundet anbefaler sine medlemmer:

“Tjenesten skal utføres fagmessig og forbrukerens interesser skal ivaretas med tilbørlig omsorg. Alle gjenstander behandles i henhold til vedlikeholdsanvisning fra produsent/selger av gjenstanden.”

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at forbrukeren vil kunne tape retten til å påberope seg feil som etter gjeldende rett må anses som mangler, jf. håndverkertjenesteloven §§ 17 og 21.

Med hjemmel i markedsføringsloven § 16 jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at NRV skal betale kr 10.000 i tvangsgebyr dersom forbundet overtrer, eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.”

3. Innklagedes anførsler

MR-sak 9/00 + 10/00: Forbrukerombudet – Den norske Renserifo –

På bakgrunn av felles behandling av sak 9/00 og 10/00, vil anførslene fra DNR og NRV fremstilles samlet.

Ved produksjon av et plagg vil produsenten ut fra råvare og produksjonsmåte fastsette hva som er riktig fremgangsmåte for rengjøring av plagget. Stadig oftere settes det alternative metoder på grunn av varierende krav i forskjellige land. Det er produsenten som har best kjennskap til hva plagget vil tåle, og det må derfor kunne forutsettes at produsenten merker plagget med riktig fremgangsmåte. Dersom tekstilen er feilmerket, må dette belastes produsent eller selger av tekstilen. Det er dette leddet som har størst fortjeneste på tekstiler, og det er også her de største ressursene foreligger.

Mange tekstiler på markedet er feilmerket. Feilmerkingen kan gå både på at varen ikke tåler den anbefalte vedlikeholdsmetode, og på at den er “undermerket”, dvs. tåler mer enn den anbefalte vedlikeholdsmetode. Det forekommer også at det ikke angis riktig fiberinnhold. Forbrukerombudet har i lengre tid vært oppmerksom på problemet med feilmerking uten å foreta seg noe med dette. Forbrukerombudet bør følge opp problemet i forhold til produsenter og leverandører, slik at disse aktørene skjerper sine rutiner på dette. Dersom renseren blir gjort ansvarlig for følgene av feilmerking, vil dette føre til mer feilmerking.

I mange tilfeller er det ikke mulig å se hvilke rengjøringsmetoder et plagg vil tåle. Det foregår en utvikling i retning av at enkelte plagg, som tradisjonelt måtte renses, nå også kan vaskes. Det er følgelig ikke riktig som antatt av Forbrukerombudet at blazere aldri kan vaskes. I mange tilfeller kan en blazer med fordel vaskes, mens andre fortsatt må renses. Noen blazere vil imidlertid på grunn av konstruksjonen av plagget ikke tåle rens i Perklor. Det er i dis se tilfellene umulig å se på forhånd hva som gjelder for det aktuelle plagget, og renseren er derfor avhengig av å kunne stole på vedlikeholdsmerkingen. Å avvike fra merkingen vil medføre stor risiko for renseriet. Det kan ikke forutsettes at renseren skal utvise skjønn når det foreligger en vedlikeholdsmerking. Skjønn utvises når merking ikke er tilstede.

De eksempler Forbrukerombudet har lagt frem på hva som vil være åpenbar feilmerking hvor renseren bør velge en annen metode, er ikke relevante i dagens virkelighet. Det er for eksempel helt usannsynlig at silkebluser skulle være merket med vask på 90 grader. Dersom et slikt tilfelle skulle forekomme, er det opplagt at renseren bør benytte sin fagkunnskap og rengjøre plagget på en måte som er mer egnet. Det er imidlertid helt andre tilfeller som oppstår i hverdagen.

Vinyl tåler erfaringsmessig ikke rens i Perklor. Likevel finnes det vinyl som tåler slik behandling. Dersom et produkt med vinyl som bestanddel er merket med P-rens, må renseren kunne forutsette at produsenten har testet dette og funnet det i orden. I motsatt fall vil forbrukeren ha et rettmessig krav mot produsenten for feilmerking. Det er da ingen grunn til å gjøre renseren ansvarlig for skaden på produktet.

Forbrukerombudets forslag om at det skal tilføyes “under forutsetning av at slik behandling må anses å være fagmessig” i vilkårenes pkt. 2 vil åpne for en diskusjon om hvorvidt gjenstanden har vært utsatt for “fagmessig behandling”. Spesielt gjelder dette hvis selger/produsent av plagget trekkes inn i reklamasjonen. I slike tilfeller vil kunden lett “falle mellom to stoler” – hvor renseri og selger har hver sine påstander. Ansvaret bør legges hos produsent/leverandør, hvor det hører hjemme. Verken forbruker eller renseri er tjent med betingelser som åpner for slike skjønnsmessige vurderinger. Uttrykket “opplagt feilmerking” er diffust og udefinert, og partene i en reklamasjonssak vil kunne bruke formuleringen basert på eget skjønn. I så fall vil resultatet kunne bli en pulverisering av ansvaret. Kravet om fagmessig behandling kommer tydelig frem i punktets første setning, og dette bør være tilfredsstillende. Forbrukerombudet legger videre en klart feilaktig forutsetning til grunn når Ombudet mener at en opplagt feilmerking ikke kan anses for å være en særlig risiko ved tingen.

De innklagede har ikke nedlagt noen formell påstand, men den antas å lyde:

“Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.”

4. Markedsrådets bemerkninger

MR-sak 9/00 + 10/00: Forbrukerombudet – Den norske Renserifo –

Saken gjelder spørsmålet om pkt. 2 annet punktum i renserienes utkast til standardvilkår er urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a. Det er i denne saken ikke relevant i hvilken grad Forbrukerombudet har fulgt opp leverandører av tekstiler i forhold til merking. Det har heller ikke betydning hvorvidt en kunde som har fått ødelagt klær etter rens, også kan ha et krav overfor selger/produsent av plagget. At krav kan rettes mot dette leddet, hindrer ikke at også renseriet kan være ansvarlig på eget grunnlag.

Standardvilkår kan ikke stride mot tvingende lovgivning, slik at vilkårene må være i overensstemmelse med kravene etter håndverkertjenesteloven. Det avgjørende blir da om det alltid vil være en fagmessig utførelse av renseritjenesten å følge vedlikeholdsanvisningen på plagget. Etter Markedsrådets syn vil det ikke være det dersom renseren forsto eller burde forstå at plagget var feilmerket.

Det presiseres at i de aller fleste tilfelle vil det være fagmessig å følge merkingen. Endog vil det ofte anses som ufagmessig å ikke følge anvisningen. De eksempler som er lagt frem fra de innklagedes side, er i første rekke tilfeller hvor renseriet ikke kan bebreides dersom merkingen følges. Når det ikke er mulig å se på plagget at det ikke vil tåle den foreskrevne behandling, kan renseriet ikke klandres for å ha fulgt merkingen, selv om det viser seg at tekstilen blir skadet av dette.

I enkelte tilfeller vil det imidlertid foreligge merking som renseren forstår eller burde forstå at er feilaktig. I slike tilfeller må det kunne forventes at renseriet ikke følger merkingen, men kontakter kunden eller foretar rengjøring av plagget i forhold til hva det tåler. Dersom renseriet slavisk følger merkingen, til tross for at denne klart er feilaktig, vil dette ikke være fagmessig. Det vil i så fall være grunnlag for å rette krav mot renseriet. Slik pkt. 2 i standardvilkårene nå lyder, vil det imidlertid avskjære kunden fra å fremme krav mot renseriet i slike tilfelle, til tross for de rettigheter kunden har etter håndverkertjenesteloven. Ettersom standardvilkår ikke kan inneholde bestemmelser som strider mot ufravikelig lovgivning, er det følgelig ikke adgang til å operere med et slikt vilkår.

Vilkåret er derfor i sin nåværende form urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal vedtak som treffes av Markedsrådet som hovedregel fastsette et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunnet tilsier det.

Markedsrådet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken. Formålet med tvangsgebyret er å påvirke næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handling. Bransjeorganisasjonenes anbefaling må antas å ha stor betydning for de enkelte renseriers bruk av slike vilkår.

Markedsrådet finner, ut fra de opplysninger som foreligger, at tvangsgebyret passende kan settes til kr 10.000 for hver av de innklagede.

Avgjørelsen er enstemmig.

5. Vedtak

MR-sak 9/00 + 10/00: Forbrukerombudet – Den norske Renserifo –

I sak 9/00:
Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12 jf. § 9a Den Norske Renseriforening å ha følgende vilkår i sine standard innleveringsbetingelser som foreningen anbefaler sine medlemmer:

“Tjenesten skal utføres fagmessig og forbrukerens interesser skal ivaretas med tilbørlig omsorg. Alle gjenstander behandles i henhold til vedlikeholdsanvisning fra produsent/selger av gjenstanden.”

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at forbrukeren vil kunne tape retten til å påberope seg feil som etter gjeldende rett må anses som mangler, jf. håndverkertjenesteloven §§ 17 og 21.

Med hjemmel i markedsføringsloven § 16 jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Den Norske Renseriforening skal betale kr 10.000 i tvangsgebyr dersom foreningen overtrer, eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.

I sak 10/00:
Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12 jf. § 9a Norsk Renseri- og Vaskeriforbund å ha følgende vilkår i sine standard innleveringsbetingelser som forbundet anbefaler sine medlemmer:

“Tjenesten skal utføres fagmessig og forbrukerens interesser skal ivaretas med tilbørlig omsorg. Alle gjenstander behandles i henhold til vedlikeholdsanvisning fra produsent/selger av gjenstanden.”

< P>eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at forbrukeren vil kunne tape retten til å påberope seg feil som etter gjeldende rett må anses som mangler, jf. håndverkertjenesteloven §§ 17 og 21.Med hjemmel i markedsføringsloven § 16 jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Norsk Renseri- og Vaskeriforbund skal betale kr 10.000 i tvangsgebyr dersom forbundet overtrer, eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.

Tilbake til toppen