Finansforetakenes virksomhet

08.10.2001 — FOs høringsuttalelse til Finansdepartementet vedr. utredning 6 fra Banklovkommisjonen - Finansfortakenes virksomhet NOU 2001:23.

Det vises til departementets høringsbrev av 05.07.01 og 23.08.01.

Banklovkommisjonen foreslår i denne omgang sentrale regler for finansforetaks virksomhet. Det ligger en stor utfordring i det å finne gode regler og rammebetingelser tilpasset de utfordringer bransjen står ovenfor. I denne sammenheng er det et viktig signal at kommisjonen foreslår at det lovfestes et generelt krav om at finansforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med de krav som må stilles til redelighet og god forretningsskikk, jf § 10-1. Som kommisjonen fremhever kan en slik bestemmelse bidra til å opprettholde den alminnelige tillit finansforetakene er helt avhengige av. For egen del vil jeg tilføye at et slikt overordnet krav kanskje vil ha spesielt stor betydning som signal i forhold til behandlingen av de som generelt sett må sies å være de svakeste aktørene på finansmarkedet, forbrukerne.

Det følgende er en gjennomgang av de bestemmelser jeg har kommentarer til.

Kapittel 10 Alminnelige regler for finansforetak

III Overdragelse av låneporteføljer (verdipapirisering)
Jeg støtter kommisjonens mindretall og mener at det ikke bør åpnes for verdipapirisering av låneporteføljer og andre fordringsmasser i Norge.

Jeg slutter meg også til mindretallets utførlige begrunnelse i kap. 6.9.1.

Det kan påpekes at formålet med å åpne for verdipapirisering i Norge synes å være å omgå kravene til kapitaldekning og sikringsavgift.  I tillegg flyttes denne delen av utlånsvirksomheten ut av Kredittilsynets løpende tilsyn. Dette synes generelt betenkelig ut fra sikkerhets- og soliditetshensyn. Målsetningen om økt konkurranseevne bør kunne oppnås gjennom å åpne for et system med pantesikrede obligasjoner. Dette reiser etter mitt syn langt færre betenkeligheter av denne typen.

Verdipapirisering medfører klare fordeler for selger/opprinnelig långiver og vil kunne åpne et nytt investeringsområde for investorene. Når det gjelder lånekundene er imidlertid bildet et annet. Den eneste fordelen jeg kan se er at lånekundene kanskje kan få en noe lavere lånerente.

Når det gjelder ulemper for lånekundene er kommisjonen samlet og klar på at en verdipapirisering ikke skal svekke de rettigheter lånekundene har etter finansavtaleloven. Flere forhold tilsier imidlertid at låntakerens stilling likevel reelt vil kunne bli svekket.

Dersom lånekunden får betalingsproblemer og lånet misligholdes vil det kunne få betydning for kunden at lånet er overdratt til spesialforetaket. En forvalter som ikke bærer kredittrisikoen vil ikke ha samme interesse av å komme frem til konstruktive løsninger for låntaker som en långiver med kredittrisiko vil ha. Samtidig vil løsningen i en slik situasjon ofte være å finne i en helhetlig ordning, løsninger hvor kundens lønnskonti, spareavtaler o.s.v trekkes inn. Dersom kundens engasjementer i banken har forskjellige “eiere”, vil ikke slike løsninger falle like naturlig.

I en situasjon med betalingsvansker vil betalingsutsettelser være et viktig instrument for å komme kunden i møte og finne en ordning. Et spesialforetak vil kunne være avskåret fra å tilstå kunden betalingsutsettelse fordi dette medfører en kredittytelse som igjen kan føre til konsesjonsplikt.

Banken/forvalter vil i misbrukssituasjonen måtte forholde seg til en  tredjeparts interesser, nemlig obligasjonseierne. Dette kan føre til en annen behandling enn dersom banken/forvalter selv var kreditor.

Ellers kan det påpekes at flere forhold enn det rent økonomiske kan spille inn i lånekunders valg av långiver. Enkelte forbrukere velger bankforbindelse bl.a. ut fra slike ting som tillit og bankens profil. Man kan mene, kanskje med rette, at dette er naivt i forhold til et moderne bankvesen. Likevel er dette hensyn som også bankene spiller på i sin markedsføring, hvor for eksempel utrykket “trygghet” er en gjenganger. Låntaker vil, hvis han har tatt slike hensyn i betraktning, utvilsom t føle det som en ulempe at lånet overdras til et annet foretak enn den banken kunden opprinnelig valgte som långiver.

På bakgrunn av bl.a. disse momentene taler forbrukerhensyn etter mitt syn mot at det åpnes for verdipapirisering i Norge.

Dersom det likevel gis mulighet for denne for denne typen overdragelse av låneporteføljer mener jeg at boliglån bør unntas, jf mindretallets subsidiære forslag. Jeg viser til mindretallets begrunnelse under pkt. 6.9.4. Utlån mot pant i bolig er et utpreget forbrukerprodukt, og hensynene nevnt ovenfor vil naturlig nok gjøre seg sterkest gjeldende i slike sammenhenger.

Kapittel 13 Forholdet til kundene

Produktpakker (§ 13-4)
I § 13-4 foreslås nye regler for såkalte produktpakker.

Generelt
Jeg ser det som positivt at den man får nye regler på dette området. Den gjeldende forskrift om produktpakker (1990.06.01 nr. 429) har flere svakheter. Særlig unntaksregelen som åpner for produktpakker der hvor disse kan begrunnes med kostnadsbesparelser skaper problemer.

Til tross for at utgangspunktet og hovedregelen i forskrift om produktpakker er et forbud mot produktpakker, har  denne typen koblinger av tjenester blitt svært utbredt i det norske markedet.

I rapporten “Produktpakker i det nordiske finansmarkedet” utgitt av Nordisk Ministerråd (TemaNord 2001:557) er det bl.a. foretatt en undersøkelse av utbredelsen i Norge. Av de større banken og forsikringsselskapene tilbyr de fleste flere typer produktpakker. Eksempelvis har DnB størst utvalg med hele 7 forskjellige fordelsprogrammer. I mai 200 var i alt 182.100 forbrukerkunder tilknyttet bankens fordelsprogrammer.

Det synes også som banker og forsikringsselskaper i økende grad setter sammen slike tilbud. Dette kan ha sammenheng med tendensen til oppkjøp og sammenslåinger av selskap innen finanssektoren.

Produktpakkene har, sett fra et forbrukerståsted, en rekke ulemper:
– Vanskeliggjør sammenligning av tilbud. Når flere tjenester er samlet i en pakke, vanskeliggjør dette mulighetene for å sammenligne enkelttilbudene i markedet. Tilbudet om høy rente og billige gebyrer på lønnskonto må ses i sammenheng med vilkårene på lånet og forsikringene som i produktpakken. Når man i tillegg må regne inn fordelene ved eventuelle irrelevante tilleggstilbud foretaket har lagt ved pakken, eksempelvis billige teaterbilletter, blir det umulig for de fleste forbrukere å sammenligne prisene på enkelttilbudene. På samme måte er det enklere for tilbyderen å “kamuflere” dårlige tilbud i en pakke ved å fremheve enkelte gunstige sider den.

-Demper konkurransen. Et vanlig navn på produktpakker er lojalitetsprogram eller totalkundeprogram. Et av hovedformålene er å holde på kundene. Man tilstreber med andre ord en innelåsende effekt. Sett sammen med punktet over er det innlysende at dette har en konkurransedempende effekt. For å oppnå fordelene kreves at en kunde samler mest mulig av sine lån/konti/forsikringer hos én aktør. Dette gjør det uaktuelt å bryte ut hvis man oppdager et gunstig enkelttilbud  hos en konkurrent, samtidig er det meget omfattende å bytte hele pakken.

Jeg er uenig med kommisjonen når den på s. 85 uttaler at, “Kunden vil i de fleste tilfeller meget enkelt kunne bytte mellom leverandører, og en rekke kunder utnytter dette ved å “shoppe rundt i markedet”.”. Fremveksten av produktpakker vil, dersom man ikke finner en hensiktsmessig regulering, gjøre det tiltagende vanskelig å orientere seg i de forskjellige tilbudene i markedet og også tiltagende vanskelig å bytte tjenesteyter hvis man finner gunstigere enkelttilbud.

Jeg er også overrasket over at kommisjonen på s. 84 fremhever det som positivt at: “Vellykkede kundekonsepter hvor det oppnås større lojalitet hos kunden, kan medføre store kostnadsbesparelser som en følge av at store sirkulasjoner i kundegruppen elimineres”. Når målet med bestemmelsen er å sikre effektiv konkurranse er denne typen “vellykkede” lojalitetsprogrammer nettopp det man må søke å motvirke.

– Redusert valgfrihet. Produktpakker som er ferdig sammensatt av tilbyderne vil også føre til at kundenes valgfrihet blir redusert. Tvungne helkundeklausuler, som setter krav til at samtlige bankengasjementer samles før det gis lån, er et eksempel på en direkte begrensning i valgfriheten. Det samme vil indirekte være tilfelle når produktpakkeordningen gir rabatter som man ellers ikke ville fått.

-Diskriminering og forskjellsbehandling. Produktpakker er en form for differensiering av kundegrupper. Mekanismene i ordningene medfører at resurssterke kunder med store innskudd, låneengasjementer o.s.v. får billige bank- og forsikringstjenester. Fattige og ressurssvake vil på sin side få dyrere  bank- og forsikringstjenester.

Jeg har også sett flere eksempler på at banker har nektet, eller grovt overpriset, enkelttjenester til kunder som ikke har produktpakker.

-Spiller på utenforliggende forhold. Produktpakkene har en tendens til å innta og fokusere på irrelevante tilleggstilbud. Eksempelvis kan nevnes billige teaterbilletter, utenlandsturer, nøkleknipper, barneseter m.m. Denne typen utenforliggende tilbud kan ikke sies å høre naturlig hjemme i forbrukerens vurderingen av hvilken bank- eller forsikringsforbindelse man bør velge. Om ikke denne typen tilleggstilbud har en villedende effekt, må det i hvert fall sies å ha en avledende effekt, i den forstand at det er velegnet til å ta fokus vekk pris og kvalitet på hovedtilbudet.

-Kjøp av varer/tjenester forbrukeren ikke har behov for. Når prisene gjøres avhengig av hvor mange tilbud man benytter seg av, legger dette et press på forbrukeren for å skaffe seg flere tjenester. Kjøper man for eksempel én forsikring til, blir hele pakken billigere. At man kanskje ikke trenger denne forsikringen  blir da underordnet. Når tilbudene i pakken er obligatoriske, eller fører til nedsatt pris på hele pakken, betyr dette også at forbrukeren lett blir sittende med flere forsikringer for samme forhold. Svært mange sitter for eksempel med flere reiseforsikringer.

Det spesiallages også en del tilbud som kanskje ikke hadde hatt livets rett dersom ikke forbrukerne blir tvunget til å ta det som en del av en pakke. Et eksempel på dette kan være såkalte kjøpsforsikringer som dekker tap og tyveri av en gjenstand innen 45 dager etter kjøpetidspunktet. Man kan spørre seg om hvor stor etterspørselen etter kjøpsforsikringer hadde vært dersom de ble tilbudt separat.

***

Som nevnt i kommisjonens utredning vil en del sider ved  produktpakkene være regulert av eksisterende lovverk som personopplysningloven, markedsføringsloven og  konkurranseloven.

Reguleringen av produktpakker i lov om finansforetakenes virksomhet må i størst mulig grad søke å redusere de uheldige sidene ved ordningen som ikke fanges opp av eksisterende lovgivning. Jeg tror kommisjonens forsl ag, med tillegget av mindretallets forslag (boks 13.1) langt på vei vil være hensiktsmessig.

§ 13-4, første ledd

Regelen om at foretaket ikke kan tilby en tjeneste eller et produkt med vilkår om at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste eller et annet produkt, vil være sentralt for å sikre forbrukeren tilgang på enkelttjenester og enkeltprodukter. Det vil være meget uheldig dersom utviklingen skulle gå i retning av at bank- og forsikringstjenester utelukkende kan kjøpes i pakker. Å sikre tilgangen på enkelttjenester er viktig bl.a. for å motvirke at svake forbrukergrupper ekskluderes fra markedet, og for å sikre forbrukerne en viss valgfrihet.

§ 13-4, annet ledd

Bestemmelsene om opplysningsplikt kan sikre en viss oversiktlighet i markedet. Opplysningene om prisen på enkelttjenester vil gjøre det lettere for forbrukeren å sammenligne forskjellige tilbud og bidra til mer effektiv konkurranse. Det vil også gjøre det vanskeligere å “skjule” dårlige og irrelevante tilbud i pakken.

Mindretallets forslag til § 13-4, tredje ledd

Etter mitt syn bør forslaget fra mindretallet om at finansforetaket bare kan tilby produkter eller fordeler som gjelder finansiell virksomhet inntas som § 13-4, tredje ledd. Produktpakker vanskeliggjør i utgangspunktet sammenligningen mellom forskjellige tilbydere i markedet, og jo mer sammensatt pakkene er, jo vanskeligere er sammenligningen. Det er på denne bakgrunn et poeng i seg selv å søke en regulering hvor karakteren av tilbudene i pakken har en viss homogenitet.

Det må også legges til grunn at innslaget av forskjellige irrelevante tilleggsprodukter er en markedsføringsteknikk som er egnet til å distrahere forbrukeren fra det som bør være hovedspørsmålene ved valget av finansielle tjenester. Det kan vanskelig anses som særlig betenkelig fra næringens side at det settes en effektiv og klar grense mot at teaterbilletter, reiser, skjorterens, nøkleknipper, barneseter o.l. ikke kan inntas i pakketilbud av finansielle tjenester.

Det kan anføres at man i markedsføringsloven § 4 allerede har et forbud mot tilleggstjenester/tilbud som har lite eller ingenting med kjøpet av hovedproduktet, og at det således ikke er nødvendig med en spesialregulering for finansielle produktpakker. Slik jeg ser det vil det være en klar fordel med en spesialregel. Hovedvilkåret etter markedsføringsloven § 4 er at varene/tjenestene må ha naturlig sammenheng. Dette viser seg i praksis å by på en rekke tolkningsproblemer, noe som særlig vil gjøre seg gjeldende når det i utgangspunktet foreligger en pakke av forskjellige tjenester. Forslaget til mindretallet vil bety en langt enklere regel. Hensynet til klarhet og forutberegnelighet tilsier altså en slik spesialregulering. Produktpakker innen finans er også et helt særpreget produkt, hvor, som jeg har påpekt, en rekke spesielle hensyn gjør seg gjeldene. Dette gjør det også naturlig med en egen regulering.

Forslaget fra mindretallet vil være noe strengere enn reglen i markedsføringslovens § 4. Det kan eksempelvis påpekes at visse sikkerhetsprodukter som barneseter, refleksvester o.l. kan vurderes som å ha naturlig sammenheng med en del forsikringstilbud. Mindretallets forslag vil imidlertid ikke medføre at selskapene ikke kan tilby slike produkter til en gunstig pris. Forbudet vil kun ramme det forhold at slike effekter blandes inn i produktpakkene.

§ 13-4 tredje ledd (mulig fjerde ledd)

Etter bestemmelsen er Kredittilsynet gitt hjemmel til å gripe inn mot produktpakker som anses uheldig ut fra virksom konkurranse, forbrukerhensyn eller soliditetshensyn. I de spesielle motivene fremhever kommisjonen på s.117 at bestemmelsen ikke er til hinder for at Konkurransetilsynet eller Forbrukerombudet griper inn på samme grunnlag med hjemmel i annen lovgivning, for eksempel konkurranseloven eller markedsføringsloven.

Etter mitt syn bør Forbrukerombudet, og ikke Kredittilsynet, være det primære håndhevingsorgan når det gjelder finansielle produktpakker.

Kommisjonen fremhever at formålet med reguleringen i første rekke er å sikre effektiv konkurranse i finansmarkedet. Når man ser på hvordan reguleringen konkret kommer til uttrykk i forslaget til § 13-4, må man også kunne tilføye at dette er utpregede forbrukerhensynsregler. Det primære i første ledd er at kunden/forbrukeren skal kunne kjøpe enkelttjenester, og innholdet i annet ledd er en opplysningspliktregel ment å ivareta forbrukerhensyn. Dersom man også inntar mindretallets forslag til tredje ledd er dette også en typisk forbrukerhensynsregel, som det finnes en lignende av i markedsføringsloven § 4.

Forbrukerombudet er det organ med størst kompetanse på håndheving av denne typen regulering. For det første ligger det i Forbrukerombudets mandat at organet skal virke ut fra forbrukerhensyn. Det gjør at man har et apparat som sikrer at man har fokus på den type problemstillinger som kan reise seg i forhold til et slikt regelverk. For det annet har man lang erfaring med tilsynet av regler om avtalevilkår, informasjonsplikt og tilgift.

Soliditets- og likviditetshensyn som ligger bak Kredittilsynets virke, vil neppe ha noen særlig tungtveiende rolle i det daglige tilsynet med et slikt regelverk som foreslått i § 13-4. Jeg vil anta at det vil høre til sjeldenhetene at en produktpakke som finansinstitusjonen har utviklet vil være til skade for institusjonens soliditet. Dette regelverket skiller seg også ut i forhold til oppgaver tilsynet normalt har.

Regelverket vil også skille seg klart fra det arbeidet Konkurransetilsynet normalt driver.

Etter mitt syn bør derfor § 13-4 fastslå at Forbrukerombudet har tilsynet med bestemmelsen. Man kan i tillegg innta at dersom tiltak fra Forbrukerombudet vil kunne medføre likviditet- eller soliditetsproblemer for finansinstitusjonen skal saken fremlegges Kredittilsynet for uttalelse.

En slik regulering vil ikke være til hinder for at Kredittilsynet og Konkurransetilsynet griper inn på samme grunnlag med hjemmel i annen lovgivning.

II  Behandling av kundeopplysninger

Forbrukerombudet har sett en utvikling i at de næringsdrivende har fått en betydelig større interesse i å innhente, sammenstille, utlevere og gjøre annen bruk av forbrukeres personopplysninger. Personopplysninger har blitt en verdifull handelsvare. Det synes å være et utbredt problem at det innhentes personopplysninger ut over det nødvendige for å oppfylle en avtale uten at det gis tilstrekkelig informasjon om hva de skal brukes til og at det er frivillig å avgi disse. I mange tilfeller ser jeg at avgivelse av personopplysninger i form av overskuddsinformasjon belønnes med premier og lignende eller er en forutsetning for å kunne inngå en avtale. Hensikten med innhenting av personopplysninger synes i stor grad å være å benytte disse i markedsføringsøyemed. Di rekte markedsføring på bakgrunn av innsamlede personopplysninger oppleves ofte som påtrengende og ubehagelig for forbrukere. Slike former for innhenting og bruk gjør at Forbrukerombudet generelt sett er opptatt av de næringsdrivendes bruk av personopplysninger i forhold til forbrukere.

Etter mitt syn går lovforslaget meget langt i å tillate utveksling og annen bruk av personopplysninger uten samtykke fra den opplysningene omhandler.

EUs personverndirektiv (95/46/EF) skal sikre fysiske personer grunnleggende rettigheter og friheter i forbindelse med utveksling av personopplysninger. Særlig viktig er beskyttelse av privatlivets fred. Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) er i sin helhet bygget opp på enkeltindividets selvråderett over personopplysninger om seg selv. Det er et grunnleggende prinsipp i personopplysningsloven og EU-direktivet at behandling av personopplysninger baseres på samtykke.

Markedsføringsloven har til hensikt å beskytte forbrukere mot urimelige handlinger, markedsføringsmetoder og avtalevilkår i næringsvirksomhet. Når bruk av personopplysninger bli en del av en avtale eller markedsføringsmetode til en næringsdrivende som handler med forbrukere, vil derfor markedsføringsloven generelt sett komme til anvendelse, i tillegg til personopplysningsloven.

I tråd med gjeldende personvernsprinsipper er det Forbrukerombudets syn at den enkelte skal kunne bestemme over personopplysninger om seg selv.

En forbruker som inngår en avtale med et finansforetak vil ha liten eller ingen mulighet til å påvirke avtalen. Markedsføringsloven skal ivareta forbrukerens interesser for å motvirke at det blir en svak part og en ensidig utformet kontrakt. I henhold til markedsføringsloven vil Forbrukerombudet stille krav om at avtalen er rimelig, herunder klar og balansert. Dette gjelder også ved bruk av personopplysninger. Det er et grunnleggende prinsipp i henhold til markedsføringsloven at det skal være en rimelig balanse mellom partenes rettigheter og plikter i et avtaleforhold. Tilsvarende vil gjelde at markedsføringsmetoder som benyttes ikke skal være urimelige eller i strid med god markedsføringsskikk.

Min hovedinnvending til lovforslaget er i henhold til dette at en næringsdrivende, i dette tilfelle et finansforetak, innrømmes en lovbestemt rett til å bruke en kundes personopplysninger, utover det som må anses nødvendig for å oppfylle avtalen og drive virksomheten, uavhengig av om kunden samtykker til det. Finansforetaket gis med dette retten til å råde over forbrukerens personopplysninger, med den konsekvens at forbrukeren fratas råderetten over egne personopplysninger.

I mange tilfelle vil ikke kunden ha noe reelt valg med hensyn til å inngå avtale eller ikke, for eksempel når det gjelder bilforsikring, boliglån osv. Formålet med utvekslingen av personopplysningene synes i henhold til forarbeidene i stor grad å være at foretak i samme konsern skal kunne bruke opplysningene til markedsføring og rådgivning overfor kunden. I den grad kunden ønsker dette, kan han eller hun samtykke til utlevering av personopplysningene til disse formålene. Jeg kan imidlertid ikke se noen rimelig grunn til at kunden skal miste råderetten over sine personopplysninger og bli pådyttet markedsføring og rådgivning fra et foretak han eller hun ikke har hatt noen befatning med, mot sin vilje. Det kan være relativt mange og forskjelligartede foretak som er samlet i et konsern. Kunden vil ha kunne inngått en avtale med et foretak på selvstendig grunnlag uten at dette har noe med konsernets øvrige selskaper eller konsernet som helhet å gjøre. Hvilke foretak som er samlet i samme konsern kan også være gjenstand for endringer over tid. Det kan oppfattes som urimelig for den enkelte kunde at personopplysningene gis til foretak han eller hun ikke har hatt noen befatning med.

I tillegg til at jeg ikke kan se noen grunn til at de enkelte finansforetak skal ha kontroll over spredningen av den enkeltes personopplysninger, mener jeg det er en løsning som er urimelig overfor kunden og gir en skjev balansen i partenes rettigheter. Som nevnt ovenfor bør det være overensstemmelse med EU-direktivet og personopplysningsloven slik at det er opp til den det gjelder å eventuelt gi sitt samtykke til behandling av egne personopplysninger.

Gjennom personvernlovgivning, forbrukerlovgivning og praksis er det gjort nøye avveininger av hva som generelt må anses å være rimelige løsninger ved bruk av personopplysninger. Etter det jeg kan se avviker lovforslaget fra grunnleggende prinsipper både etter personvernloven og markedsføringsloven om at bruk av personopplysninger krever samtykke fra den de gjelder. Jeg vil derfor be om at lovforslaget tas opp til revurdering når det gjelder kapittel II. Dersom det er ønskelig vil Forbrukerombudet kunne delta i et samarbeide i så henseende, fortrinnsvis sammen med Datatilsynet.

Nedenfor følger noen kommentarer til enkelte av bestemmelsene som også vil kunne belyse de betenkeligheter jeg har til lovforslaget.

§ 13-5  Virkeområde

I bestemmelsens annet ledd fastslås det at lovens bestemmelser om utlevering av kundeopplysninger i kollisjonstilfelle skal gå foran reglene i personopplysningsloven. Lovutkastet omhandler imidlertid kun “utlevering” av personopplysninger. Den praktiske og generelle hovedregel vil derfor være at behandling av personopplysninger reguleres av personopplysningsloven også innenfor finansforetakenes virksomhet. Jeg reiser spørsmål ved om dette kommer klart nok fram og ser en fare for at aktørene vil anta at det er tilstrekkelig å se hen til særbestemmelsene for finansforetak ved behandling av personopplysninger. Hovedregelen om at behandling av personopplysninger reguleres av personopplysningsloven bør derfor som et minimum framgå før unntaket for utlevering angis.

§ 13-8  Utveksling av kundeopplysninger mellom konsernselskaper

Bestemmelsens første ledd første punktum gir en meget vid adgang til utveksling av relativt omfattende personopplysninger mellom foretak i samme konsern. Som det har framgått innledningsvis reiser jeg spørsmål ved rimeligheten av dette og er av den oppfatning at slik utlevering av personopplysninger ikke bør kunne skje.

Det framgår av forarbeidene at mottakeren av opplysningene bl.a. kan bruke opplysningene til markedsføring og rådgivning overfor kunden. Under enhver omstendighet må bruken av opplysningene etter vårt syn begrenses. Forbrukerombudet støtter mindretallets syn om at det som et minimum må stilles krav om et aktivt informert samtykke fra forbrukeren når opplysningene skal brukes til markedsføring.

Det går ikke klart nok fram i hvilken utstrekning lovforslaget gjør unntak fra personopplysningsloven. I henhold til § 13-5 innskrenker loven bare personopplysningsloven når det gjelder utlevering av personopplysninger. Mottakeren av opplysningene vil imidlertid som behandlingsansvarlig måtte følge personopplysningsloven ved øvrig behandling av opplysningene. Jeg antar at mottaket av opplysningene vil innebære registrering, sammenstilling og/eller forsendelser osv. som må anses som behandling i personopplysningslovens forstand og som i utgangspunktet vil forutsette et samtykke fra den registrerte.

Mottakers bruk av personopplysningene til markedsføring overfor kunden reiser i tillegg flere spørsmål i forhold til både personopplysningsloven og markedsføringsloven. Etter personopplysningsloven § 26 har den registrerte rett til å reservere seg mot direkte markedsføring uavhengig av medium, med unntak av hvor det er et løpende kundeforhold. Det vil være mange tilfelle hvor et annet foretak i konsernet ikke kan anses å ha et løpende kundeforhold til den registrerte. Det vil derfor være nødvendig å vurdere om det må foretas vasking mot det sentrale reservasjonsregister og under enhver omstendighet må kunden ha adgang til å reservere seg i markedsførerens adresseregister.

Markedsføringsloven § 2b setter forbud mot å rette markedsføringshenvendelser til forbrukere ved bruk av telekommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon uten mottakerens forutgående samtykke. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om man har et kundeforhold. I disse tilfellene må en derfor under enhver omstendighet først innhente samtykke.

Slik lovutkastet med forarbeider er utformet får en inntrykk av at hovedregelen er at mottakeren kan bruke personopplysningene til markedsføring uten samtykke, mens det i realiteten vil være en unntakssituasjon. Det vil også kunne være svært vanskelig i konkrete tilfelle å ta stilling til om bruken av personopplysningene vil kreve samtykke fra den de gjelder.

§ 13-10  Utlevering av helseopplysninger

Også i dette tilfellet er bestemmelsen utformet slik at en får inntrykk av at hovedregelen er at helseopplysninger kan utleveres, mens det i realiteten er svært begrenset adgang til dette.

Jeg viser for øvrig til NOU 2000:23 hvor spørsmålet om forsikringsselskapenes adgang til utlevering av helseopplysninger blir behandlet med sikte på lovendring i finansavtaleloven. Jeg forutsetter at de vurderingene som kommer fram der ivaretas gjennom den kommende loven om finansforetakenes virskomhet.

* * *

Jeg har ingen øvrige kommentarer til forslaget.

Med vennlig hilsen
Bjørn Erik Thon
forbrukerombud

09.09.2019

Drosjene skal gi pristilbud uoppfordret

Forbrukertilsynet har nå sendt ut brev til alle de syv drosjesentralene i Oslo for å orientere om endringene i prisopplysningsforskriften som trådte i kraft i fjor. Samme brev vil snart gå ut til resten av landets sentraler.